En seksåring med stor bokstavglede griper enhver mulighet til å øve på lesinga. Som her, i kø for å hente postpakke. Det var bare å vrenge av seg skolesekken og konsentrere seg om jobben.
Med litt møysommelig staving åpenbarte budskapet seg, og den lille kunden kunne fornøyd følge instruksen.
Noen ganger er det lett å glemme hvor mye læring som finnes i helt dagligdagse situasjoner. Det er jo slett ikke bare på skolen ungene lærer noe. Det synes spesielt godt om sommeren, når vi er sammen døgnet rundt i nesten to måneder og kan betrakte sjumilsstegene på nært hold. Det er mye finfin matte i Yatzy og kortspill, for eksempel.
Men den hverdagslige handleturen etter skoletid er også stappfull av læringsøyeblikk.
Skilt og etiketter staves høyt, og det hjelper på lesetreninga at mange av dem er ledsaget av fine bilder av produktet (skjønt av og til kan sånt være litt villedende for en liten stakkar, som da Storebror i fireårsalderen gravalvorlig stavet ut B-U-T-I-K-E-N mens fingeren hans pekte pedagogisk med langs MENY-skiltet).
I dag fikk vi litt middagshandlematte i tillegg til postkølesetrening. Vi måtte nemlig regne på hvor mange fiskepinner vi trenger. Hvis Storebror og Lillesøster spiser 4 fiskepinner hver, mamma spiser 5 og pappa er bortreist på jobb, trenger vi virkelig en sånn 30-pinnerspakke da? Nei, kom Lillesøster fram til. Og plukket fornøyd med seg den minste pakka. På vei hjem sang vi tullesanger med tullerim, og så skulle middagen lages og bordet dekkes med god hjelp av ungene. Barnearbeid er nemlig skikkelig undervurdert. Alt i alt hadde vi igrunn vært innom opptil flere fag før leksebøkene skulle finnes fram.
Her forleden hadde Livet leker en veldig lesverdig bloggpost om lekser. Den genererte en mengde engasjerte kommentarer både på bloggen hennes og på Facebook, for det er mange som mener sterkt om lekser. Jeg kom til å tenke på den bloggposten i dag. Jeg tror nemlig at Lillesøster fikk adskillig mer ut av å pønske litt på de praktiske oppgavene og gjøremålene i ettermiddag enn av det som var den faktiske leksa hennes. Nå må jeg skynde meg å presisere at den unge damen enn så lenge elsker å gjøre lekser (og hvis hun ligner på meg, kommer det til å vare en stund), og de var slett ikke verst, de leksene hun hadde. Men allikevel, da.
Learning by doing.
Jeg bare nevner det.
4 kommentarer:
Det med læring i hverdagen ble nydelig illustrert med det vente-skiltet. Har samme erfaring som deg. Husker da vår nå sjuåring oppdaga at det å kunne lese skilt rundt omkring virkelig ga henne nyttig infomasjon -for en glede!
Det var da pussig at du skulle skrive dette akkurat nå. På jobben i går diskuterte vi nemlig mulige årsaker til at ungene sliter sånn med matte. Et moment mange var opptatt av, var nettopp hverdagslæringa, begrepsinnlæringa i heimen, matta ved middagsbordet osv. Da jeg var liten husker jeg at pappa fortalte meg byens historie når vi gikk tur, leste høyt om kvelden, viste meg tommestokken sin og lærte meg å måle, forklarte hvor mange dl deg gikk på en liter osv. Selv har han bare gått sju år på skole, men sånn gjorde man i gamle dager uavhengig av egen akademiske utdanning. Da var ikke skolen den viktigste faktoren. Nå virker det som om færre og færre gjør sånt: Forteller at ungene må spise opp fisken sin fordi det er proteiner i den og proteinene får musklene til å vokse, at vi må vaske hendene når vi har vært på do fordi det er bakterier i bæsjen og at det finnes snille bakterier og slemme bakterier. Lærerunger derimot, - de går på skole 24 timer i døgnet, nesten.
Og så var det den kommentaren som ble borte hos deg her om dagen. Jeg fortalte at Lillesøsters lille tekst om alle fuglene ble brukt som eksempel i åttendeklassen min denne uka. Helt og fullstendig anonymisert, selvfølgelig. Vi snakket om hva hun hadde lært og om hva som ikke fungerte. Målet var at vi skulle snakke om hva skriftspråk egentlig er, og da passet det så godt med en sånn nybegynnertekst. De syntes at hun var så flink, - men først rødmet de og kniste noe aldeles forferdelig. Kan du skjønne det.
Godt og viktig innlegg! Og morsomt akkurat i dag, for førsteklassingen her i huset glemte nesten å spise frokost etter å ha begynt å telle prikkene på den nye IKEA-voksduken. Da jeg avgrenset felter med fire prikker hver vei og viste at det er det som er fire ganger fire, ble han svært oppglødd, talte 13 prikker tvers over duken og 25 på langs og så på meg med mamma-er-smartere-enn-Einstein-blikket da jeg regnet ut i hodet at det totale antallet prikkker altså er 325. Deilig for en språknerdmamma som sjelden får sånne matteøyeblikk. Og helt klart bevissthetsutvidende for poden.
Elisabeth:
Ja, jeg synes hun er ganske bedårende der hun sitter med skiltet. Det er stas når de skjønner nytten av å kunne lese.
Livet leker:
Hm, er det sånn at det ikke er så mange som gjør sånt nå? Hvorfor det, mon tro? Kanskje vi er i ferd med å organisere bort hverdagen her til lands. Ikke vet jeg, annet enn at jeg synes det er fullstendig uvurderlige stunder, både for læring og for familiegleden. Jeg høres kanskje litt prektig ut nå, men det får stå sin prøve, for jeg er så lurvete på så mye annet.
Så morsomt at Lillesøsters tekst ble åttendeklassemat hos deg. Jeg tror jeg kan få bruk for den selv, kanskje når jeg underviser i læringspsykologi. Så får de heller fnise litt. Det gjorde jeg jo selv, også.
Merel:
Åh, det der mamma-er-smartere-enn-Einstein blikket er alldeles uvurderlig. Og matte kan jo bli ganske så magisk. Ikke minst for oss språkorienterte mammaer når vi en stakket stund kan være superheltmatematikere. :)
Legg inn en kommentar