I huset til farmor og farfar på Mysen var det gulvkaldt om morgenen. Det mente i hvert fall farmor, og dermed ble jeg resolutt plassert oppå kjøkkenbordet.
Jeg sto alltid opp grytidlig, pilte gjennom den morgenstille gangen, listet meg ned den mørke trappa og gløttet på kjøkkendøra. Hver gang var jeg spent: Var farmor våken?
Bare én gang var det stille og mørkt på kjøkkenet også, og jeg måtte gå den lange trappa opp igjen og ventefurte under dyna. Alle de andre gangene ble jeg møtt av et opplyst kjøkken og ei farmor som puslet rundt, små skritt, rolig tempo, alltid i bevegelse.
Så satt jeg på kjøkkenbordet, med beina trukket opp under nattkjolen mens farmor lagde vafler. Fortell fra da pappa var liten, pep jeg med det jeg innbilte meg var min mest innsmigrende stemme. Og farmor pisket egg og fortalte om tyskeren som hadde stoppet og sett på pappa som lekte i hagen, og som fikk tårer i øynene og ga min bittelille pappa en sjokoladebit. Han lengtet nok etter sine egne barn hjemme i Tyskland, sa farmor og siktet mel i bollen.
Syng litt da, ba jeg. Og farmor smeltet smør og spedde med melk mens hun sang Lillemanns dag er slutt, og på kjøkkenbordet drømte jeg at jeg var politi og sto på vakt. Så vispet hun vaffelrøra mens hun sang om den lille andungen som gikk på oppdagelsesferd, den syntes jeg lenge var ganske skummel, men den endte jo godt.
Og endelig ble de første vaflene klare, mens farmor sang klassikeren, selveste glansnummeret, om den stakkars pjokken som lå og lukte i turnipsåkeren. Åh, han var det synd på. Ikke hadde han bukseseler engang, bare hyssingstumper! Hjertet mitt blødde av barnlig medfølelse mens jeg vekselsvis snuste og mumset på nystekte vaffelhjerter.
Og derfor kjenner jeg alltid lukta av kardemomme når jeg tenker på ukas fredagsdikt. Ha en god helg, folkens.
Gartnerløkka
Der lå en pjokk og lukte
i turnipsåkerns gress.
Han hadde ingen lue
og ikke noen dress.
Han hadde bare bukser,
og de var lyseblå.
Og denne enden var det
som solen skinte på.
Han lå på alle fire
med fjeset vendt mot jord,
for det var flust med ukrutt,
og åkern var så stor.
Og den må slite orntli
som driver på akkord
og har som mål i livet
å kjøpe sig en Ford!
Han hadde bare bukser
med hyssingseler til.
Og ryggen var som kobber
med glans fra solens ild.
Han løftet undertiden
en liten jordsvart hånd,
strøk håret vekk fra pannen
fordi det klødde sånn.
Men det var midt på dagen,
og solen strålte hett.
Og åkern var så diger.
Og pjokken var så trett.
Han gjespet langt og lenge
Og sovnet slik han lå.
Og solen skinner vennlig på
En ende, lyseblå!
(Rudolf Nilsen)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Diktet er jo veldig fint, men din innramming av det, i barndomsminner og kloke farmorord, gjør det til en enda større opplevelse. Tenk på Hanne-farmoren, som sikkert var en bekymret ung mor da den tyske soldaten spanderte sjokolade. Tenk at hun klarte å se en med-forelder, ikke bare en soldat. Tenk at hun klarte å ha medfølelse med en fiende. Tenk at hun formidlet dette viktige til barnebarnet sitt. Jeg får sånn tro på mine medmennesker av å lese sånt.
Merel:
Ja, det har du egentlig rett i - og det festet seg veldig hos meg. Både pappa og jeg vokste opp med den historien, og i bilen i dag fortalte jeg den til ungene. Det blir en del av familiekrønikene. Sammen med mammas fortelling om at familien hennes smuglet mat inn gjennom gjerdet til russiske fanger. Når jeg tenker meg om har jeg vokst opp med historier fra krigen veldig tett på.
Legg inn en kommentar