Et hytteliv - del 3

Så er vi kommet til 80-tallet, og med det beveger vi oss inn i adskillig bedre dokumenterte tider enn før. Da har vi nemlig tatt over hytta etter grandtante Kirsten og grandonkel Jens, og pappaen min har begynt å skrive hyttebok. I den har han notert ned store og små begivenheter, værobservasjoner og besøkende. Det hele er holdt i en nøktern og kortfattet stil, men vi kan lese mye ut av det allikevel.

Som i notatet fra 2.pinsedag 1986:
"Har vært ute en kort dagstur. Har luftet og rasket ut. Sisternen er tømt (radioaktivt avfall) og vi får håpe den fylles igjen før sesongen starter."
Tsjernobyl, anyone?



Her er det 1981, og vi har nettopp overtatt hytta. Mamma (med ryggen til), grandtante Kirsten og jeg sitter i hagen, og det ser ut som vi spiller kort eller Yatzy. Mye er forandret siden den gang. Men hellene med de hvite feltene ligger ved siden av hytta nå, og de blomstrete hageputene bruker vi fremdeles, som strandputer, nå. Man blir god på gjenbruk når alt må båtfraktes og bæres på ryggen. Dessuten er det fint å ha igjen noe fra de som var her før oss.


Selv om den gamle, gule hytta var alldeles bedårende, trengte den sårt vedlikehold. Mamma og pappa kledde den om med redwood og bygde på en terrasse, sånn at vi kunne sitte ute til enhver tid (som seg hør og bør når man er på hytta). Men merk at krakkene fra 40-tallsbildene fremdeles er med oss! Inne ble det også gjort endringer - det bittelille, gamle kjøkkenet ble pikerommet mitt, og var akkurat stort nok til en seng og en liten hylle. Når jeg lå i senga, kunne jeg ta på veggen på andre siden. Alt i rommet var hvitt og knallgult, og jeg elsket det.

Vi fikk også en nyvinning i form av solcellepanel, noe som medførte at det ble lettere (og ikke minst mindre brannfarlig) å lese på senga. Det var imidlertid klare tidsbegrensinger på sengelektyren, så når lyset begynte å svikte, var det bare å legge seg til å sove.

Og Soda Stream-maskinen var intet mindre enn et mirakel! Tenk, vi kunne lage vår egen brus, så lett som bare det. Mikse og matche med smaker og essenser (tropisk hawaii-følelse og en slags colavariant var favoritter). Soda Streamen ble en attraksjon, rett og slett.



1984 var "a very good year", som Sinatra ville sagt det.
På bildet er jeg nesten tolv år og sitter som nummer to fra høyre (korrigering: jeg mener selvsagt nummer to fra venstre), med raff, rød joggebukse og ei grillpølse i hånda. Resten av gjengen består av en fetter, ei kusine og to tremenninger. Det var noen års aldersforskjell på oss alle, og den forskjellen kunne være begrensende både før og senere i oppveksten, men akkurat det året spilte det slett ingen rolle.

Denne gyldne sommeren var vi en finfin gjeng som streifet rundt på halvøya, badet hele tiden, sov i telt i hagen (uten å sove særlig mye), kjørte båt, klatret i de mange fjellknausene og grilla pølser på stranda.
Ikke minst gikk vi nesten daglig de drøyt tjue minuttene til badestedet Foten for å kjøpe kjeveknekkere og spille det tøffe bilspillet de hadde der.

Vi hadde mye frihet, og i hukommelsen min varte den sommeren i mange måneder.
Ikke regnet det noe særlig heller, bortsett fra akkurat den dagen da Astri, kusina til pappa og mor til de to tremenningkompisene, tok oss med til Fredrikstad for å spise pizza. Den dagen hølja det ned, men du verden, så fint vi hadde det. Akkurat den dagen husker vi, hele gjengen.



Da vi kom til 1985, hadde det skjedd en del med noen av oss. Vi havnet i rykket mellom barndom og ungdom, og på dette bildet har vi virkelig fjaset oss til. Jeg og hyttenabojentene fant nemlig noen gamle badedrakter og bikinier på de respektive hyttene våre. Vi syntes de var utrolig stygge (i sin skamløse mangel på åttitallsfarger og -snitt), og følte oss skikkelig sprø og gærne da vi til alt overmål våget å gå ned i Sundet og bade med dem - sånn at noen faktisk kunne SE oss!

Vi fniste oss nesten åndeløse underveis, og lurte høylytt på hvordan noen kunne ha funnet på å iføre seg sånne gøøørstygge plagg.
I ettertid synes jeg selvsagt disse badedraktene er mye finere enn de vi trampet rundt med på åttitallet, men sånn er det jo gjerne. Jeg er nummer to fra høyre, forresten - iført mammas blå, altfor store bikini.



Grillmiddag i 1986, med undertegnede i raff, oransjestripet joggedress ved enden av bordet.
Mamma og pappa hadde besøk av venner. De kom med båten sin fra Vestfold hver sommer, og det var alltid en stor og lykkelig overraskelse når de dukket opp, helt plutselig. Vips, liksom - her er vi! Nå ville noe sånt vært tilnærmet utenkelig, vi detaljplanlegger og -kommuniserer med gjestene våre hele veien fram til hyttedøra. Men på åttitallet var det ikke hver mann, sin mobiltelefon.

Vi var imidlertid uvanlig tidlig ute med å anskaffe sånne nymotens greier her ute.
I hytteboka har pappa notert på lørdag 21.juni 1986:
"Klokka 14.00 ringte vi mobil til Mysen (til besteforeldrene mine, Hanne anm) for første gang. Om kvelden var det St.Hans-fest på brygga, med bål og levende musikk"

Jepp, vi fikk mobiltelefon i 1986 - og det var en begivenhet, altså. Jeg husker den telefonen så godt (ikke minst fordi vi hadde den her til langt utpå nittitallet).
Den kostet uforholdsmessig mye og hadde form som en enorm kasse med et lite telefonrør på toppen. Den var rett og slett ikke særlig mobil, all den tid den veide det samme som en liten ponni.

Trakk strøm gjorde den også, og det hadde jo ikke vi flust av, med vårt lille solcellepanel og bilbatteri. Det resulterte i at den sto på 1 time om dagen, fra kl 18 til kl 19, og da kunne omverdenen nå oss. Hyttefolk i nabolaget valfartet hit for å ta vidunderet i beskuelse.
Nå sitter vi her med PC-er, iPhone og mobile DVD-spillere, hele gjengen. Det har gått fort.



La oss avrunde med et alldeles bedårende bilde av pappaen min, fra 1987.
Her er han 48 år gammel, og det må være lov til si at han rimelig sprek. Hvis du synes han allikevel ser litt rar ut, skyldes det at han i et anfall av spøkefullhet iførte seg mitt åttitallsstæsj, komplett med topp, solbriller og hårsløyfe (og litt stuffing under toppen). Jeg tror han syntes at jeg var litt i overkant jålete og prøvde å poengtere det - og at han rett og slett ville tulle litt.

Og med dette går åttitallet ubønnhørlig mot slutten.
Riktignok var både '88 og '89 igjen, men det finnes ikke så mange bilder av meg fra de årene. Jeg var opptatt med speiderleire, språkreiser til Frankrike og å være hjemme sammen med venner - mens foreldrene mine var på det jeg syntes var verdens kjedeligste sted. Det skjedde jo ikke noe der!
Sånn er det i noen år mens man finner seg selv (og en rekke andre mennesker på veien), og så kommer man tilbake igjen.

Det gjorde i hvert fall jeg.




Et hytteliv - del 2
Et hytteliv - del 1