I desember 2008 skrev jeg et rop om hjelp her på bloggen om at julestjerna til vinduet var sporløst forsvunnet. Jeg skulle juleforberede huset, og stjerna som ble rydda bort i januar samme år, var ingensteds å finne, tross iherdig leteinnsats i ei hel uke. Det endte med at jeg kjøpte ny stjerne, og den har heldigvis vært både holdbar og lettfinnelig.
Vi er ikke verdens mest ryddige familie. Vi er ikke det. Mer nærliggende er det å kalle oss rotete, ja, til tider direkte lurvete. Gangen er i ferd med å eksplodere av skolesekker, gymbager, hjelmer, yttertøy og ymse steiner og kvister som Lillesøster er blitt evig venn med og vil ha med hjem. Aviser og magasiner breier seg skamløst i stua, side om side med barneleker, bøker, sakspapirer, DVD-covere med og uten innhold og annet ræl jeg nødig vil beskrive nærmere. Og hybelkaninene stryker seg kjærlig mot føttene våre når vi går gjennom huset.
Med ujevne mellomrom får jeg fullstendig hetta og insisterer på et realt skippertak. Ofte i forbindelse med at vi skal ha gjester, for det får være grenser for hva man kan presentere for skikkelige folk og fremdeles forvente at de skal hygge seg.
Men da ender vi som regel opp med den gode, gamle "ute av syne, ute av sinn"-ryddinga, som enkelt og greit innebærer at vi stapper rotet inn i skap og skuffer. Så er det overflateryddig. Under overflata ser det imidlertid ut som om et loppemarked har kasta opp i huset vårt.
Nå har jeg iverksatt en tretrinnsplan for grunnrydding, og første trinn ble unnagjort for et par helger siden. To samfulle dager tok det å rydde, sortere og kaste alt som lå i det store, mørke rommet under trappa vår. Jeg fant gamle disketter der, for å si det sånn. Da jeg viste en til Storebror (10), stusset han:
– Er det det som er en sånn kassett? Nei? Er det et batteri, da?
Diskettene gikk i søpla sammen med mye annet rart, og plutselig var trapperommet det ryddigste stedet i hele huset. I dag har jeg gått løs på de store skyvedørsgarderobene i gangen og på barnerommene, noe som har resultert i 5 (!) fulle søplesekker. Jeg fant gamle VHS-kassetter der, for å si det sånn. Gadd ikke vise dem til Storebror, han hadde sikkert bare trodd det var en matboks eller noe.
Men så! Mens jeg befant meg langt, langt innerst i garderoben på Lillesøsters rom (som tidligere var kombinert roterom og gjesterom, altså omtrent som nå, når jeg tenker meg om), så jeg noe som satt fast bak ei hylle, helt innerst, øverst og bakerst. Og det var....julestjerna!
Betyr dette at rydding lønner seg? Jeg vil nødig trekke forhastede slutninger, men det er mulig at det er moralen i historien.
Alternativt: Ikke stress med å lete, ting dukker opp etter hvert.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
8 kommentarer:
He he he ..... jeg må le :-) Flotters at du fant julestjerna - heng den opp med èn gang så vet du hvor du har den.
Det er heldigvis jeg som definerer handlingsrommet på lurvetehet og orden; alle som er MER opptatt av det enn meg er nevrotiske og har feil fokus, mens alle som er MINDRE opptatt av det enn meg er uhygieniske og vanskjøttende. Innenfor denne litt snevre normalitet passer du perfekt Hanne! (Innenfor min boks har både grensene mot sjuskethet og struktur en sjarme!)
Jeg blir bent fram lykkelig når jeg hører om andre som har det som oss. Det blir mindre ensomt sånn.
Annikn:
Trenger ikke henge den opp med en gang, for nå har jeg jo hele TO julestjerner å flotte meg med. Dessuten ligger julepynten i en merket eske. Åh, så skikkelig!
Hilde:
Velsigne deg! Det føles veldig riktig at jeg passer perfekt, det må jeg si. ;)
Livet leker:
Det er alltid fint med selskap. Jeg blir også lykkelig av sånt.
Jeg må slutte meg til Annikn: Det er deilig å høre at vi er flere. For tiden er vi dessuten inne i avslutningen av oppussing av vår nye bolig og i mellomtiden lever alt vårt jordiske gods en hemmelig tilværelse, stuet bort der det er plass. Det skal bli veldig spennende å se hva som dukker opp når vi skal flytte inn igjen. Jeg mistenker at mangt har forsvunnet inn i mørke kroker. Selvsagt drømmer jeg (og tror fullt og fast på) at "Ordnung muss sein" når jeg endelig kan flytte inn i nye skap, men all erfaring tilsier noe helt annet. Husker forresten at jeg leste en bok som heter "Ditt ryddige jeg" for en del år siden. Jeg ble veldig inspirert og kjøpte en skohylle og noen bokser til å ordne ting i, men, ja... Jeg trenger kanskje ikke utbrodere mer. Du ser det sikkert for deg!
Ja, og så var det jo flott at du fant den gamle julestjerna, da! Jeg blir så lykkelig når ting som har vært borte kommer til rette igjen, også når de tilhører andre enn meg.
Helga Marie:
Du har nok rett, det er helt begrenset hvor ryddig det faktisk kan bli hos enkelte, skippertakssystemer til tross. Men det hjelper i hvert fall å kvitte seg med en del ræl, sånn at det blir færre ting som faktisk kan bidra til rotet. Derfor er jeg forsiktig optimist. Inntil videre, i hvert fall. Og julestjernefunnet var jo en gladhistorie!
Hipp hurra for juletjernefinning! Det er jo så kult å finne ting som enten har glemt eller ikke visste at man hadde... Det er hovedgrunnen til at det her i huset aldri kommer til å bli ordning och reda. Jeg har også et trapperom som må ryddes en gang, og jeg håper det dukker opp noen skatter da. Min mormor har dessuten påført meg et syndrom: Det-kan-jo-hende-jeg-får-bruk-for-det- syndromet; og fordi min mor arvet Kan-ikke-kaste-noe-syndromet men betydelig bedre ordenssans, driver hun og overlater det hun ikke vil ha til meg, som heller ikke vil ha det, men som altså har dette syndromet som gjør at det likevel blir i huset... Min eneste stolthet er boden med arveklær; Der er det sirlig orden og selv min mor blir imponert;-)
Legg inn en kommentar