Snart er den store dagen her,
hipp hipp hurra og alt det der.
Nei, jeg snakker ikke om 17.mai, men om Melodi Grand Prix-finalen i morgen. Weeee!
Etter mange års skikkelig middels interesse, har jeg endelig gjenfunnet gleden over dette herlig sjuke, fenomenalt rare fenomenet.
Utagerende kostymer, vindmaskiner med orkan styrke, nerdete poengstatistikker, bitre nabolandsfeider og jamrende sytepop - bring it on! Jo mer, jo bedre. Rikke og jeg har bevæpnet oss med tiaraer, fjærboaer, flere kjoleskift og sprudlevann.
I gamle dager samlet MGP landet i stor stil. Vi hadde bare én TV-kanal og lot oss begeistre av begivenheten med en imponerende dugnadsånd.
Ja, vi med svenskeantenne hadde strengt tatt SVT også, så vi fulgte Melodifestivalen i tillegg, og zappet mellom den svenske og den norske kommentatoren på selveste finalekvelden. Mens vi surmulende forbannet svenskene som alltid fikk poeng og alltid banket oss. Vi led oss gjennom forsmedelige nullpoengere gang på gang, men året etter var optimismen igjen på topp. Nydelig, var det. På en litt sjuk måte.
Så ble jeg eldre, NRK-monopolet falt, jeg dro på fester i stedet for å se på TV, vi ble plutselig enige om å være veldig ironiske og MGP ble fjernere og fjernere.
Men nå!
Oi, så moro! Og enda bedre blir det når man følger moroa på twitter samtidig. Det hagler med gode, begeistrede, engasjerte og sarkastiske kommentarer. Anbefales på det sterkeste.
Men gurimalla, det var jo dette fredagsdiktet. I anledning MGP-ånden som sveiper over landet generelt og web 2.0 spesielt, tenkte jeg på hva som er mitt første, tydelige MGP-minne.
Det er definitivt Jahn Teigens "Mil etter mil" i 1978. Jeg var femogethalvt år, og vi så finalen hjemme hos tante A, onkel R og kusine A. Jeg husker bukseselene og at jeg syntes han var en veldig tullete voksen mann.
Derfor er ukas fredagsdikt nok en gang en sangtekst. Med en dertilhørende Youtube-video som bonus.
Har du et sterkt MGP-minne? Ikke vær flau, del det gjerne i kommentarfeltet.
MIL ETTER MIL
Hvil deg nå, du er sliten
Hvil din kropp før din kraft ebber ut
Vann pipler inn i dine sko
Du vandrer i regnet
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Søk mot meg, hvis du lengter
Rett ditt sinn mot et annet sted
Kom hit hvor jeg er, hvor solen er nær
Du må ikke gå
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Og det er langt å gå
Det er lengselen som driver deg
Mot et lys som du kan se men ikke jeg
Tenk deg om nå
Hvor farer du hen
Du har vandret alt for lenge
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Tenk deg om nå
Hvor farer du hen
Du har vandret alt for lenge
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Først må jeg innrømme at jeg ikke har funnet tilbake til gleden over Grand Prix, men jeg blir litt misunnelig når jeg leser om hvordan dere går inn for saken. Kanskje jeg skal gi det en sjanse?
Men fikk lyst til å fortelle om året 1983 da jeg så deler av Grand Prix for første gang. (Strenge foreldre er forklaringen på "deler av" - her skulle jenta i seng til vanlig tid uansett.) Jeg fikk altså ikke med med meg Carola som jo var dette årets store nykommer, sjarmtroll osv.
Heldigvis tok naboen opp hele seansen på video, så jeg og søsknene mine og nabojentene så sikkert Carola bli nr. 3 10 ganger det neste året. Ingenting slår Grand Prix i 1983!
Helga Marie: Jeg synes absolutt du bør gi det en sjanse, helst sammen med likesinnede. :o)
Åh, Carola, ja. Vi sang Främling hele den våren og sommeren, husker jeg. Og jeg skrev brev til Carola og fikk autografen hennes. Haha, det hadde jeg helt glemt, takk for at du fikk fram det minnet. :D
Jeg var forelsket i Daniel fra Jugoslavia som sang om "Julie": En nydelig låt med en flott video! Nå googlet jeg og fant ut at dette var i 1983, det også. Främling gjorde ikke så stort inntrykk på meg, med andre ord...
Hm, Daniel fra Jugoslavia husker jeg ikke i det hele tatt. Nå må jeg nok google litt, jeg også.
Legg inn en kommentar