mandag 14. mars 2011

Seg selv og andre

– Hanne, har du sett Kongsvik ungdomsskole, flirer elevene.
– Ja, den er kjempemorsom, samtykker jeg.
Tenåringene fryder seg over Lene Kongsvik Johansens skoleparodier, og siterer allerede lærertypiske replikker fra serien.
– Hahaha, det er så LETT å kjenne igjen de lærerne, asså. Ansvar for egen læring, smilegeiper de.
– Ja, det er en del gjenkjennelse, sånn typemessig. Men hva synes dere om elevene, da?
– …..heh?
For det er jo ganske lett å kjenne igjen dem også, eller?
– Næsj. Elevene er IKKE noe morsomme.

Og da måtte JEG le litt.

4 kommentarer:

Elisabeth, innerst i veien sa...

Ha ha ha, en serie som fanger både ungdom og voksne, om enn på litt forskjellig måte.

livetleker sa...

Jeg ler meg i hjel! Dagen etter første episode bedrev jeg litt reklame i klassen min. De fikk se et par av trailerne, og da var det gjort. Det ble nesten litt for mye. De begynte straks å kommentere hvilke av lærerne som fikk plass i de ulike karakterene. Hvem jeg tangerer, var det heller ingen tvil om :-)

Trine s sa...

Jeg fikk absolutt inntrykk av at det var en del elevtyper å kjenne igjen også ja ;) Men man må vel komme seg ut av tenåringsboblen før man kan se tilbake på slikt med klart blikk?

Hanne sa...

Elisabeth:
Nettopp! :)

Livet leker:
Ja, jeg kjenner på litt sånn gladflau-ubehag. For selv om jeg selvfølgelig ikke er som noen av rollefigurene, hender det at noen småting...eh...skaper et snev av gjenkjennelse. Og det er..eh...en interessant opplevelse.

Trine s:
Absolutt. Men når det er sagt: Jeg tror ikke det bare er tenåringene som sliter med å le av ting som ligger for tett på dem. I dette tilfellet ble det bare ekstra synlig.