Fredagsdiktet: Når de sover

Forrige uke fikk jeg verdens hyggeligste overraskelse i posten. Bare å få ting tilsendt i posten er en fryd i seg selv nå for tida, det er jo ikke så ofte sånt skjer. Når postsendingen i tillegg inneholder et hyggelig brev, ei bok og et bilde, da er lykken komplett!

Det var min finfine leser og kommentator Merel som var opphavskvinnen bak overraskelsen. Og bildet var et kort med barndommens helt Jon Blund, denne østtyske dukkemannen som norske åttitallsbarn for alltid vil forbinde med adventstid og barns rettigheter.
Jeg har hatt noen grublerunder for å finne et dikt som passer til bildet. Jon Blund - søvn - drømmer - barn - nattasang - natt og så videre i sånne baner. Utstillingsdokkebruden i bakgrunnen er en kompliserende faktor, men jeg velger nok en gang å ta tak i tja, stemningen og assosiasjonene i stedet for å henge meg opp detaljene.

Og til stadighet kom jeg altså tilbake til to ting: Søvnen. Og barndommen.
Da var et egentlig ganske åpenbart hvilket dikt som måtte få ledsage bildet.



NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.

(Rolf Jacobsen)



P.S. Ettersom scanneren min er ødelagt, måtte jeg ta bilde av bildet. Det er vanskelig og resultatet blir.. tja, ikke helt optimalt, så dere må være litt overbærende.