Fredagsdiktet: Hvorfor Jeppe drikker

Vi står og vipper på terskelen til julebordsesongen, en tid da enhver godt voksen nordmann hyller den stolte tradisjonen som kort oppsummert består i å spise middelmådig, overpriset julemat i trange restauranter, hyle nedpå akevitt og fargerike drinker med dødsforakt, si ting man angrer til hun søte på regnskapsavdelingen, knytte slipset rundt panna på dansegulvet og krangle fire timer i drosjekø for å komme seg hjem og sovne på badegulvet.
Eller amatørfylla, som det også kalles.
For all del, jeg er langt fra negativ til fest. Men noen av oss foretrekker å ligge jevnt og trutt i trening på selskapelighetsfronten. Dermed slipper vi det enorme skippertaket en gang i året, og kan holde oss unna Oslo sentrum i de verste desemeberhelgene.

Nok chit-chat. Her er ukens fredagsdikt, og da skjønner du sikkert hvorfor jeg begynte å tenke på julebord.


HVORFOR JEPPE DRIKKER

Hvor høflig han var, lar seg knapt nok beskrive:
han bukket så korsryggen formelig brakk.
To ord var hans vokabular her i livet:
Det ene var "unnskyld". Det andre var "takk".

Hans liv var å vise seg veloppdragen.
Han levet - og takket fordi han fikk lov.
Han takket om natten, han takket om dagen,
og mumlet en unnskyldning selv når han sov.

Men motet til ikke å være beskjeden
kom over ham bare de ganger han drakk.
Da kunne han si noe annet isteden.
Han slapp å si "unnskyld". Han slapp å si "takk".

Nu kunne han plutselig snakke en masse;
de dristige drinkene drev ham til dåd!
Forløst i uhøflighet satt han ved glasset
med lykkelig utvidet ordforråd.

Men ble han så edru når tørsten var slukket,
da talte han atter som høflige menn:
"Om unnskyldning ber jeg fordi jeg har drukket,
men takker fordi jeg skal drikke igjen."

(André Bjerke)