fredag 8. mai 2009

Fredagsdiktet: Hverdag

Morgenmarginer hvor sekundene teller. Gå fra klasserom til møterom. Kjøre fra én jobb til en annen. Stresse fra barnehagen, miste en støvel, mase med lekser, krangle om påkledning. Hva skal vi ha til middag? Når kommer du hjem i dag? Hvem skal legge Lillesøster? Hvorfor er det ikke rene klær igjen? Å nei, er det i kveld det er dugnad?
Sånn har denne uka vært.
Noen uker er sånn.

Og så kommer svigermor en snartur innom, og sier at hun har kjøpt en CD med en fin tekst hun gjerne vil dele. Vi sitter på verandaen, hun leser opp en gammel klassiker jeg nesten hadde glemt, og jeg kjenner gråten i halsen.
Sånn er det jo. Det er jo så fint.
Man bare glemmer det litt av og til. Takk for påminnelsen.

Og derfor er ukas fredagsdikt en sangtekst.

HVERDAG

Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge,
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek.

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Du er kysten som de en gang seiler fra.
Si meg – hvem er stor, og hvem er liten da?
Når framtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda`n blir til sønda`,
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan`ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

(Av Louis Jacoby)

10 kommentarer:

Roger sa...

Nesten nok til å få frem en liten tåre i øyenkroken her til og med, og jeg har ikke unger ...

Anonym sa...

Nydelig og ekte. Kven syng denne sangen?

Hanne sa...

Roger: Ikke sant? Jeg liker særlig det verset som begynner med "Du er kysten som de en gang seiler fra..".

Anonym: Det er Louis Jacoby som både har skreve tog synger den, du finner en link til siden hans rett under sangteksten (www.louis-jacoby.com).

livetleker sa...

Akkurat sånn er det, og pussig nok har posten min i dag akkurat samme tema som din.

Hanne sa...

Livet leker: Se der ja, nå leste jeg posten din også - nydelig. Det rare er at i dag var begge ungene borte, den ene i bursdag og den andre hos en kompis. Og da ble jeg helt sentimental over hvor store de blir, og hvor altfor fort det går. Før de kommer hjem igjen og krangler så busta fyker og blodtrykket stiger. Jaja. :)

Anonym sa...

Å, er ikke den fin? Første gang jeg hørte den var på radio på bussen på vei hjem og jeg måtte gjemme bort en liten tåre i øyekroken. Sol

Toril sa...

Så herlig og så sant! Det er om å gjøre å være tilstede i hverdagen, så får man mange gleder:-)

Fran sa...

Denne sang vi i konfirmasjon i går. Det passet så veldig bra :)

Katrine sa...

Fin påminnelse! (Sier jeg som stortutet av Abbas "Slipping through my fingers" på MammaMia-filmen.)

Hanne sa...

Sol: Den er så fin. Og så blir den liksom stadig sannere og mer relevant.

Toril: Jepp. Ikke så lett, alltid. Men veldig fint når man får det til. Og øvelse gjør mester.

Fran: Åh, god idé. Det skal jeg merke meg.

Katrine: Ikke snakk om det, jeg ble helt idiotrørt av den sekvensen. Nesten ugly cry.