Suppe og messe

En torsdagkveld for et drøyt års tid siden satt jeg i Lillestrøm kirke og gråt så snørr og tårer rant, sammen med en masse mennesker jeg aldri har møtt før (og noen jeg kjenner litt). Det var jaggu en fin opplevelse.

Det var altså en slik samling jeg deltok på. Og det var så fint, så fint. Kanskje særlig fordi opplevelsen tydeliggjorde et av ordene jeg har lyst til at kirken skal jobbe etter: inkluderende.
Jeg har et stort hjerte for Kirkens Bymisjon, men det er ikke bare bymisjonens faste brukere som av og til kan føle seg fremmede i kirkerommet. Jeg vet om mange mennesker som gjerne ville ta seg en tur i kirken, men som av ulike grunner synes at dørterskelen inn til en vanlig søndagsgudstjeneste er for høy.
Noen har ikke vært så mye i kirken før, og er beklemte og engstelige for å si eller gjøre noe feil. Noen føler at de ikke er "kristne nok", andre er redde for hvordan de vil bli møtt, eller for at de ikke kjenner noen der. Og så har vi selvsagt de som simpelthen synes at søndag formiddag er et elendig tidspunkt, og gjerne vil besøke Guds hus på andre tider av døgnet.

På Suppe og messe i Lillestrøm kirke møtes alle disse, pluss noen faste og halvfaste kirketravere. De spiser suppe og skravler i menighetssalen, før de deltar i en fin og stemningsfull hverdagsgudstjeneste i kirken. Og når jeg sier stemningsfull, er det ikke bare et tomt begrep. Alle som ønsker det, kan gå fram og tenne lys på et alter av brostein. Noen sier noen ord om hva de tenner lys for, andre vil være stille. Og uansett hva man måtte velge å tro eller tvile på, er det lett å få gåsehud når gode sangere og musikere får fylle kirkerommet med musikk.

Den tidligere nevnte torsdagskvelden var St.Laurentiuskoret på besøk. Jeg var litt sliten og veldig stressa, og satt nok mest med skuldrene godt oppunder ørene og et sideblikk på klokka. Etter én sang kjente jeg at skuldrene senket seg så smått. Etter to sanger klarte jeg å være til stede i opplevelsen og glede meg over gudstjenesten.
Og så kom avslutningen.
Vis meg det mennesket som klarer å høre en fantastisk korversjon av You'll Never Walk Alone i sånne omgivelser uten å bli det minste rørt.
Bare prøv!
Ingen av de tilstedeværende den kvelden klarte det, i hvert fall. Så satt vi der og gladgråt litt, alle sammen*. Og etterpå dro vi hvert til vårt, med en følelse av at verden sannelig har fine ting å by på av og til.

Jepp, jeg anbefaler med andre ord et besøk på "Suppe og messe". Selv må jeg ordne meg barnevakt hvis jeg skal klare å delta i morgen, men det kommer flere anledninger. Hvis jeg ikke tar helt feil, arrangeres det hver første torsdag i måneden.

* Noen av oss blir lettere rørt enn andre, og måtte ty til klype-seg-i-hånda-trikset for ikke å forstyrre koret. Noen dekorative gladrørt-tårer er én ting, høylytt ugly cry noe helt annet og langt mindre ønskelig. Men akkurat det er noen av oss veldig vant til, og noen av oss har altså våre metoder.

Fredagsdiktet: Dine ord

Kan man ha for mange dikt av Halldis Moren Vesaas i en sånn diktspalte som ukas fredagsdikt?
Nei. Jeg elsker henne.
Her er enda ett av diktene hennes. God helg!




Dine ord

Dine ord
ville eg lese
slik som dei blinde les:
med fingertoppane
leite meg fram
ord for ord, inn mot deg.

Med synet finn eg
berre dei skrivne teikn.
I kjensle og hud
kanskje minnet om deg
lét meg få kjenne deg nær
kjenne deg att
kjenne deg

om eg fekk drikke inn dine ord
gjennom dei tørste tørste
fingertoppar -


(Halldis Moren Vesaas)

Tap og vinn med samme sinn

Det er med en viss beskjemmelse jeg innrømmer at jeg føler meg truffet av dagens Nemi-stripe i RB (klikk på bildet for større versjon).

Prinsessen og frosken for tre, takk

Jeg tok med meg ungene for å se Prinsessen og frosken i dag, og du verden, det var en fin opplevelse.
Neida, den finnes ikke kontroversiell eller nyskapende på noe område – kanskje med unntak av at hovedpersonen Tiana er svart, men jeg gidder knapt juble over at Disney endelig fikk ut fingeren med å sørge for litt fargemangfold blant prinsessene sine, det skulle bare mangle etter 75 år. Når det er sagt, er det litt ekstra stas for Lillesøster at hun kan speile seg litt i Tiana.
– Jeg tror hun er fra Etiopia, hvisket Lillesøster konspiratorisk til meg i kinosalen (men det tror hun forsåvidt om han kose-kose-kos-duden i den nye Kims-reklamen, også).

Nei, nå sporer jeg av.
Prinsessen og frosken, ja.
Ingen 3D-effekter, ingen aliens, ingen nyskapende intrige eller mangefasetterte rollefigurer, som sagt. Så hva er det med den?

Det er rett og slett en god, gammeldags disneyfilm av den sorten som får en 37-åring til å smile fårete nostalgisk og føle seg som en jentunge igjen. Som får en etterhvert blasert filmseer til å vekselsvis krølle tærne av fryd og hulke rørt mens hun kaster alle motforestillinger på båten. Det er bare å la seg rive med, dere.
Først og fremst er det en vakker film, visuelt og musikalsk. Fantastiske bilder fra New Orleans, art deco-inspirerte restaurantscener, jazzmusikk det svinger av og sjarmerende bluegrass-spillende ildfluer. Det er mardi gras-parade, ærverdige hjuldampere, maskeradeball, spicy cajunmat og flashy flamingoer. Åh, det er så fint! På mange måter kan man vel si at New Orleans har en av hovedrollene i filmen, en rolle som fylles med glans.

Og hva syntes barna om filmen?
Storebror (9) følte seg slett ikke i målgruppa før vi dro, men lot seg overtale av oss to andre. Allikevel ble han revet med, trampet takten til musikken og lo godt flere steder.
– Det var morsomt, for eksempel da Tiana slo frosken med boka. Jeg synes det var kul musikk, særlig han krokodillen som spilte trompet. Han var morsom, konkluderer han i ettertid, og gir filmen terningkast 4 eller 5.
Så spør jeg Lillesøster (4), som svarer kontant:
– Jeg likte at de gifta seg, fordi Tiana hadde så fin kjole. Det var litt skummelt med de svarte spøkelsene. Det var så gøy å være på kino, og jeg var flink som satt stille. Jeg synes det var kjempekoselig.

Og det er Hanne (37) helt enig i: Det var rett og slett kjempekoselig.
Så får det heller være at det muligens er litt traumatisk for ungene at mamma hulker seg gjennom opptil flere scener. Det er godt at det er mørkt på kino, gitt, så man kan la seg rive med uten skam eller blygsel.

You may say I'm a dreamer

Jeg våknet i dag tidlig uten å huske hva jeg hadde drømt, men jeg hadde en lykkefølelse i meg, så jeg visste at det hadde vært noe fint.

Det er så deilig når følelsen fra gode drømmer henger igjen i kroppen utover dagen, litt som sånne fargede brilleglass som gjør at alle omgivelsene blir noen knepp lysere og finere. Sånn har det vært i dag, og at det er vinterferie i ei uke nå, legger ikke akkurat noen demper på sinnsstemningen.

Man kan ikke anstrenge seg for å huske drømmer, da smetter de bare unna. Men noen ganger dukker det opp et ord eller en gjenstand i løpet av dagen, og ping!, så står hele drømmen tindrende klart for en. Det skjedde nettopp. Jeg leste ordet dokumentkoffert, og ping!
Der husket jeg hele greia:

I natt drømte jeg at jeg fikk en kjempestor og litt gammeldags dokumentkoffert. Og i drømmen ble jeg skikkelig, boblende lykkelig for endelig å eie en sånn. Jeg satt på toget med den nye dokumentkofferten min på fanget og var så himla glad. Jeg gløttet til og med litt bort på sidemannen min, og smilte selvgodt fordi min koffert åpenbart var mye finere enn hans.

Jepp, det var den mystiske og ukjente drømmen.
Du verden, så poetisk. Dokumentkoffert.
Jaja. Fin dag, i hvert fall.

Fredagsdiktet: homage to my hips

Forrige helg døde den amerikanske poeten Lucille Clifton, 73 år gammel. Jeg oppdaget det via bloggen Shapely Prose, som omtaler henne slik:
Clifton wrote wonderful, poignant, witty poems whose formal simplicity belies their emotional and political depth. She wrote of the realities of living in a large, black, female body in a racist, sexist culture; she survived cancer and wrote of the joys of the body in the face of mortality.
Nå har jeg lest gjennom en haug med dikt, flotte, morsomme, sinte, lagdelte, enkle - og noen litt ekle.
Her er det mye fint, altså.
Ukas fredagsdikt er derfor et av Cliftons verk. Yay!
God helg, folkens!


homage to my hips

these hips are big hips
they need space to
move around in.
they don't fit into little
petty places. these hips
are free hips.
they don't like to be held back.
these hips have never been enslaved,
they go where they want to go
they do what they want to do.
these hips are mighty hips.
these hips are magic hips.
i have known them
to put a spell on a man and
spin him like a top!

Lucille Clifton

Lettskremt og vettskremt

Det er bred enighet om at det er viktig for elevene at læreren ser dem.

Det snakkes ikke så mye om at det er viktig for læreren å se elevene, eller hvilke skrekkelige følger det kan få når man ikke gjør det. La meg komme med et helt tilfeldig eksempel:

Si at læreren intetanende spaserer bortover gata, dypt involvert i en samtale med tja, la oss si avdelingslederen sin.
Hun ser slett ikke elevene som lister seg opp bak henne, før de uten forsvarsel kaster seg brølende over stakkaren og skremmer livskiten ut av henne.
Og sånt kan en stakkars lærer få hjertestans av. For ikke å snakke om at hun risikerer å hyle noe alldeles uelegant mye.

Om dette lærer vi ingenting i pedagogikkstudiet.