BØ!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen og igjen: Halloween er kjempegøy! Jeg ser ingen grunn til å mugge over en skikk som både innebærer godteri, spindelvev, kostymer og vettskremte unger. What's not to like, lissom? All in!

For en halloweenentusiast er det viktig å ha grunnutstyret i orden. Under (den nyryddige) trappa har jeg en stor eske som er stappfull av hodeskaller med og uten blinkende øyne, spindelvev med assorterte edderkopper, gresskargirlandere og telysholdere med spøkelsesmønster. Halloweenesken er sant å si nesten like stor som julepyntesken.


Vi har en gammel amerikakoffert (t.v.) som rommer alt vi eier av utkledningsutstyr. Ikke bare for Halloween, men for de fleste festlige anledninger. Der er det parykker, neser, hatter, briller, barter, kapper og diverse avlagte klesplagg fra ymse tiår som kan komme til nytte. Og selvsagt har jeg egen skummelsminkeveske (t.h.), med nyttige ting som blod. Note to self: Ikke legge fra seg blodtuben uten kork på benken. Da ser badet ut som et slakterhus.


Storebror var zombiekonge (valget sto mellom det, zombiekommunist eller zombie-FBI-agent). Han var iført mors gamle nittitallsfløyelsjakke, gullkappe sydd av billigstoff fra Grønland for noen år siden og rikelige mengder skummelsminke.
Lillesøster ville være heks, og fikk på seg mors gamle nittitallsfløyelskjole (pinlig, gikk jeg ikke i annet enn sort fløyel den gangen?), fars gamle nittitallsskjerf som belte, rød kappe fra et superheltkostyme og heksehatt fra Nille. Kostymekister og litt fantasi er jaggu både tids- og kostnadsbesparende, og ungene var storfornøyde.


BØ!
Jeg fikk også lov til å kle meg ut, hurra! Skulle bare mangle: Jeg betaler godteriet – jeg får en del av moroa. Og moro er det, når jeg venter i den mørke gangen og overrumpler godtesugne barn og unge.
Det er ikke Halloween før noen løper skrikende fra huset vårt. Noen tenåringsjenter hylte som... tja, tenåringsjenter, og måtte beroliges med at joda, andre hadde også blitt skremt (etter at jeg hadde tørket lattertårene, selvfølgelig).


Tradisjonen tro prøvde jeg å prakke på alle knask-eller-kneperne de lekreste grønnsaker (bare litt visne, dere!). Det er alltid noen høflige småtasser som tappert prøver å forsyne seg av stangselleri eller rosenkål. Lettelsen er til å ta og føle på når jeg trekker fram den ordentlige godteribollen.

Nå sover ungene søtt (bokstavelig talt, de var høye som drager av alt sukkeret), mens jeg kvinner meg opp til selveste høydepunktet, noe som virkelig er skummelt for vårs skrekk-feinschmeckere: den nyeste episoden av The Walking Dead.
Aaargh. Bare forventningen gir meg høy puls. Hurra!