Fredag etter arbeidstid, ved bakehyllene på Meny. Inne i Hannes hode. Dunkelt belyst (sistnevnte, altså):
– Skaviseee, sammalt hvete, sammalt rug, halvgrov spelt, havremel, grov blanding….Men hva pokker, hvor er det vanlige, siktede hvetemelet hen? Det er jo ikke her! Det finnes mer enn førti sorter mel i disse hyllene, og INGEN av dem er fint hvetemel.
Håh! Nå har det jaggu skjedd!
(Jeg kikker meg iltert rundt)
– Nå har de forbydd hvetemel, de derre dømrade helsefrikene som insisterer på spelt og nullkarbo og helst vil gresse på vidda og skal de spise noe annet enn gress, ja, skal de gnage kjøttet rett fra låret til villreinen som gresser fredelig ved siden av. De som prøver å overgå hverandre i kostholdstrender og "synes synd på" unger som får vanlige brødskiver i matpakka av og til. Hrmpf.
(På dette tidspunktet begynner jeg å gå fra inne-i-hodet-stemme til ut-av-hodet-stemme, og mumler iltert for meg selv og andre som slumper til å høre på)
– Jah, det var jo bare et tidsspørsmål. Før vi ble en jaget og illegal minoritet, vi som skal bake noen stakkars ostehorn til barna våre som fredagskos. Nå må vi vel ratt kjøpe hvetemelet på Plata, i sånne brukerposjoner, og trekke for gardinene før vi setter en deig. Jeg nekter å la meg kue. Vi er ikke mindreverdige mennesker! Jeg skal starte en aksjon, skal jeg.
Ta hvetemelet tilbake, folkens! Vi krever… Å.
Se der, ja.
På nederste hylle. DER var hvetemelet, ja.
Kremt.
Det er ikke rart at jeg liker å være sammen med folk. Det er fint å trives i sitt eget selskap, men av og til kan jeg ha litt uheldig innflytelse på meg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Hahaha! Kjenner meg igjen, av og til er det såååå irriterende med alle disse sunnhetsapostlene...
Joda - men i dette tilfellet hausset jeg meg opp alldeles unødvendig, og det er jo alltid en litt spennende følelse. ;)
EGENTLIG er jeg helt enig, - men altså (- med hviskestemme): Man blir tynn i kroppen av å ikke spise hvetemel og poteter og ris og pasta. Ineg må vite det, for det er en hemmelighet, - men jeg har prøvd i et par uker, og det er helt vilt, altså, - men uansett: Jeg er enig!
Jeje, jeg vet jo at det er lurt å spise mest mulig grovt og fiber og rent og sånn, og det gjør vi også. Men noen ganger må man få lov til å bake verdens aller beste ostehorn til fredagskosen, uten å føle seg som en heroinist.
Uansett: Lykke til med melnekten (det var sannelig et morsomt ord på skjerm), holder du oss oppdatert?
Går det virkelig an å få så mange rare og morsomme tanker oppi hodet av å ikke finne melet sitt? Jeg lurer også på hvorfor alt vi driver med må analyseres så inni granskauen nøye. Vi skal ikke behøve å unnskylde oss fordi om vi tar ei skive brød.
Love it.
Helsefrikerne tilhører en friskusgjeng som jeg foraker dypt og inderlig. Jeg forakter deres gode ideer, jeg forakter deres enerverende evne til å komme med gode råd i hytt og gevær, og jeg forakter deres nyfrelste fortreffelighet når de på død og liv MÅ prakke sine holdninger på gud, hvermansen og faens oldemor!
Den følelsen av plutselig å innse at man har hisset seg opp over et ikke-eksisterende problem, er skikkelig tatt på kornet! Og når det gjelder den omseggripende karbohydratfobien, må jeg si at jeg ser mange grunner til å være skeptisk. Blant annet kan man jo spørre seg hvordan det skal gå med planeten når alle plutselig skal spise masse proteiner (ressurskrevende og lite miljøvennlig å framstille) i stedet for karbohydrater. I likhet med privatbilismen og mange andre ting vi driver med her til lands, er lavkarbostyret gjennomførbart bare så lenge det er en bitte liten andel av klodens befolkning deltar.
But I digress. Jeg elsker å lese det du skriver. Det var det jeg egentlig skulle si.
Så synd at du fant melet, ellers hadde det jo blitt en superduper gruppe. Men du kan jo starte en annen gruppe; For oss som blir alldeles indignerte over saker som viser seg ikke eksistere... Kunne blitt noen morsomme historier!
Fran:
Sier du at folk ikke pleier å få sånne tanker i hodet sitt når de ikke finner mel? Men hva tenker dere andre, da? Nei, nå ble jeg skeptisk. Dette begynner virkelig å ligne en sammensvergelse.
Kjersti:
Velsigne deg. JA til skikkelig mat med skikkelige råvarer (og da kan den gjerne være sunn, altså, så lenge den er god). NEI til friskusgærninger for enhver pris.
Merel:
Ja, den følelsen er ganske... utasæsjælaktig (dog litt for kjent for noen av oss). Det er dessuten snedig hvor mye man rekker å tenke på veldig kort tid, selv om det ikke nødvendigvis er helt korrekte observasjoner som foregår. En liten persepsjonsprolaps, rett og slett.
Veldig godt poeng med bærekraftigheten på planetbasis, for øvrig. Takk (og takk for verdens hyggeligste hilsen, også - den var veldig velkommen, akkurat da jeg var som mest tafatt).
Toril:
Det hadde jo faktisk vært en litt festligere gruppe, det der. Takk for tipset.
Legg inn en kommentar