(bilde fra TypeTees)
I dag ramla jeg av stolen midt i en undervisningstime.
Det var stilig.
Jeg skulle sette meg til rette på en vaklevoren stol på hjul og kom skjevt ut. I hånda hadde jeg mobiltelefonen, så jeg fikk liksom ikke holdt meg fast, heller. Og jeg tenkte på noe helt annet.
Og vips, så seilte stolen avgårde og jeg satt der med rompa på gulvet og et fårete ansiktsuttrykk, foran et knippe hardtarbeidende ungdomsbedrifter.
Det snodige var at jeg ramla skikkelig langsomt.
Helt slow motion.
Underveis rakk jeg å tenke "åh nei, nå går jeg i gulvet, oiii, jeg klarer å redde meg inn, hurra, neida, det gikk ikke allikevel, der seiler stolen mot veggen, der treffer jeg bakken, så inderlig teit!"
Ifølge en av elevene minnet jeg litt om en ramlende panda (note to self: jobbe litt med autoriteten min). En annen lurte på om jeg hadde fått et illebefinnende.
Men jeg er jo bare notorisk klønete.
Og da de skjønte at jeg ikke hadde slått meg noe annet sted enn i selvfølelsen, vakte det naturlig nok en viss munterhet.
Oss kløner, altså. Guds egne practical jokes.
6 kommentarer:
Antar tida ikke gikk like sakte for de som så på! :)
Hilde-Gunn: Nei, tida går som kjent raskere når man har det gøy. ;)
Unnskyld at jeg ler, altså... for jeg kan levende forestille meg at det ikke var så morsomt for deg, men ... du skriver veldig morsomt om dette! :)
Lothiane: Det er bare å le, altså. Jeg har lært meg å leve med mitt very special talent. :)
Herlig innlegg!:D Hehe, nå ler jeg.:)
Ingvild: I aim to please. ;)
Legg inn en kommentar