De beste elevene

I kveld har jeg vært ute med gode kolleger og hatt en liten lykkestund, rett og slett. For jeg blir så glad av å sitte ved et stort bord med mange hyggelige og engasjerte mennesker som skravler, ler, diskuterer, provoserer, tøyser og insisterer.
Jeg har verdens beste kolleger.

Og det legger ikke noen demper på stemningen at vi, ifølge VG, har landets aller beste elever:


(dårlig mobilbide-faksimile fra VGs papirutgave fredag 11.des-09)

Vi har selvsagt vært klar over det lenge: Vi har de beste elevene man kan tenke seg.
Men vi har ikke brukt karaktersnitt som måleenhet.
Vi har de beste elevene fordi de er engasjerte, rare, nerdete, flinke, såre, søte, frikete, sinte, viltre, glade, kritiske, kreative, modne, lekne, tøysete, interesserte - de er seg selv, rett og slett.

Mange har fått med seg at det er noe som heter Kunnskapsløftet, og noen har fått med seg at det finnes spesifikke kompetansemål som elevene skal måles opp mot innen hvert fag.
De som har lest læreplaner, vet at dette er tørre og tildels ulne saker. Spesielt interesserte vet at planene kommer særdeles dårlig ut i LIKS-målinger (men så er da også LIKS mest moro for språkfetisjister og annet pakk).

Færre har kjennskap til den generelle delen av læreplanen, som gjelder for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring (den er altså relevant for alle dere som enten er i skolen, eller har barn i skolen).
Det er egentlig litt synd at den generelle læreplanen blir læreplanfestens veggpryd, for deler av den tenderer til ren poesi.
Her er det første avsnittet:

Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi.

Hele planen er en lang affære, men her er et annet eksempel, under tittelen "Det skapende mennesket":

Oppfostringen skal fremme både lojalitet overfor det nedarvede og lyst til å bryte nytt land. Da må den gi både praktisk ferdighet og innsikt - trene både hånd og ånd.

Oppfostringen skal gi elevene lyst på livet, mot til å gå løs på det og ønske om å bruke og utvikle videre det de lærer.

Er det ikke vakkert?
Huhh - det er i hvert fall ikke småtterier! Det er lett at sånne vyer og visjoner havner litt i bakgrunnen når en travel hverdag krever sitt. Men heldigvis er elevene der, så til de grader til stede. De har gjerne både lyst på livet og lyst til å bryte nytt land. Så er det opp til oss å tilrettelegge det for dem - trene både hånd og ånd.
Klarer vi det? Ikke alltid. Noen ganger føler vi ikke mestring i det hele tatt. Men vi forventer at elevene prøver, og da kan vi ikke forlange mindre av oss selv.

For å yte godt, må man være trygg. Man må få lov til å være seg selv. Det høres ut som et banalt seminarslagord, men det er grunnleggende og sant.

Derfor sitter jeg her med et tidlig nyttårsforsett, etter en kveld med fine kolleger: Jeg skal se elevene mine bedre. Jeg skal prøve å se hver eneste en av dem, tydelig og godt.
Såpass fortjener de - de er tross alt landets beste elever.
Ikke fordi de har så høyt karaktersnitt, men fordi de er seg selv.