Hvis ja: Når endret vi reglene for hva som er grei oppførsel? Her har jeg muligens sovet i timen.
Det er vinterferie og jeg driver stort sett med kjedelige (men akk, så sårt tiltrengte) rydde- og renoveringsaktiviteter i heimen. Men noe kos må man unne seg, så i dag dro Storebror og jeg på kino for å se Bolt (7-årsgrense). Allerede under forfilmen gikk det over styr for en av småtassene i salen, som ulte som en tåkelur i samfulle ti minutter før han ble geleidet ut av en svett voksen.
Det var stille i salen i temmelig nøyaktig tre minutter, før det brygget opp til storm et par seterader bak oss. Der satt ei mor med to gutter, og disse småkarene hadde slett ingen planer om sitte i ro. Det var konstant masing og jamring, og da mora prøvde å holde den ene fast på fanget, tilta det fullstendig for ham. På det tidspunktet var jeg litt usikker på hva som var mest irriterende, guttens skrik eller mors konstante og ikke spesielt lavmælte gneldring. Til slutt forlot de salen - og kom tilbake like etter.
Dette scenariet, komplett med uling, kjefting og farting fram og tilbake, gjentok seg tre ganger i løpet av filmen.
Mot slutten begynte et par av ungene foran i salen åpenbart å få maur i rompa, og moret seg med å løpe fram og tilbake, fram og tilbake.
Samlet utgjorde det en finfin surroundopplevelse av støy og distraksjon.
For all del, jeg er glad i barn, jeg har vært barn selv, og jeg har to eksemplarer av sorten. Ungene mine er som regel milelangt fra musestille englebarn - og takk og pris for det. Men da må jeg som forelder ha vett på å ta affære når de lager sirkus på steder hvor sirkus ikke er ønskelig.
På knøttekino er kanskje lista lavere for kaos og barneglam.
Men filmen i dag hadde aldersgrense 7 år og en slags handling og dialog det var greit å få med seg.
Hvis barnet ditt ikke klarer å sitte gjennom halvannen time med film uten å springe og rope, er barnet sannsynligvis for ungt å gå på kino. Det er ikke noe mål i seg selv å innvie dem i kinomagien så tidlig som mulig. Noen ting er det greit å vente litt med, så setter de til gjengjeld skikkelig pris på opplevelsen.
Og skulle du ryke på en vurderingssmell i forhold til alder og egnethet, så ha nå endelig vett til å ta med det stakkars, skrikende barnet ditt ut derfra.
Det er ikke barnets ansvar, det er ditt, som forelder.
Kanskje du synes det er surt å sløse bort en liten formue på kinobilletter, men det synes jaggu vi andre også.
Det er ikke bare mulig, men overveiende sannsynlig, at det singler grundig i glasshus mens jeg skriver dette.
For jeg har da vitterlig hatt med mine egne unger både på jobb og på møter, og sånt er garantert til stor irritasjon for mange. For ikke å snakke om støynivået vi kan opparbeide oss når Lillesøster går trassbananas i butikken.
Men jeg fjerner dem fra åstedet når de bråker.
Jeg har i hvert fall tilbragt mye tid i korridorer og entreer og ute på gårdsplasser med bråkete barn, mens vi gikk glipp av et eller annet innendørs.
Men nå blir jeg altså litt i stuss på hvor grensene går for akseptabel barnestøy rundt omkring. Det må da være mulig å bli enig om et slags minste felles multiplum?
9 kommentarer:
Er ikke dette bare nok et utslag av "jeg er meg selv nok"- ideologien som blåser over landet? I samme gate som det å ikke blinke når man skal ut av rundkjøring, å sende barnet halvsykt i barnehagen og snakke høyt i mobiltelefon på bussen? Eller "Kenneth- syndromet" du skrev om i forrige uke? I tillegg lider nok en del foreldre av grensesettingsvegring (men det kommer vel kanskje av at de helst vil unngå trøbbel og konflikter for seg selv, så noen andre får sette grenser for ungene deres...) og tror at deres unger tåler alt. Men de tar feil.
toril, som utfra kommentaren å dømme er litt desillusjonert i dag!
Foreldrenes ansvar, naturligvis. Men når ikke de bryr segdet, bør da kinovaktene ta affære? Skulle være i deres iegennteresse, ellers mister de formodentlig gjenbesøk av deg og andre som ergrer seg over ødelagt opplevelse?
Lenge sida jeg har vært på barndefilm, skjønner jeg!
Og dårlig til å lese korrektur også: egeninteresse. barnefilm.
Ja og opptatt av sosial kompetanse som jeg er så mener jeg at disse barna får styre sin adferd selv uten korrigering fra foreldre. Dette fører til egoisme som er et stort problem for mange idag.
De aller fleste er opptatt av at andre skal ta hensyn til en selv uten at det er slik at de tar hensyn tilbake. Slike problemer starter litt sånn uskyldig med hvor går grensen osv. Jeg mener at så sant det er mulig så bør en ta med barnet ut av situasjonen, ja dette ødelegger nok kino-opplevelsen men neste gang husker forhåpentligvis barnet konsekvensen fra sist.
Poeng, tør å sette grenser.
Vi har et par ganger vært nødt til å ta med et lite barn ut igjen fra kinosalen, for lyden idag er veldig høy til og med på filmene for de aller minste.
Det var bittelitt gråt involvert, men det var ikke hyggelig for hverken store eller små å bli værende, så da gikk vi ut igjen.
Det går faktisk ann å leie filmen på DVD senere!
Hilsen hun som er langt fra perfekt som hverken mor, stemor eller voksen, men som iallefall har som mål å prøve.
Toril: Mulig jeg også er litt desillusjonert, for jeg hadde også samme tankene - at dette er et uttrykk for den egosentriske ånden som råder. Nåde oss når denne generasjonen blir voksne.
Berit: Ja, foreldrene burde tatt ansvar. Men hva gjør man når de heller bidrar til støyen, ved å kjefte og snakke framfor å fjerne ungene? Jeg er litt usikker på hvor aktive sånne kinovakter egentlig er, jeg. Og jeg mistenker at de synes det er mye lettere å irettesette f.eks ungdommer enn å gripe inn i foreldres håndtering av ungene. Akkurat det sitter nok veldig langt inne hos de fleste.
Elisabeth: Jeg tror at det er en fin konsekvens for ungene når de ikke får være tilstede i kinosalen hvis de ikke kan sitte i ro. Lærepenge, rett og slett.
Trine s: Ja, lyden er veldig høy, og bildet er stort, og da kan ellers greie filmer bli for skremmende for de små. Da må man heller leie filmen på DVD. Perfekte foreldre er det selvsagt ingen av oss som er, og heldigvis for det. Men vi kan prøve å vise hensyn til andre når ting slår krøll på seg. Ved å gå ut, som du forteller om.
Jeg er jo relativt mye på kino, og kjenner meg godt igjen her. Men det må nesten sies at barna ikke er alene om å ha problemer på kino. Ungdommen er i grunnen enda verre. De prater under filmen, har på mobiltelefonen, sender meldinger, har med seg halvannen liter med brus, og må selvfølgelig på do både en og to ganger i løpet av filmen. Noen må ut og røyke, i tillegg selvfølgelig til all rasling med potetgullposer.
Fankern, når begynte det her egentlig? Når jeg var 10 år gammel og gikk på kino alene med kompiser så var det gjerne et helsikes rabalder helt til lyset gikk av og filmen kom på, men da satt vi jo stille som mus. Vi gikk ikke på do en gang om det ikke var helt krise. Nå for tiden er det jo umulig å konse på filmen om man ikke er alene i salen.
Og voksne er ikke alltid like flinke de heller...
FORFALL!!!
Hjorthen: Men det er jo ikke så rart om ungdommene bråker og er urolige. De har sannsynligvis blitt vant til det fra de var små og slapp unna med sånn oppførsel på kino. Fnys.
Her tror jeg absolutt at det har skjedd noe i løpet av de siste, tja, tjue åra, ja. Kan ikke huske annet enn at det var helligbrøde å forstyrre salen på kino.
Men skuespillere kan jo også fortelle at folk er blitt mindre hensynsfulle i teateret. Noen snakker sågar i mobilen sin mens det foregår ting på scenen. Helt sjukt irriterende.
Forfall, ja. Alarm!
Spørsmålet er jo også hvor mange unger i dag som klarer å sitte stille og se en film på halvannen time. De er jo gjerne vant til å se dvd hjemme og der kan de gå til og fra som de vil. Eller de er vant til barnetv i ymse kanaler med små snutter i hurtig tempo. Så hvem kan klandre dem for ikke å sitte stille på kino?
En ide må i alle fall være at foreldrene forsikrer seg om at avkommet er i stand til å se en film uten avbrekk hjemme i sin egen stue før de slipper dem løs (sic!) på kino.
(For øvrig har dette visse paraleller til sammenkomster i hus med tårn på...Hihi!)
Legg inn en kommentar