Sin beste alder, hva er det egentlig?

Alder, altså. Noen sier at det bare er et tall. Til dem sier jeg PRFFFFFFFFFF (sett inn sånn prompe-med-tunga-lyd). For når noen av oss i dag feirer sin aller, aller siste bursdag på trettitallet, føles dette med alder både tyngende og rart. Jeg vet at trettini ikke er noen imponerende alder verken den ene eller den andre veien. Men likevel, da. Man gjør seg jo noen tanker. Man gjør det.

For det første: Dette med at tida flyr, det er ikke bare et uttrykk. Jeg synes slett ikke det er lenge siden jeg feiret tjueårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en liten hybel på Sandvikstorget i Bergen) og tjuefireårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en nyleid leilighet på Fagerborg i Oslo) og trettitreårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn rundt spisebordet mitt i et rekkehus på Skjetten).

Disse årene bare farer forbi, litt som når man står på perrongen på Lillestrøm stasjon og flytoget kommer forbi, det flytoget som ikke stopper på Lillestrøm men som bare svooooosj stryker forbi med en fart som er så ubegripelig og svimlende at en blir litt uvel og får lyst til å ta et skritt bakover og holde seg fast i noe. En stolpe eller en benk eller noe. Det er så man har lyst til å skrike at det er bra nå, kan jeg ikke være her litt, kan jeg ikke få fryse denne tida og denne alderen en stund, jeg har det ikke så travelt.

For det handler ikke om at jeg drømmer om å være nitten eller tjuetre igjen. Tvert imot: Det er fint å være voksen. Det er mer enn fint å ha de trettini åra med erfaring og lærdom og moro og trygghet som fyller meg fra topp til tå. Men trenger det gå så pokkers fort? Hvor er pauseknappen?

Men når man først skal ha burschda', kan man like gjerne gjøre det fullt og helt (stykkevis og delt er for pyser, som en vis mann en gang skrev). Og jaggu har jeg blitt trettini med tja, om ikke med stil, så med moro og fine ting. På lørdag fikk jeg drikke vin med superdupre folk uti de små timer. Jeg har fått finfine bursdagspresanger, for eksempel verdens tøffeste bart, sånn at jeg kunne ta det tradisjonelle tiarabildet med ekstra accessories denne gang.
Goddamit, jeg kler bart!

I dag har jeg trampet rundt på jobben med tiara, bare for å understreke at man leker ikke bursdag, heller. Og midt i psykologitimen min banka det på døra, og der sto hele den finfine gjengen jeg var lærer for i fjor, og så serverte de meg bursdagssangen med fynd og klem, der ute på skolegangen. Åh, så overrasket og glad jeg ble! Helt tullete. Og da jeg kom inn til psykologiklassen min igjen, dreiset de jaggu meg til med vers nummer to. Det er jo en hel festforestilling, det.

Når man først skal bli eldre mens tida beinflyr, er det fint å gjøre det i sånne omgivelser.



...og visst kler jeg bart? Hæ?