To sjeler, én tanke

Forleden natt var overraskende og begivenhetsrik. Jeg hadde nemlig en ualminnelig heit stund med Karl Ove Knausgård på en golfbane på Skedsmokorset. Han var iført cowboystøvler og lite annet, og vi måtte stadig vekk rulle unna de mangefargede rakettene som falt over banen og ble til fotballer mens vi gjennomførte akten.

Dagen etter våkna jeg, pønska litt på hva som hadde foregått og rusla ut på kjøkkenet, der Mannen sto og lagde frokost. Jeg fortalte ham straks om drømmen, og han rista litt oppgitt på hodet:
- Høh, så tullete. Det finnes jo ikke noen golfbane på Skedsmokorset!

Og det var nøyaktig det samme jeg tenkte med en gang jeg våkna.
Ikke rart vi er gift.

Dette må være et tegn

I går kom jeg over et fabelaktig parti med barter. Vi var på en liten utflukt, og dro innom Østfoldhallen på veien. I en av butikkene fant jeg et helt brett med forskjellige typer ansiktsbehåring. Jeg er jo over gjennomsnittet glad i sånt, og i går kveld måtte jeg selvsagt prøve kolleksjonen.

Det endte som det måtte. I dag tidlig våkna jeg sånn.

Bart i panna - check.
Bedårende - utvilsomt.

Dette må bare bli en perfekt dag, det kjenner jeg på meg.

Sånne øyeblikk jeg sutter på som drops

Våkner helt av meg selv i tide til å høre Reiseradioens velkjente pludring som slentrer ut av den gamle Tandberg-radioen fra 1969. Legger puter i utestolene, for sola skinner allerede på gressplenen og annekset, og snart har den reist så langt at solstrålene også treffer terrassen. Legger halvstekt rundstykker i stekeovnen så lenge, lager kaffe i den blå kanna og drikker et glass iste fra en knallgull plastkopp mens jeg venter på å bli frokostsulten. Mannen og Storebror sover fremdeles, og Lillesøster har dratt på tur til Hunderfossen med Kusina, Tante og Onkel. Hun grugleda seg, og lovte å skrive og tegne alt hun opplever i ei bok, så vi kan få se det etterpå.
Jeg skal nok gjøre en del ting i dag. Vi skal på utflukt og gjøre ting som Storbror liker, og dessuten er det badevær. Men det er ingen hast, og jeg tror jeg skal lese litt så lenge.

Av og til tenker jeg at jeg kanskje hausser opp denne hyttegreia litt i overkant mye for meg selv. Så har jeg sånne stunder som dette, og vet at neida, jeg overdriver ikke. Akkurat nå, dette øyeblikket, er pur lykke. Sånne øyeblikk samler jeg på. Jeg putter dem i lomma, pakker dem inn og sparer dem så jeg kan ta dem fram og sutte på dem som drops når morgenene blir mørke og kalde og folk er utsøkt teite. Akkurat nå må jeg bare ta den tøffe avgjørelsen om hva slags pålegg jeg skal ha på frokost-rudstykket mitt.

I dag har vi bryllupsdag, hurra for oss. Hvis du lurer på hvordan vi så ut da vi gifta oss for tretten år siden, har Lillesøster tegna et bilde som kan være til hjelp:

Brillefint!

Leser på nettavisene at det er rene sorgen med den norske sommeren for tida. Jeg klarer heldigvis ikke å identifisere meg med elendighetsbeskrivelsen.

Vi har det nemlig brillefint!

På Costa del Østfold skinner sola store deler av tida, og når det regner finner vi på andre ting. Med fare for å virke som en skikkelig irriterende og snusfornuftig Polyanna: Det går an å kose seg allikevel. Jeg vet det virker breialt å si for en som er ukledelig solbrent på legger og nese, og som har spist alle måltider utendørs de siste dagene, men det får stå sin prøve. Akkurat nå er det for eksempel ganske blåsete og grått, og vi fyrer i peisen, tegner og spiller spill.

Ikke misforstå, jeg ønsker meg en sommer fullstappa av sørlandske smeigedager, jeg også. Jeg blir kjempeglad av sol, elsker å bade og kan selvfølgelig finne på å surmule når det pissregner på femte dagen. Men man skal ha rimelig stutt hukommelse for å planlegge norsk sommerferie og så bli sjokkert over at tropenettene ikke står i kø. Sånn er det bare.

Realitetsorientering: Vi bor helt øverst oppe på kloden. Vi er lag nord. Vi er forskåna for jordskjelv, tsunamier, dødsflommer, skogbranner, tørkekatastrofer og dødelige dyr i alle former. De fleste av oss har et raust antall ferieuker i løpet av året (og da snakker jeg ikke bare om oss lærere). De flest av oss har råd til å trøste oss med is, en klunk vin, noen vafler, et kinobesøk eller annet som måtte fungere.
Da blir det litt kleint å syte for at det der litt langt mellom sydenturene. Og flått og brennmanet er bare pingledyr på verdensbasis. Det finnes dessuten nok av folk her til lands som ikke har mulighet til å syte over regnvær på sommerstedet i sosiale medier.

Jeg bare nevner det. Sånn for ordens skyld.
Og så lover jeg å slutte med snusfornuften. Hvis jeg skulle slumpe til å syte litt senere i sommer, får dere skrive det på kontoen for vår felles dårlige hukommelse.
God sommer, hvor enn dere er!

Vann! Vann! Vann!

Endelig tid for hyttelivet igjen, i hvert fall for de av oss som har ferie - altså undertegnede, Storebror, Lillesøster og Nabokusinebestevenninna (heretter kalt Kusina, for enkelhets skyld. Det er ikke så enkelt å taste lange tekster på en iPad). Mannen skal jobbe en stund til, og ble bare med ut for frakthjelp og helgeavslapping.

Jeg var rimelig spent da jeg kom ut her i går, for vi har nemlig fått en revolusjonerende nyvinning her ute, en luksus vi egentlig ikke hadde trodd var mulig å oppnå på den ytterste (halv)nøgne (halv)ø.
Ta-daaa!

Rennende vann! Så mye vi vil! Helt til hytteveggen! Med kran og prima trykk og alt! Jeg klarer ikke slutte å bruke utropstegn! 


Det er vanskelig å forklare hvor ellevillt dette føles. Etter årevis (slekta har bedrevet hytting her i omlag 65 år) med frakt og bæring av drikkevannsdunker, oppsamling av regnvann i tønner bak hytteveggen og omhyggelig rasjonering av det verdifulle knapphetsgodet, kan vi bruke vann akkurat som vi lyster. 
Vi ble temmelig euforiske her i går, åpna og stengte krana utallige ganger mens vi lo som gale vitenskapsmenn. Se, det bare renner! Ahahahaha! Se nå! 
Lillesøster tok sporenstreks en spontandusj under den relativt kalde vannstrålen og insisterte på at det var kjempedeilig, og jeg vaska hender så mange ganger at det begynte å nærme seg en tvangshandling. Så brukte vi litt tid på å peke og le av de gamle vannkannene, for de er jo bare såååå forrige uke. Og etter at barna hadde lagt seg, satte Mannen og jeg oss på verandaen og drakk hvitvin mens vi beundret vannkrana. 


I dag har vi har slått oss løs med utagerende saftdrikking. Ungene har  fylt vanngeværene sine utallige ganger og hatt spektakulære kamper på plenen (i regnværet, men hvem bryr seg om sånt). Jeg fniser hver gang jeg kikker bort på den vidunderlig blanke vannkrana som henger der som et overflødighetshorn på rekkverket. Nå er den blitt behørig skrudd fast, og har fått et lite trebrett montert ved siden av seg, til såpe og sånt. En sånn usannsynlig luksus!

Og når vi først snakker om vann: Tropesommeren er bare en fjern drøm, men noen bryr seg lite om det. Kusineklubben har fattet et enstemmig vedtak om at badeaktiviteter gjennomføres i henhold til kalenderen, ikke temperaturen. Jeg bevitner vanviddet fra land, og konstaterer at jeg ikke er medlem av klubben. Men jeg bader nok snart, jeg også. Det er tross alt sommer, ifølge både kalender og magefølelse. 

Lest i juni

Katt i dueslaget av Agatha Christie
Krimklassiker, og en personlig leseklassiker. Denne har jeg med andre ord vært gjennom noen ganger. Da jeg var midt i en litt hektisk eksamensperiode var den således et trygt og naturlig valg: Åtti prosent tradisjonell Christie og ti prosent røverhistorie, hundre prosent velkjent stoff. Keep calm an carry on. Alt en stressa stakkar kan trenge.

Døden ved vann av Torkil Damhaug
Tolv år gamle Jo er på sydenferien fra helvete (eller fra avisenes skrekkoppslag om sydenferierende foreldre), og første del av boka skildrer opplevelsene hans så man får vondt i magen og lurer på dette egentlig er ei krimbok, for det virker mest som en helt annen sjanger. Hopp tolv år fram til 2008, hvor noenogtjueårgamle Liss lever et litt ustabilt liv i Amesterdam da hun får beskjed om at streite-storesøster Mailin har blitt borte i Oslo. Herfra går det i halsbrekkende vendinger helt til siste side.
Damhaug skriver troverdig, har gode personskildringer og klarer å drive spenninga framover på et sånt vis at jeg sluker boka, selv om jeg egentlig har annet å gjøre. Døden ved vann er den andre Damhaug-boka jeg har lest i år, og jeg kommer til å fortsette. For krimlesere er han et finfint valg, altså. Han fortjener priser og oppmerksomhet.

A Game of Thrones av George RR Martin
I mai ønska jeg meg lesetips på Facebook, og mange mennesker jeg stoler på (samt enkelte jeg ikke stoler fullt så mye på¹)  tipsa om Game of Thrones. Jeg var skeptisk, for jeg hadde sett første episode av serien og syntes ikke den var så mye å skryte av. Men når så mange forsikrer meg om at det er noe helt annet å lese boka, skal ikke jeg være evig vrang og vrien. Og jaggu hadde de rett, lesetipserne. Boka er ikke en sånn intens pageturner som Hunger Games, men det er rikelig med spenning og underholdning der allikevel. Det er en skikkelig godbit med et kjempestort persongalleri og bøttevis av maktkamp, sverdkamp, myter og spenning. Ypperlig ferielektyre, med andre ord. Og jeg tenker at jeg kanskje skal ta en titt på den TV-serien allikevel. Kanskje det fungerer bedre i den rekkefølgen?

Se også:

Lest i mai

Lest i april

Lest i februar

Lest i januar

1) Så er det opp til dere å lure på hvilken kategori dere tilhører, høhøh.

Jetsettliv på skikkelig lavt nivå

Når Facebook-feeden flommer over av statusoppdateringer om pittoresk landsbyliv, bortgjemte drømmestrender og elleville cava-inntak på beachen i Spania, er det fint å kunne konstatere at noen av oss slett ikke trenger å dra til syden for å oppleve sånt. Det elleville jetsettlivet kommer nemlig til oss, her i rekkehusbyen vår.

Etter noen runder med ekstremsport liker vi å slappe av ved poolen. Vi snakker perfekt vanntemperatur, veldreide kropper og personlig spabehandling.

Og en aldri så liten orgie ved brødristeren etterpå.

Joda, her går det for seg. Ibiza kan bare ta seg ei bolle.

Ekstremsport på skikkelig lavt nivå

Noen ler overbærende av vårs rekkehusboende småbarnsforeldre med stasjonsvogn og jobb i fylkeskommunen, og tenker at vi er litt satt.
Høh, pilutta dere! I virkeligheten er vi nemlig noen spenningssøkende våghalser. Denne jenta er i hvert fall ikke fremmed for ekstremsport.
Se bare her:

Når jeg virkelig vil kjenne at jeg lever, tar jeg et glass rødvin (håneida, ikke i et tradisjonelt mainstream-vinglass, men i et ellevilt-og-ut-av-rammene-kjøkkenglass), og balanserer det på armlenet til den helt lyse sofaen.

På en mandag.

Klin kokos og sprøere enn flatbrød!