Berg-og-dal-barn

– Du er den dummeste mammaen i heeele verden og jeg vil til mormor og jeg skal skrike helt til jeg dør! Og så prøver hun åpenbart å gjøre akkurat det.

Hun tramper opp trappa og skriker så vindusrutene klirrer og epletreet i hagen krymper seg og savner bladene sine. Hun smeller i baderomsdøra og skriker så vannet vegrer seg for å renne i springen og såpa gjør seg smal og gjemmer seg i sluket.
Hun kaster kosedyr i veggen og skriker så sokkene i skittentøyet knytter seg selv sammen til et langt, langt tau og rømmer ut av vinduet og løper bortover gata. Hun kaster seg hodestups på senga og skriker så husstøvmidden lager seg bittesmå hørselsvern av hudceller og neglerester men allikevel vurderer å bli veganere, for det er ikke verdt det.

Og når mamma prøver å puste rolig og snakke bestemt og tydelig og voksent, holder hun seg for ørene og skriker at hun skal såvisst ikke høre på noen dustemamma som bare er slem og bestemmer skikkelig kjempeidiotiske ting! Som at hun ikke får turne på sofaryggen. Fordi den holder på å falle sammen, etter at noen har, ja, turna på den.

Bare kort tid før eksplosjonen satt hun malende og vaniljeduftende i armkroken og sang en nissesang med den aller søteste stemmen. Det er det vanskelig å se for seg når tapetbreddene krøller seg på veggen og prøver å flykte inn i bildet av Michael Corleone med pistolen, for der er det garantert roligere enn her.

Men så, like plutselig som det blåste opp, stilner stormen. Og når det er bare sporadiske sinnahikst igjen i den sterke, lille kroppen, vil hun synge igjen. Hun vil ligge på armen til mammaen sin, som plutselig ikke er noe dum lenger i det hele tatt, men faktisk er oppgradert til verdens beste, og som må love kors på halsen at hun alltid, alltid skal passe på jenta si.
Og så synger hun nattasangen med den aller søteste stemmen:

La ingen krig og sult og sånt
få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt
i strihet og i fred.

Selvfølgelig er det sånn teksten må være, tenker mamma.
I strihet og i fred, jenta mi.
Alltid.

Nissens IKT-strategi

Lillesøster (6) vet egentlig at Nissen ikke finnes, men hun liker å late som hun tror på ham. Særlig nå som det synges julesanger i lekse som forberedelse til SFOs store forestilling og julegledinga virkelig begynner å ta seg opp. Derfor måtte vi visst snakke litt om nissen ved leggetid i går kveld.

– Mamma vet du hvordan nissen ser om vi er snille eller ikke?
– Nei? Hvordan vet han det, tror du?
– Han har en mann som reiser rundt og later som ingenting og kikker overalt, og så sier han det til nissen.
– Så nissen opererer med spion?
– Ja! Men han kler seg ut i helt vanlige klær.
– Nissen?
– Neeeei! Han spionen, vel.
– Åja. Men hvordan husker nissen alt sammen, da?
– Han skriver det ned. Ikke på en lapp, for den kan han miste.
– Ja, det er fort gjort.
– Og ikke på iPad, for da kan det bli sletta.
– Javel?
– Han skriver det ned på datamaskinen. En sånn stor datamaskinboks, som sitter fast i veggen, sånn som vi har på skolen. For de har stor hjerne.
– Og da kan det ikke slettes?
– Nei. Det sitter jo fast i veggen!

Storebror (10) har hørt replikkvekslingen. Han er ikke imponert:
– Kanskje det er på tide at nissen inngår et samarbeid med Apple.

What happens in Nittedal

– Er det ikke på tide å ta med elevene ut i skauen? sa kollega Stian til meg for noen uker siden. Vi er kontaktlærere for hver vår MK-klasse. Kreative, morsomme og kloke elever, men det er ikke til å komme fra at de tilbringer veldig mye tid i halvmørke klasserom (de skrur av taklyset så fort de får sjansen) foran hver sin dataskjerm. Og når sant skal sies tilbringer vi voksne en del tid foran skjermene selv. Vi var skjønt enige om at det var på tide med litt avveksling, og dermed ble det tur fra tirsdag til onsdag. Boot camp kalte vi det (navnet var mest for vår egen fornøyelses skyld, og litt for å gladskremme elevene).


Pølser, hamburgere, kjøttgryte, pinnebrød, kaffekjele. Buffet, med andre ord.

Tur er sunt. Ikke bare på den klassiske hei hvor det går, fysisk fostring er toppen- friskusaktige måten, selv om det er lurt å røre på seg. Minst like sunt er det å bryte opp i hverdagsrutinene og møtes i andre omgivelser enn vi pleier. Tilbringe et helt døgn sammen, en haug mennesker med forskjellige personligheter, temperamenter, interesser og tålegrenser. Legge laptopen hjemme, spikke pølsepinner, hogge ved, tenne bål, fryse litt, synge høylytt, filosofere rundt leirbålet, ule mot månen, leke mørkegjemsel og sove altfor lite. Vi blir kjent med hverandre (og oss selv) på en helt annen måte.


Leirbål er alltid finere i virkeligheten enn på bilder. Men allikevel, da.

Det er magisk å få være lærer på sånne turer. Det er ikke alltid knirkefritt, og det kan bli både krangling, klaging og tårer. Vi skal ikke nødvendigvis være så redd for det. Innenfor rimelige grenser kan sånt være nyttig å kjenne på. Det kan jeg trygt si, med oppvekstens speiderturer og friluftsliv valgfag i niendeklasse friskt i minne. Ikke bare solskinn og fløyel, for å si det sånn.

Gjengen vi hadde med oss nå var ei boblende gryte av personlighet og energi.
Vi rakk knapt å sette fra oss ryggsekkene og si ordet leirbål før en brølende gjeng satte på sprang ut i skauen for å sanke ved. De slepte store stokker til bålplassen og gjøv begeistret løs på veden med øksa. Andre satte sin ære i å holde liv i bålet, noen sørget for musikk til arbeidet, noen diskuterte store og små verdensproblemer på finurlige vis og atter andre satte i gang med matlaging. Det var en fryd å se – og ikke minst høre – på dem.


Tidlig morgen: Rimfrost og bålfrokost.

Det er så mange ting jeg gjerne skulle delt, men det blir ikke det samme å fortelle om det som å ha vært der. Dessuten er det ikke alt som skal gjenfortelles. What happens in Nittedal og så videre.

Med fare for å virke svulstig (pff, hvem prøver jeg å lure, jeg lar meg gladelig rive med): Jeg har verdens beste jobb.

Fredagsdiktet: På stranden

På stranden

Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste!

Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingsplager.
han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste.

(Rudolf Nilsen)

Men jeg vil dele, ikke googleplusse

Nå har det oppstått et ørlite teknisk problem her, som jeg lurer på om noen kan hjelpe meg med.

Jeg bruker Google reader. Og for lenge siden ordna jeg det sånn at når jeg trykket "del" (eller share som det heter på internasjonalt) på et innlegg, kom det opp i Lesverdig fra andre-spalten på høyresida her på bloggen. –––>

MEN! Så endra Google reader hele opplegget sitt, og da forsvant den funksjonen. Nå kan jeg bare googleplusse de postene jeg liker, og ingenting nytt blir lagt til i høyrespalten her på bloggen. Det er jo kjempeteit. Jeg vil jo dele andres fine innlegg med flere!

Og jeg har ikke klart å finne ut hvordan jeg får ordna det. Mulig jeg kunne gjort litt mer research, altså, men hvis noen vet hvordan det ordnes, blir jeg hoppende glad.

Noen?

Fredagsdiktet: Jeg skal falle

Jeg skal falle

Tar du meg, tar jeg deg
eller nei, jeg beholder meg selv
Jeg skal bruke meg til et eksperiment:
Jeg skal falle

Et fall, eksemplarisk og dypt
for alle som vet
hvor viktig det er – å falle ned
Falle hvor? I et hull så klart

– som er mørkt og stumt
fylt av ormer og kryp
rotterasling og flaggermusvinger
svovelpøler og edderkoppspinn

Er jeg gal?
Nei, dette er nyttig og sunt for forstanden
Jeg måler skrekken og
møter jeg deg blir jeg glad

men du har så mye å ordne med lyset
og dagen som skinner fra a til å
Er du lei for det? Hva de andre vil si?
Noe viktig?

De andre må klare å falle selv.

(Liv Lundberg)

Lillesøster anmelder bok

I dag hadde vi en nestenkatastrofe i heimen. På lekseplanen til Lillesøster (6) sto det:
Velg ut en av bøkene du har lest og skriv/tegn en bokanmeldelse.
Bruk roboten du har fått i postmappa di.

Men i postmappa lå det ikke noen robot (sic!) eller noe som med den beste godvilje kunne minne om noe sånt (ikke aner jeg hva det skulle vært, men tomt var det uansett, både i mappe og skolesekk forøvrig), og Lillesøster begynte umiddelbart å hyperventilere. Manglende samsvar mellom kart og terreng er åpenbart tøft for små, lidenskapelige lekseelskere. Hadde det skjedd en feil? Hva ville hennes elskede kontaktlærer si nå? Og hva skal vi gjøøøre mamma???

Jeg tok det med litt mer stoisk ro. Hvis leksearket ikke er der, har det vel skjedd en feil. Da gjør vi det beste ut av det, og en bokanmeldelse kan vi klare uansett. Jeg forklarte Lillesøster at en bokanmeldelse er når man forteller andre om ei bok man har lest: Hva den handler om, og hva man synes om den. Og så må man tenke litt på hva man vil at andre skal vite, og deretter kan man tegne og skrive det man synes virker lurt.
Det gjorde hun til gagns.

Boka ble finstudert, tegningene skulle være korrekte i både form og farge ned til den minste detalj, som fargen rundt øynene til Kråka. Og det skulle skrives, må vite. Mye og sirlig. Et helt lite prosjekt ble det. Og her er resultatet:


(klikk på bildet for større versjon)

På bildet kan vi se at boka heter Mamma Mø faller og slår seg. Vi treffer de viktigste figurene i boka, og ser at hovedpersonen har en stor kul i panna, og at bonden er ganske sur (men hvorfor? ah, det avslører ikke anmelderen!). Lillesøster oppsummerer historiens hovedtrekk og konkluderer med at det er en fin bok.

Jeg satt på sidelinja og var blyantspisserassistent og heiagjeng, og det var en sann fryd. Så ja, dette er et reinspikka skryteinnlegg, det må jeg bare tilstå. Men samtidig tenker jeg at kanskje har vi noe å lære av dette. Jeg har sjelden (nei, aldri!) sett sånt engasjement ved leksebordet her i huset.
Det er kanskje like greit at den derre roboten ikke dukka opp. (1)




(1) Men jeg klarer ikke la være å tenke på hva slags robot det er snakk om. En slags C3PO med magiske anmelderevner? En K-9 som spiser opp de bøkene man ikke liker? Åh, det hadde vært kult med en anmelderrobot. Gleder meg til den kommer til rette.