Don't feel guilty if you don't know what you want to do with your life. The most interesting people I know didn't know at 22 what they wanted to do with their lives. Some of the most interesting 40-year-olds I know still don't.
Spør et hvilket som helst voksent menneske om hvordan de endte opp med å gjøre akkurat det de gjør, og påfallende mange vil si at det skyldtes en tilfeldighet eller et sammentreff. Svært få av oss legger opp en detaljert plan når vi er tenåringer og følger den fram til pensjonistalder. Heldigvis.
Selv hadde jeg aldri noen helt klar plan. Etter videregående dro jeg ett år til Frankrike og bodde tre år i Bergen, hvor jeg studerte og drev med både dette og hint. De store avgjørelsene satt løst.
Så fant jeg ut at jeg ville bli fagoversetter i fransk.
Hah, en plan!
Jeg hadde finfine poengsummer og var trygg på å komme inn på utdanningen ved Høgskolen i Agder. Jeg hadde sågar fikset meg hybel i Kristiansand. Men inntakskontoret klarte å rote bort ett av vitnemålene mine, og dermed ble jeg registrert med imponerende null poeng. Pilutta meg og null studieplass. Naturligvis bestemte jeg meg for å klage.
Men samtidig dumpet det ned et brev fra Høgskulen i Volda, hvor jeg hadde fått plass på journalistikk. Jeg tror det tok en halv dag før jeg bestemte meg for å vende nesa vestover i stedet for sørover. Det var en herlig og kilende følelse: Kaste alle kortene og stokke på nytt. Weee!
Men når man så er ferdig utdannet og smått om senn får kloret til seg en fast jobb, skjer det ting. Kanskje pådrar man seg lån og barn og denslags greier, og plutselig virker det uoverstigelig skummelt å bytte jobb, enn si bransje. Man blir rett og slett litt trygghetsnarkoman.
Det hendte meg (en sann historie fra virkeligheten). Jeg klamret meg til kjente størrelser og våget egentlig mindre og mindre. Et behagelig og bedagelig liv, uten de store kurvene.
Do one thing every day that scares you.
For nesten fem år siden skulle det for alvor spares på arbeidsplassen min. Ledelsen tilbød sluttpakker til de ansatte. Jeg var livredd. Og søkte om sluttpakke. Det var helt jævlig.
Men så skjedde det noe merkelig: Det begynte å kile i magen.
Alt det skumle og utrygge gjorde at jeg begynte å våge ting igjen.
Jeg gjorde bittesmå ting som skremte meg, nesten hele tiden. Jeg opprettet et enkeltpersonforetak og ble frilanser. Jeg fikk gjøre interessante reportasjer. Jeg var på oljeplattform (og oppdaget dermed at jeg slett ikke har helikopterskrekk, selv om jeg har flyskrekk), og jeg travet rekker opp og ned på interiørmesser. Jeg påtok meg noen konferansieroppdrag som gjorde meg kvalm av angst på forhånd og svimmel av glede i etterkant, og så var jeg visst også babysanginstruktør. Jeg engasjerte meg i frivillig arbeid, og plutselig TV-kranglet jeg med Tore Strømøy i beste sendetid. Det ene tok det andre. Ikke aner jeg hvordan det skjedde. Men det var frydefullt deilig å gjøre så mye forskjellig.
Jeg følte meg rett og slett veldig heldig.
Og så snublet jeg inn på videregående skole for å undervise. Først på timebasis litt sånn fra og til, og siden august i et (nesten) hundreprosent-vikariat med kontaktlærerfunksjon. Snakker om stupbratt læringskurve. Nå nærmer vikariatet seg slutten, og jeg vet ikke hvor mye jobb det er til meg videre.
Det kan være skummelt (jeg har ikke jobb!). Men det kan også være spennende. Uansett er det liten vits i å bekymre seg før man vet hva man har å bekymre seg over.
Don't worry about the future. Or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubble gum.
The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4 p.m. on some idle Tuesday.
Så nå har jeg søkt om studieplass igjen - skarve fjorten år siden forrige gang jeg søkte (åh inn i granskauen, det var lenger siden enn jeg trodde!). Deltidsstudium, riktignok. Økonomien tillater ikke noe så råflott som heltidsstudier. Men hvis jeg har lyst til å jobbe som lærer på videregående, kan det være greit å ha denne pedagogikken på plass. Og akkurat nå er det akkurat det jeg vil.
Det er skumle tider.
Iiiiihhhh!
La oss høre hva selveste Ibsen har å si om saken:
Kan hende jeg seiler min skute på grunn, men så er det dog deilig å fare!
6 kommentarer:
Åh, dette var fint å lese!
Jeg er midt i studievalg, og etter noen år med ungdomsarbeid, reportasjejournalistikk og foto, portugisisk, og i år musikk, har jeg nå søkt meg til lektorstudier på Blindern (nordisk og historie). Drømmen er å bli lærer i videregående skole. Tror jeg. Det er godt å høre om hvordan andre har funnet veien til der de er! Tusen takk for god lesning:)
Karen: Så stas! Både at du syntes det var kjekt å lese posten min, og at du skal begynne på lektorstudier. Jeg er blitt helt forelska i lærerjobben, jeg. Jeg tror nok at jeg har lett for å trives, nærmest sånn av legning, men dette er ekstra moro og inspirerende.
Så spennende å komme over bloggen din! Frilanser du enda? Ta gjerne en titt innom meg :)
Hilsen Cathrine
Cathrine: Akkurat nå som jeg jobber så mye i skolen, har det ikke vært tid til noen frilansing ved siden av. All tid har gått med til i gi råd og tilbakemeldinger til morgendagens frilansere. ;o)
Men dersom jeg får mindre lærerjobbing, kommer jeg til å skrive mer igjen.
Nå skal jeg besøke siden din!
Syns du er kul!
Jeg er en av de få som hadde an plan fra ungdomsskolen: Bli førskolelærer, jobbe i barnehage, gifte meg og få brune barn;-) Har heldigvis tatt noen spennende omveier hit! Og nå er ejg begynt å grunne på hva de neste målene skal være- jeg sa jo ikke at jeg skulle gjøre dette alltid! (Nå mener jeg selvfølgelig at jeg skal fortsette å være gift og mamma, så egentlig er det bare en liten del av livet jeg trenger nye mål for!)
Lykke til!
Toril: Morsomt at noen ender opp der de opprinnelig planla, ja, til tross for noen omveier her og der. Og når jeg tenker meg om, ville jeg bli lærer da jeg gikk på barneskolen. Så kanskje jeg også har gjort nettopp det. Enn så lenge. For vi har mange muligheter fremdeles, dersom det skulle falle seg sånn.
Legg inn en kommentar