I dag har jeg vært på norsksamling på den nylig sammenslåtte høyskolen med det velklingende navnet HiOA, og i et øyeblikks galskap (jeg kan ikke forklare det på annet vis) fikk jeg det for meg at jeg skulle bestille en varmrett til lunsj. Varmrettene der egner seg ikke til stort annet enn å være "før"-materiale i et program med Hellstrøm, noe blant andre Kjersti så presist har påpekt.
Jeg burde forlengst ha lært dette, men i dag var jeg åpenbart dummere enn ei middels laboratorierotte. Lasagne høres greit ut, tenkte jeg, og fikk en stabel overkokte pastaplater med noe udefinert, lunka gørr mellom servert på ei seng av dvask mais og ananas. Jeg prøvde å sprite opp (eller kvele) affæren med italiensk dressing, men akk! Pumpeflaska med merkelappen italiensk dressing viste seg å inneholde ketchup. Det gjorde underverker for helhetsopplevelsen, gitt.
På den lyse siden har jeg lært om svarabhaktivokalen, så dagen var ikke helt uten høydepunkter. Og nå tror du kanskje at jeg er sarkastisk, men den siste setningen er helt på ramme alvor. Man leker ikke språkfetisjist. En innskutt, trykklett vokal hvis navn stammer fra sanskrit, og som også kan betegnes som epentese (fra gresk epenthesis) - det er så man kan få gåsehud i nakken av fryd.
Den lett bedøvende språk-euforien kom godt med da jeg havnet i dagligvarekø bak ikke mindre enn to velutviklede kverulanter som helst ville bruke ei ukes tid på å krangle om dagligvarepriser med den stakkars tenåringen i kassa. Som om det er han som bestemmer prisene på Meny, lissom. Men i stedet for å skrike høyt og denge noen med en brokkoli kom jeg på en kick-ass idé: Butikkene burde opprette egne kasser for kverulanter. Og for de som insisterer på å betale storhandelen med småmynt. Så kan vi andre gjøre unna vår helt vanlige handling, og alle vet hva de har å forholde seg til.
Mitt utbytte av handleturen ble Nemi og ertesuppe. Tenåringen og pensjonisten som lever i fullkommen harmoni inni meg skal nemlig begge ha sitt. Og nå kan jeg ikke skrive mer, for jeg skal mate dem.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
15 kommentarer:
Hanne, du som åpenbart en norsklærer etter min smak...
Kan du svare meg på en ting??
For å ta forklaringen først:
- Jeg er manisk på rettskriving og orddeling!
- Jeg leser, med stor interesse, MANGE boligsalgsrapporter og prospektbeskrivelser.
- Jeg irriterer meg skakk av meglere og takstmenn som ikke kan BØYE substantiv riktig!
Man kan ikke stole på noen som mener det er mange "kotter" i et hus!!
Ei heller som mener det er fine gulver i alle rom...
Dette bringer meg til spørsmålets kjerne:
Alle vet/burde vite at man ikke har endinger på intetkjønn ubestemt flertall. Alikevel har du substantivet "epler"! Hvor kommer egentlig r'en fra??
Dette har jeg googla og tenkt mye på, helt til i går! Da kom jeg på "bilder" og "tepper" og begynte å tenke: har alle og bare intetkjønn som slutter på -e ending i ubestemt flertall??
Har jeg endelig klart å finne ut av hodebryet mitt??
Svar, lærer Hanne! Svaaaar!!!
; )
Janne:
Når det gjelder intetkjønn, er så vidt jeg vet hovedregelen at enstavelsesord (som kott og gulv) ikke får endelse i ubestemt form flertall, mens flerstavelsesord (som bilde og akvarium) får endelse.
Noen har imidlertid valgfrie former, sånn som for eksempel blad og kontor, hvor vi kan si flere blad/blader og flere kontor/kontorer.
Hvis man er usikker på et bestemt ord, kan man sporenstreks slå opp i ordboka (som man selvfølgelig har i bokmerkeverktøylinja si). Der kan man trykke på den lille bokstav-og-tallkombinasjonen (som feks n2) etter ordet og få opp bøyningsformene.
Takk for grammatikkspørsmål, det var jammen stas! :)
Svarabhakti er liksom vokalversjonen av intrusive r, som de anglofile av oss også er lidenskapelig opptatt av - det er moro! Ellers kom jeg på at da jeg studerte fonetikk, lærte vi om lyden som kalles schwa (som skrives slik: ə). Mener å huske at den representerer en slags "utydelig" vokallyd. Sånn som den siste e-en i ordet utydelig, med mindre man uttaler det veldig, eh, tydelig. Kanskje den henter navnet sitt fra samme sted som Svarabhakti? Det hadde nesten vært på grensen til porr, merker jeg. Bare gøyere :)
Ellers kan jeg ikke TRO at du gikk på kantinelasagnesmellen. Den er jo en klassiker :)
Ooooo - svarabhaktivokalen! Den bruker me flittig i jærdialekta vår. Me får kjøra ein liten demo for deg på neste adopsjonstreff; litlejenta mi er ein rev på svarabhakti-fronten. :-) Heldige du som får studera norsk!!! :-)
Og à propos bustadsalsrapportar - eg likar godt når dei skildrar bekvemmeligheter som "walking closet".
Venleg helsing Berit
Må bare smette inn med det fabelaktige ordet "brev" her, for det kan da på mirakuløst vis bli "brever" i flertall på bokmål, om man da har den slags tilbøyeligheter. Det er bare én av mange, mange herlige ting man kan lære seg om man hører for mye på Lillebjørn Nilsen.
Tenker det var deilig å høre, jeg!
Ah, schwa! Den lærte vi faktisk om på ungdomsskolen (ikke til noen forkleinelse for dine fonetikkstudier, Rikke, vi hadde sikkert bare en over middels fonetikkinteressert engelsklærer), og så smidde vi et kraftuttrykk over den: Schwalle ploge!! (Må uttales med tjukk l og dobbelt utropstegn.) Det fungerte utmerket.
Alt ovenstående hadde ingenting med blogginnlegget å gjøre, så jeg slenger på at ertesuppe er retro og dermed hipt, så du trenger egentlig ingen indre pensjonist å skylde på. Og så må jeg dele en midtnorsk kantinehorrorhistorie: For noen år siden bestilte jeg av alle idiotiske ting en halv kylling i kantina på Dragvoll. Den ble slengt oppi frityrgryta og etter kun kort tid fisket opp og klasket på en tallerken sammen med kinakål, mais, ananas og klebefri middagsris. Da jeg satte gaffelen i dyret, oppdaget jeg at kyllingens indre fremdeles var dypfrossent. (Jeg håper alt er meget bedre der nå.)
Rikke:
Åh, det hadde vært vidunderlig, men ifølge wikipedia kommer schwa/ə fra hebraisk, og det er jo et semittisk språk (beslektet med amharisk, yay!) - så det får bare forbli en drøm.
Når det gjelder kantinelasagnesmellen, må jeg nesten bare unnskylde meg med at all min tidligere studieerfaring er fra vestlandet og utlandet. Og dessuten begynner jeg åpenbart å bli litt dement.
Berit:
Plasseringen for neste års a-treff er med andre ord helt midt i blinken, nesten så man kan kalle det studietur. Jeg gleder meg til kompentent og sjarmerende demonstrasjon fra den unge damen.
Roger:
"Brever" er en litt gammelmodig form som virkelig oser av riksmål og salonger, er det ikke? Men sånn sett passer den deg vel som hånd i hanske. ;)
Vi lærte heldigvis om mer enn bare schwa på studiet - men noe kraftuttrykk fant vi ikke opp. DET er til forkleinelse for studiene, vil jeg si :)
Ellers husker jeg at Dragvoll-kantina serverte "fredags-surprise" før i tida, og der fant man gjerne rester fra hele ukas middager. Uansett hva det var. Ah, gode gamle dager... :)
Oj, jeg bytta visst navn. Hvorforikke = Rikke = meg.
Merel:
Å lage kraftuttrykk basert på fonetiske begreper høres egentlig ganske besnærende ut, den ideen skal jeg sannelig ta med meg videre.
God kantinehorrorhistorie, også - jeg har aldri prøvd midtnorske studentkantiner, men mye tyder på at Hellstrøm bør ta seg en turné.
Liker både salonger og riksmål, jeg, ja. ;-) Men jeg skriver ikke "brever", altså. Jeg tror hovedgrunnen til at jeg liker riksmål, er at jeg stort sett må skrive bokmål, og i stoooore dokumenter er det et helvete å holde orden på hvilke ord man definerer som hunkjønnsord og hvilke man definerer som hankjønnsord. Frem/fram-problematikken er et annet eksempel på et av de mange tilbakevendende irritasjonsmomentene i bokmål.
Aaah, blader og kontorer! De tenkte jeg ikke på!!
Jeg får visst ringe søster, avlyse gledes-meldinga fra istad om at jeg kanskje hadde funnet det ut og komme med din forklaring isteden.
Takk, Hanne!
Nå kan jeg puste letta ut, sove godt og omtrent dø lykkelig ; )
(ja, SÅ mye hodebry har dette skapt...)
Rikke/hvorforikke:
Jeg tror vi har fått en ny hobby. Neste date blir det vin og fonetiske kraftfraser! :D
Roger:
Jeg skjønner godt at det er ryddig og greit å holde seg til én (konservativ) form, særlig i de tekstene du jobber med. Her på bloggen skriver jeg ganske uformelt og delvis muntlig, og det går stort sett greit, men enkelte former får jeg meg ikke til å bruke a-endinger på, og dermed blir det mildt sagt inkonsekvent. Og sånn kan man jo ikke holde på når man driver med ordentlige ting.
Janne:
Awww, det gleder meg intenst å høre. :)
En av mine medstudenter gikk i samme lasagnefelle som deg denne uka. Hun kunne også meddele at "dagens dagens" holdt til terningkast 2 og var nær uspiselig.
Jeg sverger heretter til sushisjappa på hjørnet av Welhavensgate og Parkveien når jeg har langdag på HiOA. Klok av skade.
Kjersti:
Hm, så vi var flere som tråkka i den dvaske salaten, ja.
Greit for dere som holder til i avd Pilestredet å velge alternativt. For vårs stakkarer på avd Kjeller er alternativet Statoil eller McDonalds. Heretter blir det nistepakke på meg.
Legg inn en kommentar