Fredagsdiktet: Vårvise

Riktignok snødde det littegrann tidligere i dag, men ikke nok til å fjerne den frydefulle følelsen sola har gitt oss den siste uka. Det sildrer og drypper fra takrenner, jeg har solbriller på nesa og i veien titter den bare asfalten fram. Det samme gjør visst klisjeene, men hvem bryr seg vel om det – noen klisjeer er fulle av fryd og sannhet. Nå er det mulig å se for seg våren. Hurra!

Og snille Heidi har sendt meg et bilde til bildeutfordringen som også får meg til å tenke i vårlige baner. Det er lurt å overlate diktingen til folk som kan det bedre enn meg. La oss nynne litt på ei vårvise av Einar Skjæråsen mens vi venter.



Vårvise

De'r linnvær i skogen,
det pipler tå gren,
det varmer om hjarte
og tiner kring sten.
Kom inn-åt meg jente,
no er du så pen.

Det føljer e vise
med vær og med vind:
Kom inn-åt meg jente
med blømkjakan din.
Det smalar i isen
det smelter og rinn.

Det blonker i vatten
og blinker i tårn.
En blåveis har vakne,
i barflekken står'n.
Kom inn-åt meg jente,
får no er det vår'n.

(Einar Skjæraasen)


En liten bonushistorie helt til slutt, en real godbit med både kjendiser og kjærlighet: Visste du at Einar Skjæraasen og Halldis Moren Vesaas hadde noe på gang? Jepp, helt sant.

I boka Vandre med vers skriver hun:
"Einar Skjæraasen. Svært nær venn. Sambygding og så smått kjærast ein ør junimånad da han var 25 og eg 17. Han skreiv dikt, det gjorde han enda meir spennande og tiltrekkande.
Han skulle nok komme til å gi ut dikt ein gang!"