Suppe og messe

En torsdagkveld for et drøyt års tid siden satt jeg i Lillestrøm kirke og gråt så snørr og tårer rant, sammen med en masse mennesker jeg aldri har møtt før (og noen jeg kjenner litt). Det var jaggu en fin opplevelse.

Det var altså en slik samling jeg deltok på. Og det var så fint, så fint. Kanskje særlig fordi opplevelsen tydeliggjorde et av ordene jeg har lyst til at kirken skal jobbe etter: inkluderende.
Jeg har et stort hjerte for Kirkens Bymisjon, men det er ikke bare bymisjonens faste brukere som av og til kan føle seg fremmede i kirkerommet. Jeg vet om mange mennesker som gjerne ville ta seg en tur i kirken, men som av ulike grunner synes at dørterskelen inn til en vanlig søndagsgudstjeneste er for høy.
Noen har ikke vært så mye i kirken før, og er beklemte og engstelige for å si eller gjøre noe feil. Noen føler at de ikke er "kristne nok", andre er redde for hvordan de vil bli møtt, eller for at de ikke kjenner noen der. Og så har vi selvsagt de som simpelthen synes at søndag formiddag er et elendig tidspunkt, og gjerne vil besøke Guds hus på andre tider av døgnet.

På Suppe og messe i Lillestrøm kirke møtes alle disse, pluss noen faste og halvfaste kirketravere. De spiser suppe og skravler i menighetssalen, før de deltar i en fin og stemningsfull hverdagsgudstjeneste i kirken. Og når jeg sier stemningsfull, er det ikke bare et tomt begrep. Alle som ønsker det, kan gå fram og tenne lys på et alter av brostein. Noen sier noen ord om hva de tenner lys for, andre vil være stille. Og uansett hva man måtte velge å tro eller tvile på, er det lett å få gåsehud når gode sangere og musikere får fylle kirkerommet med musikk.

Den tidligere nevnte torsdagskvelden var St.Laurentiuskoret på besøk. Jeg var litt sliten og veldig stressa, og satt nok mest med skuldrene godt oppunder ørene og et sideblikk på klokka. Etter én sang kjente jeg at skuldrene senket seg så smått. Etter to sanger klarte jeg å være til stede i opplevelsen og glede meg over gudstjenesten.
Og så kom avslutningen.
Vis meg det mennesket som klarer å høre en fantastisk korversjon av You'll Never Walk Alone i sånne omgivelser uten å bli det minste rørt.
Bare prøv!
Ingen av de tilstedeværende den kvelden klarte det, i hvert fall. Så satt vi der og gladgråt litt, alle sammen*. Og etterpå dro vi hvert til vårt, med en følelse av at verden sannelig har fine ting å by på av og til.

Jepp, jeg anbefaler med andre ord et besøk på "Suppe og messe". Selv må jeg ordne meg barnevakt hvis jeg skal klare å delta i morgen, men det kommer flere anledninger. Hvis jeg ikke tar helt feil, arrangeres det hver første torsdag i måneden.

* Noen av oss blir lettere rørt enn andre, og måtte ty til klype-seg-i-hånda-trikset for ikke å forstyrre koret. Noen dekorative gladrørt-tårer er én ting, høylytt ugly cry noe helt annet og langt mindre ønskelig. Men akkurat det er noen av oss veldig vant til, og noen av oss har altså våre metoder.