lørdag 2. april 2011

Knerten og Barbie sittin' in a tree

Det er ekstra liv i huset for tida, ettersom vi har både en liten og en litt større gjest. Venninne Rikke lever egentlig det urbane liv på Sagene, men da borettslaget hennes ga beskjed om at håndtverkere skulle invadere leiligheten generelt og badet spesielt i opptil flere uker, søkte hun asyl i forstaden. Vi var henrykte, for det er alltid hyggelig med selskap, og særlig selskap som både sørger for underholdning og hjelp i heimen. Vinn-vinn (og vin), med andre ord. Jeg trivdes i kollektiv som student, og jaggu har flerboerskap sine fordeler fremdeles.

Og på fredag flyttet Nabokusinebestevenninna inn også, med godt humør og en liten trillekoffert. Hun skal være her i helga mens foreldrene hennes nyter noen velfortjente dager i tosomhet. Stor stas for småjentene, som fniste seg langsomt i søvn i går kveld.

Vi hadde finfine planer for dagen i dag: Barnevennlig teatime på Kunstindustrimuseet, hvor ungene skulle få lære å lage marokkansk myntete og male på fliser mens vi voksne skulle få omvisning i en spennende utstilling. Dermed bar det avgårde med alle sammen: Vi tre voksne, pluss Storebror (10), Lillesøster (5) og Nabokusinebestevenninna (4). Ungene var i ekstase allerede på bussen, for kollektivtrafikk er noe av det morsomste de vet om.

Stemningen sank noen hakk da vi kom fram på museet. Hvor var teselskapet? Og flisene? Og alle menneskene? Rikke gikk på leting, og kom tilbake med forklaringen: Vi var ei uke for tidlig ute. Dette med datoer er visst ikke så lett for alle, og nå måtte ungene omstille seg. De flotte kjolene til dronning Maud fungerte delvis som plaster på såret, men porselensutstillinga imponerer ikke verken småjenter eller litt større gutter. Heldigvis var det tegneark og fargestifter der. Og etterpå ble det pizza på hele gjengen. Men vinneren for de yngste i gruppa var allikevel hjemturen.

For å sprite opp kollektivtrafikkmoroa ytterligere, bestemte vi oss nemlig for å ta t-banen til Helsfyr og bussen videre derfra. Hvilken lykke! Lillesøster insisterte på å stå i midtgangen hele veien for å vise fram sine suverene sjøbeinferdigheter, mens Nabokusinebestevenninna ikke helt klarte å fatte at hun både fikk kjøre buss og tog på en og samme dag. Som å vinne i Lotto, bare litt skumlere – vi var jo under jorda.

Og det viste seg at vi røyk på en veritabel Viking-lotto da vi mistet den raske bussen hjem og endte opp på ei melkerute som snirklet seg rundt i absolutt alle avkroker som finnes både i Groruddalen og på Nedre Romerike. Vi snakker Ruter#-festivalen 2011. Idiotisk irriterende for voksne, men for småfrøknene var dette altså et vidunderlig høydepunkt. Og ettersom vi kom på at vi slett ikke hadde dårlig tid, ble det en ålreit tur for oss også, selv om Rikke fikk sett litt mer av Nedre Romerike enn hun opprinnelig ba om.

Vel hjemme kastet vi alle voksenrestriksjoner over bord og lot ungene fortsette det elleville festivallivet. Det er lurt å gjøre sånt når man er i det rause hjørnet. Hoppe i senga vår? Vanligvis off limits, men i dag var det helt greit, kjør på. Vi ryddet unna nattbordlamper og lot det stå til. Og folk som sier at dagens unger er blaserte og kravstore skulle vært her for å høre gledeshylene som kom fra de tre som spratt rundt på madrassen.

Etter en fullstendig utagerende festivaldag er det deilig å koble av med spa. Badekaret ble fylt opp med dyrefigurer, dukker, plastglass og litt vann. Lillesøster og Kusinebestevenninna boltret seg i ro og mak, mens vi kikket inn til dem med jevne mellomrom.
Og godt var det, for vi fikk ta del i en saftig bit sladder: Knerten og Barbie har noe på gang, dere. Jeg så det med egne øyne – vi snakker heftig kyssing. Barbie har rett og slett tatt seg en pinne.

Så nå vet dere det. Og jeg har nettopp begått en klassisk dagbok-bloggpost, noe jeg vanligvis ikke driver så mye med. Men jeg er så himla tilfreds med en dag som verken har gått etter planen eller tilsynelatende har inneholdt noen store begivenheter. Den har allikevel vært så fin. Så innmari kjempefin (for å si det på reality-norsk). Å få være sammen med gode venner og glade unger, le og fjase og gjøre små, små ting – det er ikke noe annet enn en velsignelse.

9 kommentarer:

livetleker sa...

Jeg liker sånne hverdagslivbloggposter, jeg. Kanskje ikke hver dag, men i hvert fall når jeg får kikke under dyna til Barbie og Knerten.

Daler sa...

Har dere en sånn Knerten-figur som Max har? en som er laget av .... Ja, nemlig: Plast! Her er det utrolig mye som kræsjer. Trefiguren over alle trefigurer for en femåring (som selvfølgelig ikke har noe forhold til Tei) kan jo ikke være av plast! Regner dessuten med at plastic fantastic-Barbie ønsker seg en skikkelig (kraftig) pinne hvis det skal bli noe, håppåsi, moro?

Hanne sa...

Livet leker:
Jeg liker dem også, jeg liker i hvert fall godt å lese dem hos andre. Jeg har bare ikke noen stor tradisjon for å skrive dem selv, men det er mulig jeg ryker på adskillig flere framover. Og allmennheten har vel krav på å få vite hvordan forholdet mellom Knerten og Barbie utvikler seg.

Daler:
Jepp, stakkars Knerten er lagd av plast, paradoksalt nok. Nabokusinebestevenninna hadde hele to eksemplarer, så Lillesøster fikk en av dem, og hun er sjeleglad. Men kanskje er det derfor han kommer så godt overens med Barbie, som er plast-prinsessen over alle. Ikke vet jeg, men i morra skal jeg jaggu spørre Lillesøster hva hun vet om det forholdet. ;)

Toril sa...

å, for en fin dag:) det er viktig å sette pris på hverdagene, det er jo de som er livet!

Merel sa...

Jeg har mye å glede meg til etter hvert, skjønner jeg! (Ser for meg speeddating på tvers av lekekategorier, kanskje pizzabakeren fra Lego City kan slå seg sammen med Lynet McQueen? Eller kanskje badeanda faller for en Schleichel-rovfugl …)

Mamma Wannbe sa...

Så roligt att se att någon av de som en gång följde min blogg fortfarande bloggar. Jag kikar in och säger hej.

Hanne sa...

Toril:
Åja. Hverdager er undervurdert - som regel, i hvert fall. Noen ganger er de også overvurdert. :)

Merel:
Her er det mange spennende muligheter. Lillesøster er for øvrig i ferd med å bli en matchmaker av rang, og prøver nå iherdig å koble de single voksne hun kjenner i virkeligheten. Dette som ledd i en en plan om å bli brudepike.

Mamma Wannabe:
Oi, der er du! Det var jammen fint å "se" deg igjen, jeg fulgte jo bloggen din med stor glede og interesse. Håper alt er bra med dere!

Åshild i bestemors hage sa...

Jeg kunne kommentert mange steder. Som du forstår har jeg lest enda mer bakover.

Det er helt OK å lese dagboknotater når de er så godt skrevet! Jeg leser gjerne mer sånt.

Hanne sa...

Det kommer nok mer, Åshild. :)