Men det er lyst ute. Det er lyst!
Og forrige dagen fikk jeg bildemail fra Kjersti, som også er sjeleglad for at den helsikes vinteren endelig har takket for seg. Se på de fine, gule, fortrøstningsfulle bustehodene. Hva med et trøstedikt som følge på veien videre?
Trøstedikt
April, mai og skoene løper av sted
med føttene mine
og grøftene lyser.
Dette lille diktet mitt peker på grøftekantene
og sier:
- Se grøftekantene,
er de ikke praktfulle, sier diktet
og peker på det tørre bleke gresset
og hestehovene
og vårkålen
og gullstjernene.
Alt er gult
og vårpengurten vokser seg lang og knoklete
og hvitveisen overtar etter blåveisen
det er førstemann til sankthans
og bokfinkene er helt desperate
og gresset springer for harde livet inn i sommeren.
Det er da
du snubler
og faller
og slår deg
og noen må blåse, stryke, holde.
Hvis ingen andre ser deg falle,
kanskje diktet kan trøste?
(Gro Dahle)
4 kommentarer:
Åh. Det var fint.
Kjempefint dikt, helt nytt for meg :)
Gratulerer med vel overstått oppgaverace - well done! Jeg lar meg imponere over lærere som studerer ved siden av jobben! Gleder meg til å få eksamen overstått jeg også, og neste år skal jeg snuse på norskfaget igjen, det blir fint! :)
Vårpengurten? Ordet gjorde virkelig diktet til noe spesielt. Og bildet - nydelig! Klem til deg som finner så fine ting å dele bort : )
Karen:
Ikke sant? Jeg har hatt det på lur til riktig anledning, og vips, så kom dette bildet fra Kjersti.
God vår!
Kjersti:
Takker. Det var godt å få unnagjort oppgavene, så håper jeg eksamen går skapelig. Og hvis alt for øvrig faller på plass, går jeg nok løs på nye deltidsstudier i norsk til høsten. Norsk er gøy!
Siri:
Hihi, jeg måtte faktisk google det for å se hva slags plante en vårpengurt faktisk er. Jeg er fryktelig dårlig på blomsternavn. Hyggelig at du likte bildet - og ordet. :)
Legg inn en kommentar