Julegleden så langt

Du verden, som ting bare har falt på plass etter at jula meldte sin ankomst. Alt stress forsvant, og det meste ble både vidunderlig og magisk. Det er nesten så jeg må klype meg litt i armen og banke i bordet, for det bør da være litt måte på hvor heldig man kan være?

Bittelille julaften var siste skoledag. Og få ting kickstarter julestemningen så mye som å høre et stort elevkor synge Deilig er jorden i skolens flotte aula. Øyeblikkelig gåsehud.

Lille julaften begynte det å snø, og siden har det vel strengt tatt ikke holdt opp. Huset var både ryddig og rent, og sånn sett ikke til å kjenne igjen.
Og da mørket falt på, tok vi beina fatt til den årlige julegrøten hos gode venner i nabolaget. Mange voksne og barn i alle aldre, mandel i grøten, høyt volum og senkede skuldre. På vei hjem trakk vi ungene på kjelke, de var lykkelig overtrøtte og stappfulle av grøt og juleglede. Og det snødde så fint.

Julaftensdagen iførte vi oss finstasen og spaserte til julegudstjeneste. Jeg var tekstleser, og ungene skulle hjelpe til med å sette fram julekrybbefigurene under tekstlesingen. Jeg fikk bange anelser da de begynte å krangle om Jesusbarnet under generalprøven, og en av de tre vise menn gikk i gulvet så det sang.
Mulig han ikke er like vis nå lenger, for å si det sånn.
Men Lillesøster ble satt under en viss administrasjon, og det hele gikk relativt ryddig for seg da det virkelig gjaldt.
Så skled vi ned bakken hjem igjen, til gjestene og julemiddagen.


Storebror var ekstra stor og kjekk i nyarvet finstas.


Bordet ble dekket til ni - seks voksne og tre barn. For fire år siden foretok vi en radikal endring i julemiddagsmenyen. Exit ribbe og kalkun, enter Donald Duck.
Så i år var menyen som følger:

Forrett
Foie gras med trøffelsalt på brioche, med fikenchutney og solbærsyltetøy.

Hovedrett
Andebryst med solbærsaus, pastinakkpure, potetbåter og rosenkål med bacon, stekt i gåsefett.

Dessert
Kanelparfait med karamell/tyttebærsaus

Ja, det høres nok litt snobbete ut, men så er også Mannen langt over gjennomsnittet interessert i matlaging og bruker veldig mange timer på kjøkkenet. Spør meg derfor ikke hvordan dette lages, jeg har ikke peiling. Mannen sto for forrett og hovedrett, og broren hans var mester for desserten.
Velsigne dem begge. Mvh tjukk og mett dame.


Lillesøster og kusinebestevenninna fikk ski, og de måtte straks prøves. Ettersom vi har et brukshjem (og stygge gulv fra før), lot vi dem ta sin første skitur sammen med en gang. Løypa gikk fra gangen, gjennom stua, ut på kjøkkenet for å snu, og tilbake til gangen igjen. Stor glede, og Lillesøster hadde en imponerende vending ute på kjøkkenet. Mye typder på at vi har funnet familiens skitalent.


Første juledag fikk de nye skiene prøve seg utendørs, også. Akkurat like stor stas.

Og det snør fremdeles.
Jula er på ingen måte over.

Morsomste julegaven

Se, Rikke har brodert bilde til meg i julegave! Åh, beste gavegiveren.

Den tida på året

Søkeord som har ført flest folk til bloggen min de siste dagene:

1. vi tenner våre lykter
2. sølvpuss + lettvint

Da trenger man ikke kalender for å vite at det juler seg til.
Selv føler jeg meg som den berømmelige kjerringa, og har verken vaska gølv eller børi ved, og jeg er milevis fra å pynte tre. Julekvelden kommer nok litt brått på i år.
Og enda er det to arbeidsdager igjen før det er ferie. Where´s the panic button when you need it?

PS.
Og til deg som søkte på Bjørnar er kulere enn Hanne - trodde du egentlig at du skulle få bekreftelse på det her på denne bloggen?
Let videre, Bjørnar.

De beste elevene

I kveld har jeg vært ute med gode kolleger og hatt en liten lykkestund, rett og slett. For jeg blir så glad av å sitte ved et stort bord med mange hyggelige og engasjerte mennesker som skravler, ler, diskuterer, provoserer, tøyser og insisterer.
Jeg har verdens beste kolleger.

Og det legger ikke noen demper på stemningen at vi, ifølge VG, har landets aller beste elever:


(dårlig mobilbide-faksimile fra VGs papirutgave fredag 11.des-09)

Vi har selvsagt vært klar over det lenge: Vi har de beste elevene man kan tenke seg.
Men vi har ikke brukt karaktersnitt som måleenhet.
Vi har de beste elevene fordi de er engasjerte, rare, nerdete, flinke, såre, søte, frikete, sinte, viltre, glade, kritiske, kreative, modne, lekne, tøysete, interesserte - de er seg selv, rett og slett.

Mange har fått med seg at det er noe som heter Kunnskapsløftet, og noen har fått med seg at det finnes spesifikke kompetansemål som elevene skal måles opp mot innen hvert fag.
De som har lest læreplaner, vet at dette er tørre og tildels ulne saker. Spesielt interesserte vet at planene kommer særdeles dårlig ut i LIKS-målinger (men så er da også LIKS mest moro for språkfetisjister og annet pakk).

Færre har kjennskap til den generelle delen av læreplanen, som gjelder for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring (den er altså relevant for alle dere som enten er i skolen, eller har barn i skolen).
Det er egentlig litt synd at den generelle læreplanen blir læreplanfestens veggpryd, for deler av den tenderer til ren poesi.
Her er det første avsnittet:

Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi.

Hele planen er en lang affære, men her er et annet eksempel, under tittelen "Det skapende mennesket":

Oppfostringen skal fremme både lojalitet overfor det nedarvede og lyst til å bryte nytt land. Da må den gi både praktisk ferdighet og innsikt - trene både hånd og ånd.

Oppfostringen skal gi elevene lyst på livet, mot til å gå løs på det og ønske om å bruke og utvikle videre det de lærer.

Er det ikke vakkert?
Huhh - det er i hvert fall ikke småtterier! Det er lett at sånne vyer og visjoner havner litt i bakgrunnen når en travel hverdag krever sitt. Men heldigvis er elevene der, så til de grader til stede. De har gjerne både lyst på livet og lyst til å bryte nytt land. Så er det opp til oss å tilrettelegge det for dem - trene både hånd og ånd.
Klarer vi det? Ikke alltid. Noen ganger føler vi ikke mestring i det hele tatt. Men vi forventer at elevene prøver, og da kan vi ikke forlange mindre av oss selv.

For å yte godt, må man være trygg. Man må få lov til å være seg selv. Det høres ut som et banalt seminarslagord, men det er grunnleggende og sant.

Derfor sitter jeg her med et tidlig nyttårsforsett, etter en kveld med fine kolleger: Jeg skal se elevene mine bedre. Jeg skal prøve å se hver eneste en av dem, tydelig og godt.
Såpass fortjener de - de er tross alt landets beste elever.
Ikke fordi de har så høyt karaktersnitt, men fordi de er seg selv.

Fredagsdiktet: Det må

Ukas fredagsdikt kommer litt sent, jeg vet det. Men det kommer godt, og da er det vel greit?
For dette er et nydelig dikt, skrevet av en mann som opplevde langvarig og stor kjærlighet, og som skrev dette da kona hans døde.
Tenk å få et sånt ettermæle.

DET MÅ

Det må vera ein stad det blir gøymt
det vi lever i lag,
kvar stund vi har ledd og drøymt,
kvar nykveikt dag,
kvart smil og kvar varleg hand,
kvar time av trøyst,
ei rømd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.

Det er for stort, det vi har,
til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár
og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna
og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner
og folna år.

(Sigmund Skard)

Stem H for Hanne!

(et bedårende julebilde for å gjøre deg vennlig innstilt overfor meg)

Jepp, det er tid for Lynbloggen, en kjapp og uhøytidelig kåring hvor du kan stemme på din favorittblogg. Undertegnede er nominert, og hvis du vil gi meg en stemme, blir jeg hoppende glad (selv om jeg utad spiller blasert og later som om det ikke er så viktig).

Du går inn her, og gjør følgende:

• Du stemmer i pollen. Der kan du avlegge én stemme, og den er hemmelig med mindre du selv forteller det til alle.
• Så kan du også avlegge én stemme i kommentarfeltet, på samme blogg eller på en annen om du vil.
  
• Dersom stemmen i kommentarfeltet er positivt og godt begrunnet teller den ekstra.

I fjor var denne bloggkåringen svært omstendelig og gikk over mange, mange runder. Da ble det bedrevet en god del valgkamp for hver runde.

I år er opplegget litt annerledes, og om du er spesielt interessert i teknikalitetene, kan du lese om det der inne.

Stemme, nå!
For eksempel, da.
No pressure.

Storebrors scotsman-rant

Storebror (9) er glad i språk og liker å utforske forskjellige dialekter og aksenter. Når han i tillegg er rimelig fornøyd med populærkultur, dukker det opp rants som denne. Han dro den første gang ved middagsbordet forrige dagen, og nå fikk jeg ham til å gjenta den foran kameraet. Ikke fullt så spontant, men moro var det lell.

Popquiz: Noen som gjenkjenner den lille monologen?
Svar kan legges i kommentarfeltet - førstemann til mølla vinner, og mottar heder & ære.