tirsdag 2. desember 2008

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet



- Åh, så tillitsfull og trygg hun er!
Dette er noe mange nybakte adoptivforeldre får høre fra omgivelsene den første tiden. Ofte knyter det seg i magen til foreldrene, for de vet at barnet er alt annet enn trygt. Det bare virker sånn.
Men sånt er veldig vanskelig å forklare for omsorgsfulle slektninger og overivrige bekjente.

Tilknytningsproblematikk har nok gitt mange adoptivforeldre et rykte som overbeskyttende gærninger, og ført til fornærmede reaksjoner i den nyskapte familiens omgivelser.
- Jeg skulle bare løfte opp den lille, men det er tydeligvis IKKE populært, nei, snurper kanskje gammeltante Tulla fornærmet, mens hun tenker sitt om folk som mister gangsynet når de får barn.

Det litt ulne begrepet tilknytning er et spennende tema jeg har hatt på bloggeplanen min lenge, og nå kom det på banen igjen med juleniss-posten. Så la oss snakke litt om hva tilknytning innebærer, og hvorfor dette er viktig å kjenne til når et barn gjør sitt inntog i familien via adopsjon.

Hva er tilknytning?
Alle barn trenger nærhet til sine primære omsorgspersoner, som oftest er foreldrene. Et nyfødt barn er helt avhengig av omsorg fra andre for å overleve. Når barnet kommuniserer med gråt og andre lyder og fakter, tolker foreldrene barnet og yter omsorg.
Gir mat, trøst, bysser og skifter, småprater og er den trygge havnen. Ideelt sett, altså. Samtidig gir barnet respons på omsorgen det mottar, noe som gjør at forelderen tolker barnet enda bedre, noe som gjør barnet enda tryggere, noe som...ja, du skjønner sikkert tegninga.
Det er en slags finfin strøm av kjærlighet og omsorg som fører til at barnet allerede fra det er ganske lite foretrekker foreldrene framfor andre mennesker, og søker til dem for trøst.
Kanskje kan vi rett og slett si at tilknytning er det som gjør en mamma til en mamma (og en pappa til pappa) for et barn. For det er altså barnets tilknytning vi snakker om.

Spontant hos spedbarn
Hos de fleste barn som er mekket på hjemmekontoret, går denne tilknytningen gradvis og spontant fra barnet er nyfødt. Noen mener sågar at den starter før barnet blir født eller at den er genetisk betinget, men det er jeg ikke umiddelbart enig i. Akkurat det kommer jeg gjerne tilbake til en annen gang.
Uansett: Nybakte foreldre kurrer og steller, bysser og prøver så godt vi kan, mens vi dåner innvendig over at akkurat vi fikk den mest vidunderlige lille bæsjebylten i hele, vide verden. Og bylten svarer etter hvert med en tildels altoppslukende forelskelse i mamma/pappa, og er ikke et øyeblikk i tvil om hvor det hører til og hvem som gir den trygghet (etter noen år går dette over i en festlig løsrivelsesprosess, men det er en litt annen side av saken).

Når det må læres
Dessverre er det ikke slik for alle barn. Et barn som har blitt utsatt for omsorgsbrudd kan bli skadet i tilknytningsprosessen. Og et barn som aldri har hatt en mamma og/eller en pappa vet ingenting om hvordan det er å være noens barn. Det må rett og slett læres.

Hvis man for eksempel er ett av mange barn på et barnehjem, er et trygt fang en knapphetsgode. Udelt oppmerksomhet er en luksus. Voksne kommer og går, og konkurrentene er mange.
Da kreves det strategi for å bli sett. Det gjelder å holde seg inne med de voksne som til enhver tid finnes i nærheten. Alle voksne og all oppmerksomhet duger.
Og dermed får barnet ingen følelse for hvem som er den primære omsorgspersonen. Mange forklarer det slik at barnet går på en slags følelsesmessig autopilot, og at det har blitt grenseløst. Jeg synes det er et litt kjipt uttrykk, men det er nok dessverre ganske betegnende.

Trygg eller grenseløs?
Grenseløse barn skiller ikke mellom kjente og ukjente, familie og fremmede. De kan klatre opp i fanget til sidemannen på bussen når de er trøtte og vil hvile, søke til en fremmed for trøst når de slår seg og følge etter tilfeldige forbipasserende på butikken uten å bekymre seg over at mamma kommer ut av syne.

For et utrent øye kan de virke både glade og sjarmerende, og dermed smelter omgivelsene:
- Åh, så tillitsfull og søt hun er. Hun kom rett bort til meg og ba om en klem!
Og en mor eller far som setter grenser og hindrer andre i å plukke opp barnet, blir sett på som en litt sær forelder som er utrygg eller ovebeskyttende i rollen sin. Men av og til er det helt nødvendig å sette grenser for omgivelsene.
Barnet trenger nemlig å lære hva nærhet er.
Det trenger å lære hva det innebærer å være noens barn, og at mamma og/eller pappa er annerledes enn tilfeldige fremmede.
Tilknytningen må repareres.

Hvordan det gjøres?
Det kan du lese om i Tilknytning, del 2: Alt kan repareres.

Også relevant:
Tilknytning, del 3: De små superheltene. 
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

28 kommentarer:

Anonym sa...

Nei, nå måtte jeg jammen gråte bittelitt. På den fine måten, altså.

Anonym sa...

det var meg, trykte for fort på knappen...

Hanne sa...

Jeg rakk å lure i sånn cirka et nanosekund på hvem den beskjedne "i" var. Sannsynligvis noen fra Molde, tenkte jeg.

Anonym sa...

Veldig glad for at du gjør dette, har adoptivforeldre og -barn rundt meg, og akkurat de tingene du snakker om nå kjenner jeg at jeg gjerne skulle visst før. Og gjerne vil vite mer om.

rikke sa...

Dette er så bra Hanne - og som alltid er det litt morsomt samtidig (hjemmekontor, noen fra Molde - fnis!). Som en av de voksne i lillesøsters liv som aldri før har hatt et så nært forhold til noen som har kommet til våre liv på denne måten, var det en utrolig lærerik prosess. En prosess jeg er glad for at du deler med andre her. Det trengs. Ikke (nødvendigvis) fordi folk er tette i kålen, men fordi man rett og slett ikke vet.

Fine bildet, forresten. Fine familien (minus bursdagspappaen) :)

Toril sa...

Nydelig bilde og flott tekst, Hanne. Gleder meg til del 2:-)

Klem ,Toril

Anonym sa...

Fort deg å komme med del to!!!
Jeg skal sende bloggen til alle tanter og ikke minst venninder som synes vi er helt på bærtur for tiden........

Camilla

Hanne sa...

Idaho: Så fint at dette er til nytte. :o)

Rikke: Jepp, folk går selvsagt ikke rundt og vet sånt helt uten videre, og derfor er det litt viktig å informere om det.

Takk, Toril!

Camilla: Skal prøve å komme med del 2 ganske snart, men sånne ting som jobb kommer ofte i veien for blogginga. Uhørt, selvsagt.

Ragnhild sa...

Nyyyyyyyyydelig bilde! Flink fotograf + flink medielærer = suksess;)

Hanne sa...

Tusen takk, Ragnhild. Bildet er tatt med mac-en, rett og slett. Photo Booth er gøy for hele familien. ;o)

Anonym sa...

Åh, så nydelig bilde! Ser ut som om en særdeles vellykket øvelse i kjærlighet :) Klem Siren

Anonym sa...

Bare man ikke satser på sånn "holding" så!! Det tror jeg direkte skadelig for ungene.

Det er forresten viktig å huske at adoptivbarn er veldig forskjellige. Både temperament og oppvekst den første tida kan gjøre at prosessen oppleves veldig forskjellig.

Hanne sa...

Ellen: Selvsagt er adopterte barn forskjellige! Alle barn er forskjellige, og har forskjellige forutsetninger.

Men alle barn trenger en trygg tilknytning, selv om veien dit er kort og selvsagt for noen og mer kronglete for andre.

Anonym sa...

Ser frem til fortsettelsen! Bra du driver folkeopplysning om dette temaet!! :)

Anonym sa...

Åh, vad glad jag blir att du skriver om detta. Så många vet alldeles för lite om "tilknytning". Speciellt i Norge upplever jag. Blev bemött med mycket kritik och höjda ögonbryn när jag förde ämnet på tal då jag bodde där.
Heja heja.
Nu ska jag läsa del två!

Anonym sa...

Noe så nydelig. Heldige dere og heldige barna deres.

Anonym sa...

Hei.
Flott å lese dette, og vite at adoptivbarnas foreldre forstår og ivaretar;0)
Men det jeg lurer på er: Hva kan jeg gjøre overfor den unge kjæresten som nettopp er kommet inn i min datters liv?
Han er 19 år og er vokset opp på gata i Øst-Eurpoa. Han har aldri hatt familie, men klart seg alene sammen med noen kamerater. Han er kommet hit nå som ung byggearbeider og er i ferd med å knytte seg til min datter. Vi ser jo hvor forvirrende det er for ham å forstå hva det innebærer for vår datter at hun er noens barn- at hun ringer oss for å si hvor de skal, eller ber faren sin om skyss hjem feks. Gutten virker veldig sårbar og er altid på vakt for om vi skal avvise ham, på grunn av at han føler seg som mindre verd enn norske gutter.
Men vi ønsker å tilby ham å bo på hybel hos noen i familien, og gi et sted å høre til. Da lurer han med en gang på hva vi er ute etter.
Hvordan bygge opp tilliten?
Er det noen i det offentlige vi kan henvende oss til?
Denne gutten går helt klart på autopilot, og han skiller ikke på hvem han betror seg til om ømfintlige ting.Han mangler liksom grenser for hvem han slipper inn, samtidig som han virker redd.
Datteren min sier han ofte angrer på ting han forteller og ønsker det usagt, men at "han forteller videre selv om han vil stoppe".
Han virker følelsesmessig noen ganger som et barn, og andre ganger som han er voksen. Og han kan helt klart ta vare på seg selv. Men han forstår ikke at man kan få hjelp fra andre, for eksempel til å hente hjem en seng fra møbelbutikken.
Vi vil gjerne hjelpe, men er oppgaven for stor?

Hanne sa...

Hei anonym,
Så flott at dere vil gjøre noe! Jeg tenker at det er liten tvil om at det du beskriver passer som hånd i hanske på noen som er vokst opp med tilknytningsproblemer. Men jeg er redd for at dette med unge voksne i en slik situasjon er langt utenfor mitt kompetanseområde, så jeg føler meg på gyngende grunn i forhold til å gi konkrete råd. Hva med å kontakte Joachim Haarklou - han er psykolog og regnes som en ekspert på tilknytningsproblemer, ikke bare hos adopterte barn, men også hos ungdommer med annen bakgrunn. Ta en titt på hjemmesiden hans: www.haarklou.no

Anonym sa...

Tusen takk for rådet, Hanne.
Vi skal prøve det.
Datteren min ble rørt da jeg viste henne hva jeg hadde skrevet. Men forøvrig opplyste hun meg om at jeg nok skulle stilt dette spørsmålet i et "Forum" og ikke i kommentarfeltet til en blogg.
Jeg kom til siden din gjennom Google, og nå som jeg har lest litt mer i bloggen din forstår jeg at hun har rett.
Men når jeg leste svaret ditt ble jeg veldig glad for rådet.
Mange takk skal du ha, og takk for en fin blogg.

Kjetil K sa...

Fint at du skriver om tilknytning. Når vi fikk gutten vår så informerte vi venner og kjente på forhånd om at de ikke kom til å få holde han den første tiden osv fordi det er mye enklere å være for streng og heller slippe opp litt etterhvert enn å skulle gå andre veien.

Nå er barn veldig forskjellige og til forskjell fra egenfødte barn kan adopterte barn være alt fra nyfødt til tenåringer når man får dem. Derfor er det svært vanskelig å si noe bastant om tilknytningsprosessen. Det ville kunne være stor forskjell på barnets personlighet og alder.

Når vi fikk vår sønn var han 4 mndr gammel og vi følte allerede etter en uke at tilknytningen var veldig sterkt. Tilknytning er ikke noe du jobber med som en arbeidsoppgave, men en kontinuerlig mellommenneskelig prosess som du aldri blir ferdig med, akkurat som med forholdet til egenfødte barn vil din sosiale og emosjonelle kobling til barnet variere i styrke etter hvilke faser og alder barnet er i.

Vår sønn er supersosial. Han elsker mennesker, oppmerksomhet og ler og flørter med alle. Derfor hadde det blitt feil av oss å prøve å beskytte han for mye. Da vi kom hjem gikk han fra fang til fang med besteforeldre, onkler, tanter og venner og han stortrivdes med det, så lenge enten mamma eller pappa var innenfor synsvidde. Nå er han 7 mnd og har kommet inn i skepsisperioden som alle småbarn gjør. Når vi treffe fremmede nå må han sitte litt på fanget til foreldrene først og titte litt og bli litt kjent før det er greit å sitte på fanget til den nye personen han har blitt kjent med.

Poenget mitt er at jeg synes det i adopsjonsmiljøet er veldig mye fokus på "worst case scenario" og veldig mange eksperter og selvoppnevnte "eksperter" som kommer med hårreisende påstander som at "selv om barnet ditt virker trygt og harmonisk så er det egentlig ikke det"! Min påstand er om barnet virker trygt og harmonisk så er det nettopp det. Min personlige mening er at det er like ille å oppdra et barn med utgangspunkt i at det er emosjonellt skadd uten at du har noe holdepunkt for at det faktisk er det, som å sette et friskt barn i en rullestol fordi at det kan komme til å brekke bena om det prøver å gå selv. (litt dårlig sammenligning, men håper dere ser poenget mitt.) Samtidig er det viktig å huske at barnet er ikke statisk i sin omgang og oppfatning av verden og ting vil derfor endre seg ut fra situasjon og alder.

Det viktigste er å lytte til sitt eget hjerte og hjerne og gjøre det man føler er mest riktig for seg og sitt barn i den fasen og situasjonen man er i og ikke tenke på alt som kan gå galt. Det er viktig å finne en balanse sånn at det verken blir for mye av det gode eller for lite.

Det er selvsagt lurt å lytte til eksperter, men glem aldri at det er du som er den største eksperten på akkurat ditt barn og vet hva som er best.

Hanne sa...

Kjetil: Dere har sikkert gjort et godt valg i forhold til barnet deres - særlig fordi dere har gjort et informert valg. Det er også poenget - at folk bør kjenne til dette med tilknytning for å kunne gjenkjenne signalene, inkludert eventuelle problemer.

En baby på 4 mnd er svært liten, og du skjønner sikkert at jeg først og fremst har tanke på barn som har tilbragt en god del mer tid på barnehjem og/eller er eldre enn som så - altså som de fleste av barna som adopteres til Norge. Stadig færre av dem er under året. Da blir situasjonen en ganske annen.

Jeg synes ikke sammenlikningen med å sette et friskt barn i rullestol er relevant i det hele tatt, og om du leser dette og andre innlegg om tilknytning igjen, ser du forhåpentligvis at jeg er langt mer nyansert enn du gir meg kred for her.

linepetrine sa...

Hei! Veldig fin blogg. Jeg prøvde å finne en mailadresse til deg, men fant ikke (mulig jeg ikke ser skogen for trær...)
Uansett - jeg driver nettstedet www.kreativmamma.no og synes du har et viktig engasjement for adoptivforeldre. De fleste mammasider handler jo om gravide og nybakte mammaer.
Selv har jeg fått to biologiske barn, så for min egen del er ikke dette et problem, men jeg tror nok at flere har bruk for råd som ligner på dine.
Jeg skal opprette en egen forumgruppe for adoptivforeldre på siden min, og lurer på om jeg kan puslisere noe av det du skriver.
Du kan godt sende meg en mail på line@kreativmamma.no så kan jeg fortelle deg litt mer detaljert hva det gjelder.

Anonym sa...

Hei!
Topp lesestoff for en vordene adoptivfamilie... Vi venter på rettsdato for en liten gutt fra Etiopia. Jeg har jo lest hentereisen fra a til å, og gråt over deres fantastiske opplevelse, og over at vi snart skal oppleve det samme. Dette er en fantastisk hjelp i en litt krevende tid(som du nok husker...)Er det mulig å spørre deg om noen erfaringer via e-post? Ser at dere hadde med dere Storebror på tur. Vi skal ha med oss to storesøstre(5 og 10) og har noen spørsmål i den sammenhengen:)

Mvh Cecilie I.L.

Hanne sa...

Hei Cecilie,
Klart du kan sende meg epost! Du når meg på hannejahren(KRØLLALFA)gmail.com

:)

Anonym sa...

Hei Hanne,

vi er selv i gang med adopsjonsprosessen, og ønsker også å adoptere fra Etiopia. Jeg synes du skriver veldig godt om temaet tilknytning. Skal anbefale bloggen din til venner og familie. Takk!

Hanne sa...

Det var hyggelig å høre, anonym. Lykke til med prosessen! :)

Strikkepause sa...

Hei. Jeg vil bare takke for innlegget ditt. Det betydde mye for oss når vi fant det etter å ha vært hjemme i 2 mnd med gutten vår som er adoptert. Han var 1,5 år gammel, blid, søt, sosial, tok kontakt med alle og synes det var greit å sitte på andres fang. Vi måtte stramme inn og vi viste bloggen din til venner og familie. Det er ikke alltid så lett å sette ord på dette med tilknytning. Tusen takk for at du har delt dette :)

Hanne sa...

Hei Strikkepause,
Så fint å høre at dere har hatt nytte av dette, tusen takk for hyggelig kommentar! :)