Hva morderkottet skjulte

Et av nyttårsforsettene mine var å se mer på TV ⁽¹⁾ , og det har jeg nok lykkes litt i overkant godt med. Drømmene mine er i hvert fall i ferd med å bære preg av en viss kryssklipping og øh…spenningsvri. De har til og med fått klare, sammenhengende (om enn litt snodige) plot. Og det er ikke en forbedring.

Forleden natt skjedde følgende:
Jeg bodde i et stort hus, i en leilighet i andre etasje i et skikkelig kråkeslott, og var relativt nyinnflyttet. Over alt fant jeg spor etter de tidligere beboerne: På loftet var det støvete kasser med juletrepynt og i bokhyllene sto det en og annen gammel bok. Huset var som sagt fullt av kroker og krinkler, så jeg var slett ikke ferdig med å utforske det ennå. I leiligheten i første etasje bodde det en mann som jeg ikke visste hvem var, annet enn at han var mystisk.

Merkelige ting begynt å skje i huset, og jeg mistenkte at beboeren i første etasje hadde noe med det å gjøre. Av og til hørte jeg rare lyder i oppgangen som forbandt etasjene. Av og til var det flyttet på ting i leiligheten. En dag, mens mannen min⁽²⁾ var ute, oppdaget jeg ei bod-dør inne leiligheten, og jeg kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde sett den døra før. Den var tross alt midt på stueveggen.

Da jeg dyttet opp døra, kjente jeg lukta av støv i nesa, og det lå døde fluer i vinduskarmen. Men veggene i kottet var fulle av uniformer, både gamle nazi-uniformer og mer moderne varianter. Og på gulvet sto det flere ferdig pakkede ryggsekker, komplett med soveposer og alt. På lokket til den ene sekken sto navnet "Brother Sinatra" og på den sto det "Saw-Trygve Gundersen".
Helt klare morder-aliaser (særlig det siste navnet var ganske avslørende).

Dette var åpenbart det hemmelig rommet til en gal, gal morder, og jeg hadde oppdaget det. Det var også ganske åpenbart at morderen bodde i huset – det hadde jo alltid vært noe rart med den mystiske beboeren i første etasje. Og nå var jeg alene i leiligheten!
Med bankende hjerte listet jeg meg ut av rommet. Jeg tenkte at hvis han ikke oppdaget at jeg hadde avslørt det hemmelige lageret hans, var jeg kanskje ikke i umiddelbar fare.

Og heldigvis, i samme øyeblikk kom mannen min hjem. Jeg pustet lettet ut og tok ham med til boden for å vise ham hva som var der, sånn at vi kunne ringe polititet og ikke minst komme oss til helvete vekk derfra. Idet boddøra svingte opp og støvet begynte å danse, snudde han seg mot meg, og ansiktet hans var helt forvrengt. Det ble grålig i fargen og grotesk i konturene rett foran øynene mine, og jeg kjente angsten bite seg fast i meg da alle brikkene falt på plass – det var han som var morderen.

Aaargh!
Jeg sverger på at jeg våkna på sånn klassisk filmvis, hvor hovedpersonen setter seg brått opp i senga med oppsperrede øyne og bankende hjerte. Bare at jeg lå musestille med bankende hjerte, da, men følelsen var den samme. Hvor ble det av de gode, gamle drømmene, de som var kaotiske, fragmenterte og ganske ubegripelige? Må. Slutte. Å. Drømme. Hele. Historier.


(1) Se mer TV som i å øke konsumet av gode TV-serier drastisk, ikke som i å bedrive mer mindless glaning på alt mulig dritt. Men uansett var jeg rimelig fornøyd med et såpass uortodoks nyttårsforsett.

(2) Ektemannen min i drømmen var forsåvidt Mannen, men samtidig ikke – en sånn snål logikk som det ofte er i drømmer. Dessuten hadde vi nettopp møtt hverandre.