Stort og stygt – og anbefalt

Forrige kveld så Mannen og jeg Stort og stygt på Det norske teatret. Det var fantastisk. Det er sjelden jeg både gråter og ler så jeg gråter gjennom nesten ei hel forestilling. Det var så mye gjenkjennelse (både av den muntre og pinlige sorten), samtidig som jeg fikk noen helt nye aha-opplevelser og sterke innsyn i andres tilværelse.

(Foto: Erik Berg, Det norske teatret)

Da jeg venta min førstefødte for om lag tretten år siden, fikk min indre infoholiker fritt og usunt spillerom. Jeg oppdaga gravid- og mammasfæren på nettet. Der kunne jeg sitte i timevis og lese diskusjoner om hva vordende mødre kunne spise og hva de for all del måtte unngå hvis de visste sitt eget og barnets beste, nøyaktig hvor mye trening som var for mye eller altfor lite, i hvilken grad far egentlig kunne og burde engasjere seg i svangerskapet, og hvorvidt dyre og/eller naturbaserte hudkremer egentlig hjalp mot strekkmerker. Jeg har riktignok alltid vært infoholiker, men den enorme mengden unyansert informasjon kombinert med det ubegripelige temperamentet folk utviste i disse diskusjonene fikk meg til å felle et hav av (ikke så) modige hormontårer underveis. Det var en helt fremmed og komplett skremmende verden.

Av og til fikk jeg panikk: Herregud, jeg vet ingenting! INGENTING!!!
Og jeg måtte logge av litt. Men jeg kunne ikke logge av fra jobb og sosiale sammenkomster, hvor hvem som helst og fanden og hans svigermor åpenbart hadde fått frikort til å a) beføle magen min b) fortelle meg hvor utrooolig stor/bekymringsverdig liten magen min var i forhold til termin c) belære meg om hva jeg burde spise og drikke og hva jeg for all del burde holde meg unna og d) stille de mest intime spørsmål, av den typen selv ikke en gynekolog eller samlivsterapeut ville stilt.

Jeg leste alle bøker jeg kom over om svangerskap, fødsel og spedbarnstid. Jeg husker tydelig den solvarme, fine forsommerkveld jeg lå ute i hagen og strigråt fordi en av bøkene understreket at barn som ikke hadde vært nær den biologiske mammaen sin etter fødsel, kom til å bære preg av det hele livet. Jeg hadde aldri tenkt på det før, men ettersom jeg tilbrakte mine første måneder på barnehjem, var jeg sannsynligvis skadet for alltid. Det er en ganske overraskende erkjennelse å komme til en fin forsommerkveld etter jobb, når man bare skal lese seg opp litt på hva som venter. Lite visste jeg at jeg  var ekstra skadd fordi jeg ikke ante noe om dette og trodde jeg var lykkelig. Hormonene mine gikk fullstendig i spinn, og jeg klarte ikke slutte å gråte.

Da den førstefødte var liten, kunne jeg tråle mammasider på nettet helt manisk mens han sov, for å finne ut om han var normal eller treig eller fremmelig eller om det muligens kunne finnes noen avvik et eller annet sted.

Så ble jeg gradvis eldre, og barnet ble eldre, og jeg fikk enda et barn, som var dønn forskjellig fra det første barnet, og underveis gikk jeg på så mange små og litt større smeller og svelga så mange hårete kameler både på langs og på tvers at skuldrene senka seg, hakk for hakk.

Fremdeles kan det riktignok rable litt for meg, men det begrenser seg stort sett til ekstra travle perioder, eller når ungene gjør meg ekstra rørt (jeg er den dama som gråter så mye at hun ikke klarer å ta et eneste bilde av 17. maitoget, og som må klype meg hardt, hardt i armen på hver eneste skoleforestilling for at hulkinga mi ikke skal overdøve ungene på scenen).

Men jeg husker usikkerheten. Og jeg har kjent litt på sårheten, den aller største og verste sårheten i verden, den som handler om at barnet ditt av en eller annen grunn står utenfor, at det ikke blir inkludert, at det ikke blir ordentlig sett på sine premisser. Den tror jeg mange foreldre kjenner, selv om det naturligvis er i veldig forskjellig grad og varighet, og av veldig forskjellige årsaker.

I Stort og stygt møter vi to nabopar i ei boligblokk. Det ene paret har sønnen Arve (snart 3) og har akkurat fått vite at de venter barn nummer to. De lever et hektisk hverdagsliv: Tida strekker ikke til og kartet stemmer slett ikke med terrenget når det gjelder sønnens utvikling. Er han virkelig som alle andre barn? Hvorfor vil han ikke møte blikket deres? Angsten lurer under overflaten, men de våger ikke sette ord på det. Ikke ennå.

Det andre paret venter sitt første barn, leser alt de kommer over og er eksperter på småbarnspedagogikk – i teorien, vel å merke. De har klare meninger om hvordan naboene egentlig bør takle sønnen sin, og når de hører Arve gråte hele natta, mistenker de omsorgssvikt, for hvordan kan man ellers forklare det som skjer?

Det er Olaug Nilssen som har skrevet stykket, og jeg er vilt imponert over henne – og over de fantastiske skuespillerne. Replikkene er så overbevisende at det er som å høre dem på barseltreffet, i butikken eller i oppgangen. Jeg kjenner engstelsen til Arves mamma som en klump i magen, og ler meg fillete av de spissfindige dialogene og alle de lett gjenkjennelige foreldrefigurene. Arve (og lekekameraten hans) spilles av voksne, noe som kunne blitt platt eller overdrevet karikert, men her fungerer det pluss moms. Ikke bare tror jeg på at de er barn. Alle inntrykkene og situasjonene blir ekstra sterke fordi barna gestaltes av helt ufattelig dyktige, voksne skuespillere.

Det er så mye mer jeg kunne fortalt, men jeg vil heller anbefale deg å se det (det er ekstraframsyningar i september, kjøp billetter!). Og så vil jeg dele Halldis Moren Vesaas’ dikt ”Voggesang for ein bytting”, som dukker opp flere ganger i løpet av stykket. Like sterkt er det hver gang. Jeg har egentlig ikke vært så glad i akkurat det diktet, men nå leser jeg det på en helt annen måte.


Voggesang for ein bytting

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…

(Halldis Moren Vesaas)

Arkitektur i barnehøyde

Lillesøster (7) synes rekkehuset vårt har noen åpenbare mangler, og nå har hun store planer for utbedring. Til kveldsmaten i dag tegna og forklarte hun entusiastisk om hva som bør skal skje på hjemmefronten:

Den øverste firkanten representerer huset vårt. I den er det tegnet inn et vindu (vi har flere, men de er åpenbart ikke relevante for planen). Det er voksensoverommet i andre etasje som er utgangspunktet, for det vender ut mot hagen (og her bruker jeg betegnelsen "hage" i aller løseste forstand, all den tid vi snakker om en mellomstor gress-, mose- og leireflekk med noen ugressbed og et skamklipt epletre). Men nå digrereger jeg.

Planen er altså å lage ikke bare én, men to rutsjebaner fra soveromsvinduet vårt og ned i et stoort basseng i hagen. Den korte banen til høyre er for Hunden, som ifølge Lillesøster også drømmer om en fartsfylt rutsjetur ned i et vannbasseng, så til de grader at det nærmest vil være dyreplageri å nekte den firbeinte noe sånt. Jeg mistenker grovt vikarierende motiver i akkurat det tilfellet, for Hunden er ikke særlig glad i verken aking eller bading.

Når vi først er i gang med å bygge en hunderutsjebane, kan vi jo alltids slenge sammen en litt lengre bane for menneskebarna også, mener Lillesøster. Den ser vi som streken til venstre ut fra vinduet, og den inneholder åpenbart massevis av festlige svinger, store og små hopp – og sågar en liten loop.

Men ikke bare det! Lillesøster har lagt inn overraskelser underveis. Idet man setter ut fra vinduet, kan man aktivere en rekke effekter, som for eksempel "banan" (hvis man er sulten), "is"(hvis man er varm) eller "ulvehyl" (hvis man vil ha en ekstra skummel tur). Midtveis i løypa slakker banen litt ut, slik at man kan aktivere ytterligere effekter som "skum" (for den som ønsker boblende opplevelser nede i bassenget). Kontrollpanelene kan beskues helt øverst til venstre, komplett med egne hundeknapper.

Lillesøster ble så revet med at hun nesten glemte å spise brødskivene sine, og jeg huska plutselig alle planene jeg kom drassende med til mine egne foreldre. Utførlige tegninger over hvor utrolig enkelt vi kunne lage et svømmebasseng i hagen, eller hvordan vi faktisk skulle få plass til en ponni i garasjen. Og hvorfor kunne vi ikke ha rulleskøytebane i kjelleren? Jeg syntes de var noen treige, fantasiløse og unødvendig negative voksenpersoner som satte foten ned for alle framskritt jeg foreslo. Og jeg lovte meg selv at jeg garantert skulle bli annerledes når jeg selv fikk barn.

Så møter jeg meg selv i døra og må innse at jeg har blitt voksen voksnere. Jeg ser begrensningene. Jeg har alle innvendingene. Men mens Lillesøster forklarer, biter jeg dem i meg og konsentrerer meg om å stille oppfølgerspørsmål og komme med begeistrede tilrop. Før jeg skylder på borettslaget, som aldri ville godkjent ei diger vannsklie fra soveromsviduet. Og det skjønner Lillesøster godt, for alle resignerer i møte med borettslagsregler. Kanskje vi kan bygge en liten modell av det, i stedet?

Jeg er usikker på om jeg har blitt lurere eller feigere med åra.

Denne er til deg. Dette kan du gjøre.

Søttendemai er vel overstått. Det ble en alldeles fabelaktig nasjonaldagsfeiring både for store og små, tobeinte og firbeinte her i huset. Årets opptelling konkluderte med at 63 personer i alderen 0 år til man-spør-ikke-om-alder var innom, samt tre hunder i aldersgruppa valp. Knusebedårende, var de alle sammen (og da har jeg ikke engang begynt å beskrive valpene).

Samtidig benytta vi anledningen til å markere den andre 17. mai-dagen, den som betyr noe også utenfor landets grenser. Datoen er nemlig også IDAHO, den internasjonale dagen mot homofobi og transfobi. Det var jo en ypperlig mulighet til å feire to ting på en gang, og slå et slag for mangfold og toleranse på skikkelig vis. Heldigvis var vi godt forberedt, vi hadde nemlig kjøpt splitternytt regnbueflagg. Se, så fine de to flaggene er sammen:

At jeg ser litt molefonken ut bør ikke gå ut over de fine flaggene på bildet.
Dessuten var det fotografens skyld. 

Hvis du ønsker å bidra til kampanjen, trenger du ikke gråte for at 17. mai er over. Hele mai er nemlig Europarådets kampanjemåned mot hatprat, dedikert til lesbiske, homofile, bilfile og transpersoner sine rettigheter. Du kan lese mer om hvordan du deltar på Skeiv ungdoms nettsider.

Er du ikke sikker på om sånne kampanjer er nødvendige, sier du? Er vi kommet så langt allerede, sier du? La meg hjelpe deg litt på vei.

Du kan begynne med å ta innover deg disse tallene, gjengitt i Tidsskrift for norsk psykologforening:

Flere studier fra vestlige land har vist at homofile har mer angst og depresjon, og at de har høyere forekomst av selvmord enn heterofile. I tillegg viser en NOVA-rapport fra 2007 at homofile tenåringer er mer utsatt for trusler, mobbing og vold. 

Ifølge rapporten har fire av ti homofile/bifile gutter og to av ti lesbiske/bifile tenåringsjenter oppgitt at de har vært utsatt for vold som gjorde det nødvendig med behandling av lege siste året. Det er fire ganger så mye som hos heterofile tenåringer. 

Rapporten dokumenterer også at homofile tenåringer oftere har vært utsatt for vold fra sine foreldre enn heterofile tenåringer.

Du kan ta en kikk på dette nummeret av Utdanning, som slår fast at "jævla homo" fremdeles er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder, og at nesten halvparten av alle homofile er skjult på arbeidsplassen.

Lærere på ungdomstrinnet og helsearbeidere er de som har de største utfordringene knyttet til åpenhet, viser undersøkelsen «Homofile, lesbiske og bifile arbeidstakere i storbyen.»

Du kan lese leserbrevet som ble postet på Twitter av selveste Stephen Fry, som kommenterte the best letter I've read for a long time. Not ashamed to say it made me cry: 

I am the mother of a gay son and I've taken enough from you good people. I'm tired of your foolish rhetoric about the "homosexual agenda" and your allegations that accepting homosexuality is the same thing as advocating sex with children. You are cruel and ignorant. (...)  

My firstborn son started suffering at the hands of the moral little thugs from your moral, upright families from the time he was in the first grade. He was physically and verbally abused from first grade straight through high school because he was perceived to be gay.

Du kan for eksempel se på dette videoklippet, hvor Joel Burns snakker om tenåringer som har tatt livet sitt på grunn av homohets, og forteller om hvordan han nesten endte sitt eget. Budskapet hans til tenåringer som ser på er "stick around, it gets better". 
Du kan bidra til at det budskapet blir sant. DU KAN SE HELE FILMEN!



Jeg kunne fortsatt i det uendelige, med tall, statistikker, personlige fortellinger og ymse videoklipp. Men hvis du ikke har blitt overbevist ennå, er du neppe i den gruppa som lar seg overtale av fakta (eller av følelser, eller din egen samvittighet, for den saks skyld). Denne siste oppfordringa er derfor ikke til deg.

Denne er til DEG: 
Du kan gjøre en forskjell. Du kan si ifra når du hører diskriminerende ytringer. Du kan bruke inkluderende ord og vendinger. Du kan lære barna dine å være rause. Du kan være et forbilde for de som er rundt deg. Du kan redde liv og psykisk helse. Du kan begynne nå.
Og du kan lese mer her.

P.S. Hvis du blir litt nedtrykt av dette, ta deg noen minutter og se den filmsnutten som alltid gjør meg skikkelig, skikkelig glad: It gets better!



P.P.S. Du kan også gjerne legge inn en kommentar med tips, fakta, oppfordringer, linker, erfaringer eller annet som folk bør kjenne til. Kanskje kan du også dele denne bloggposten. Eller et bilde av deg selv med kampanjeteksten. Noe kan du gjøre, det er helt sant. 


P.P.P.S. Du kan snakke med noen, hvis du for eksempel er en ungdom som føler deg ensom, på Ungdomstelefonen.

Ja, vi elsker (med blandete følelser)

– Er bunaden min helt klar, mamma? Lillesøster (7) har vært bunadsentusiast siden før hun lærte seg hva plagget het, i mange år var det bare ”søttendemaikjolen” som gjaldt, helst uttalt med pipeglad stemme. Nå gleder hun seg til å debutere i selveste rondastakken som mamma hadde da hun var liten, endelig passer den! Hun har prøvd den flere ganger, svingt rundt foran speilet og øvd med både flagg og finsko.

De siste dagene har søttendemaifeberen blitt gradvis trappa opp. Først måtte de vanlige nattasangene byttes ut med nasjonalsangen, må vite. Lillesøster står stolt og rank i senga hver kveld og framfører Ja, vi elsker med en lidenskap som ville fått de såkalte NorgesPatriotene (sic! pføy!) til å rødme av misunnelse. Hver ettermiddag kommer hun hjem fra skolen og forteller små bruddstykker av norgeshistorien: Frigjøring fra Danmark, samling på Eidsvoll, andre verdenskrig, kong Haakon og kong Olav og kong Harald. Hun har perla et armbånd i rødt, hvitt og blått, og i dag ser hun på Youtube-klipp med Jens Book-Jensen som framfører Norge i rødt, hvitt og blått mens hun prøver å akkompagnere ham på munnspill (og jada, selv munnspillet har nasjonalfargene).

Jeg ser på henne og overveldes av mildt sagt blandete følelser. Jeg kjenner også igjen den kilende søttendemaifryden, og jeg setter pris på at hun lærer seg sanger og historie og føler eierskap til både norske flagg og norsk kulturarv. Samtidig kjenner jeg et stikk i magen og en klump i halsen.

Ennå vet nemlig ikke Lillesøster at nettopp disse symbolene også brukes som et virkemiddel for å ekskludere folk som ser ut som henne. Foreløpig er hun lykkelig uvitende om de ilske nettkommentarfeltene som uttrykker at hun ikke har noe i bunad å gjøre, og som hevder at hun kan lære seg sanger og vifte med flagg så mye hun orker, men norsk kommer hun aldri til å bli. Riktignok har hun allerede støtt på kommentarer som har gjort henne både forvirra og trist, men i Lillesøsters verden er dette kjipe enkelthendelser. De store sammenhengene, innsikten både i såkalt hverdagsrasisme og det uttrykte brungrumshatet som bobler i enkelte deler av folkedypet er ennå ukjent for henne.

Og jeg, som høytidelig framfører flaggsangen på egenhånd hver gang jeg ruller ut terrasseflagget og alltid har elska 17.mai, kjenner at nasjonaldagsgleden min blandes med en økende motvilje. Jeg vil så gjerne hylle fedreland, flagg og demokrati og alt som er fint, men ikke på bekostning av mangfold. Ikke bruk symbolene mine til å holde andre utenfor. Da blir jeg både sur og sår.

Så jeg sender ut ei bunadskledd, flaggsvingende, mørkhuda jente på 17.mai, mens jeg trekker pusten dypt og krysser fingre for at det eneste hun skal få i fleisen den dagen er is som hun søler selv. Det er nemlig bare et tidsspørsmål før noen serverer henne den fulle innsikten. Og jeg vil gjerne gi henne enda flere verktøy med i bagasjen innen den tid. Det kommer hun til å trenge.

Men kan vi egentlig leke sammen?

I kveld var vi på 1.kommunionsfeiring for ei nydelig ung dame, og dåpsfeiring for ei enda yngre (men like nydelig) frøken. Foreldrene var lure og slo sammen anledningene, noe som resulterte i en fabelaktig, kjempestor fest på et samfunnshus nær oss.

De små hovedpersonene har familie av eritreisk opprinnelse, og da vi kom til festen, ble Lillesøster (7) og jeg straks omringa av en stor flokk med smågjester som ikke kjente oss fra før, og som lurte fælt på hvem vi var. Eller mer spesifikt, hvem Lillesøster var, og hvordan det egentlig hang sammen at Lillesøster ligna på dem, men kom sammen med meg (for let's face it: Det var tross alt jeg som stakk meg ut litt i forsamlinga).

– Er hun også fra Eritrea? undret en ung mann som dro meg i kjolen for å få oppmerksomhet.
– Nei, men hun er fra Etiopia, og det er jo naboen til Eritrea, svarte jeg.
– Hæ? Er hun fra Etiopia? Men du da? Du er ikke det?
– Nei, jeg er fra Norge. 
– Men hun ER født? Er det noen som har født henne? Den unge mannen var ganske bekymra, nå.
– Jada, det er selvfølgelig noen som har født henne. Men ikke jeg. Jeg henta henne i Etiopia. 
– Men snakker hun norsk, da? spurte ei ung dame.
– Ja, hun har bodd i Norge siden hun var liten, beroliget jeg. Den unge damen trakk et lettelsens sukk.
– Hvilken skole går hun på? Hvor gammel er hun? istemte flere andre.
– Dere kan jo spørre henne selv, smilte jeg.

Og så gjorde de det, og Lillesøster svarte trygt og kontant, og på et lite blunk var alle formaliteter unnagjort, og hele ungeflokken forsvant for å leke politi og røver. Vi så ikke veldig mye til noen av dem på en stund – Lillesøster ble sågar igjen på festen litt ekstra lenge, for det måte jo danses en del, må vite (og konsumeres store mengder injera, wot og kake).

Før Lillesøster skulle sove i kveld snakka vi litt om dagen og den finfine festen, og vi kom innom spørsmålene som møtte oss, bare sånn for sikkerhets skyld.
– Synes du det var morsomt? Eller litt rart? lurte jeg på. Lillesøster dro litt på det.
– Mneeei, jeg synes ikke noen av delene, egentlig. Men jeg vet hvorfor de spurte så mye. 
– Å? 
– Fordi de hadde så lyst til å leke med meg, vel. For jeg ligna på dem, men de visste ikke om vi kunne snakke sammen, siden jeg ikke var fra Eritrea. Men da de fant ut at jeg snakka norsk, jeg også, ble de sånn "PJUUH!", kjempeletta, lissom. For da var det ikke noe problem. 

Hun har rett i det. Det viktigste er jo at man kan leke sammen. Da er det ikke noe problem.

Fredagsdiktet: Me skal elska som dyr

Nynorsk, altså. Jeg har blitt ekstra glad i nynorsk i det siste!

Jeg har for så vidt vært begeistra for målformen siden jeg begynte å lese dikt, altså sånn i tenåra en gang. Men jeg har aldri følt noe særlig eierskap til nynorsken. Vi som vokste opp i østlandsområder ikke så langt fra svenskegrensa sleit litt med det. Ofte endte vi opp med å svorske noe skrekkelig når vi prøvde å konstruere noe vettugt på nynorsk. Ikke var det mye hjelp å hente i lærerens råd om å bruke dialekta vår som rettesnor, heller.

Vår egen østfolddialekt ble (og blir fremdeles) altfor ofte omtalt som fordummende og "ikke så mye en dialekt som en talefeil", og vi ville jo ikke forbindes med sånt. Og dermed ble dialekta dempa ned, og nynorsk ble et poetisk språk som noen flinkinger kunne bruke til å skrive dikt og sånt, men ikke noe som egentlig angikk oss (og med oss mener jeg vel egentlig mest meg).

Men nå har jeg jobba meg gjennom opptil flere lange innleveringsoppgaver på dette sidemålet mitt i forbindelse med norskstudiet, og jeg begynner å kjenne på en snikende begeistring for å skrive nynorsk også. Altså bruke det, skikkelig bruke det, til å drøfte, debattere, reflektere og argumentere. Tenk at jeg får det til! Ennå er jeg ikke på et nivå hvor jeg tør (og klarer) å slenge sammen bloggposter i forbifarten på nynorsk, jeg har rett og slett litt prestasjonsangst og klamrer meg fremdeles til ordboka, bare for sikkerhets skyld.

Men allikevel, da. Det er et på alle måter framifrå språk. Nynorsk er så tøft og så poetisk på en og samme tid. Nynorsk har rett og slett både baller og silkemyke fingre.

Her er ukas fredagsdikt, bare bittelitt forsinka. God helg, dere.


ME SKAL ELSKA SOM DYR

Me skal elska som dyr
og som englar
Som blakke hestekroppar
og sommarfuglkyss
Me skal storma fram
over sanddynene saman
og sitja heilt roleg
i sofakroken
medan det grå jærregnet
siler over knausane
si fiolette hud
Måltid lått og
det merkelege huset
me kallar framtid
Eg skal elska deg
med det hav
eg eig inni meg
Me skal elske som dyr
og som englar

(Helge Torvund)

Du veit det er vår når...

Det er lett å merke tegnene. Jeg våkner tidligere, jeg nynner (om mulig) enda mer, og den fullstendig berusende lukta av bar asfalt og rå jord gjør meg svimete av lykke når jeg er ute og spaserer. Jeg inhalerer hver gang.

Vår tra la la/Vår tra la la/Vår tra la la/Vår tra la la/Vår i år

Andre tegn er kanskje ikke like universelle, men svært tydelige for de av oss som har videregående skoler som arbeidsplass. Jeg snakker selvfølgelig om lærernes svar på hestehov og blåveis. Jeg snakker om russ.

Når de første kneipp-skoa dukker opp i klasserommet, er det vår (gammelt lærerordtak).

Jeg har sett mange mislykka forsøk på russeknuter. Klassikeren er de som prøver å synge alle utsagn, eller snakke et annet språk, en hel skoledag. Det er rørende enkelt å sabotere: Man trenger bare å skråle litt insisterende på en annen, fengende melodi eller stille noen brå og sjokkerende spørsmål, så klapper kidsa sammen som Fredo Corleone i huset ved Lake Tahoe. Ikke at jeg vil ødelegge, altså, men noen frynsegoder skal vi lærere også ha.

Kneipptøflene på bildet var imidlertid de beste brødskoa jeg har sett så langt, svært gjennomtenkt og begrunnet i designen. Gaffatape i sålen for å forhindre slitasje, men ikke tape hele veien opp, for da blir det fuktig. Plaster rundt ankelen - fordi skorpa gnager.  Og vips, så var den knuten på plass.

Dette ser du ikke i reportasjene om det elleville forbruket til dagens russekull. 

Jeg ble så glad da jeg så denne sykkelen på parkeringsplassen forrige dagen. For selv om det er noen som bruker vanvittige summer på elleville russebusser og -konsepter, er det flere som nøyer seg med en litt rusten, gammel kassebil på deling. Eller kollektivtransport, for den saks skyld. Og det er altså noen som velger helt andre alternativer. Hvert eneste år. Det fungerer bare ikke så bra for tabloidene å syte over det elleville forbruket til ungdommen nå til dags når illustrasjonsbildet er en russesykkel og leserne selv kjører SUV. Hvordan skal vi kunne bli moralsk oppbragt over det, lissom?

Lukrativt å være en tur innom jobben til mamma i disse dager. 

Lillesøster (7) betrakter russ som fantastiske skapninger som attpåtil sitter på noe hun ønsker seg: Russekort! Hun rangerer russen et godt stykke over Djustin Biiiiber på kulhetsskalaen, og synes det er rart at den tidvis teite mammaen hennes får lov til å omgås disse mytiske skapningene på jevnlig basis. Derfor var det veldig stas å få være med mamma på jobben i dag. Her bruker jeg imidlertid "være med mamma" i begrepets aller løseste forstand, for jeg så ikke mye til henne. Mens jeg hadde fagsamtaler med elever veltet hun seg lykkelig i en haug med russ, midt i skolegården. Hun klarte sågar å true overtale noen av dem til å snurre henne rundt som en karusell. Opptil flere ganger.

I kveld var det ei fornøyd og lett mai-rusa frøken som skulle legge seg. Det var ikke noen vei utenom: Nattasangen måtte være Ja, vi elsker. Den hadde de øvd på i klassen i dag, og den skulle synges. Det ble ikke bare nasjonalsangen på sengekanten. Jeg måtte også gjennom ett vers av Vi ere en nasjon, vi med og en noe haltende versjon av Norge i rødt, hvitt og blått. Lillesøster deltok sporadisk, men ellevillt, der hun kjente igjen noe av enten tekst eller melodi.

Det var faktisk ganske fint, til tross for delvis sviktende stemme og/eller tekstkunnskap. Hjertet mitt rakk å svulme litt i kjærlighet både til datteren, fellesskapet, landet, og alt det der. Så lå vi en stund, helt stille, og smilte til hverandre.
– God natt, jenta mi, sa jeg kjærlig.
– God natt mamman min, sa hun og klemte meg.
– Sov godt, lille venn.
– Mamma, du lukter kritt.