Fredagsdiktet: Natten

Denne fredagens dikt er skrevet av Magli Elster, som kanskje er aller mest kjent for diktet sitt om en forelsket pike i Zagreb, men som har skrevet mange andre fine dikt også. Jeg har flere favoritter, derfor kommer hun nok tilbake igjen en annen fredag. Men i dag slår vi et lite slag for de elskende par, dere!

NATTEN

Ganske stolt må du være
når du går ut av meg
himler har åpnet seg
tulipaner skreket høyt
i farger som kakaduer
tigresser har knurret og canyons
slått sprekker i jorden
røde og brune
millioner av år tilbake
på den tid stjernene sendte ut det lyset
som skinner i aften,
og den samme stjernen lyser over deg og over alle
som får lov til å sove
hos hverandre.

Magli Elster

Fredagsdiktet: Furu

Furu er blitt brukt i rimelig nedsettende sammehenger de siste årene. Men i sin naturlige form er furua skikkelig fin. Som på hytta vår, hvor den tilbyr ly for vinden og en grønn ramme rundt tomta. Trærne har vokst etter den sterke vinden der ute. De lener seg godt over og er ikke fullt så loddrette som i ukas fredagsdikt av Magli Elster. Mer fleksible. Men en slags bindestrek, like fullt.
God helg!



FURU

Furu
bindestrek loddrett
mellom jord og himmel.
Gjennom grenene, grønndusket
åpenbares for jorden
himmelens skjønnhet
og for himmelen
jordens.

Magli Elster

----------------------

Tillegg: "Furu er blitt brukt i rimelig nedsettende sammehenger de siste årene", har jeg visst skrevet. Hva slags setning er det, egentlig?
Jeg mener altså at furu er blitt brukt som et skjellsord i mange sammenhenger, men jeg innser at jeg ikke er helt stø i tastaturet i dag. Nuvel.

Fredagsdiktet: Asfalt

Jeg vet det er tidlig og at jeg sannsyligvis blir skuffet, men jeg har reale vårfornemmelser om dagen. Det er noe med fuglekvitter og lukten av bar asfalt som får sommerfuglene i magen til å komme ut av vinterdvale. Jeg tar meg selv i å trekke pusten dypt, smile bredt og tenke: VÅR!

Med våren følger yrheten, og det er kanskje derfor jeg forrige dagen kjøpte en bok bare fordi den hadde bilde av Trond Espen Seim på coveret. Ja, det er pinlig. Og ja, jeg vet at verken han eller stemmen hans (iiihhh) er inni boka. Men han er så kjekk at jeg blir litt småfnisete av å tenke på det, og jeg trengte noe greit lesestoff til bussen, så da var saken biff.

Ukens fredagsdikt er en aldri så liten hyllest til våryrheten. Man blir aldri for gammel eller for gift til å sette pris på menneskelig skjønnhet. Og før noen finner på å stemple meg som en stirrende gammel gris (ettersom jeg er hunkjønn, blir jeg vel gammel purke, da), må jeg understreke at "ung" er et svært tøyelig begrep. Noenogtjueåringer er unge i massevis. I noen sammenhenger passerer sågar jeg som ung fremdeles.
Nok chitchat, her er fredagens fine ord. God helg - og god vårfornemmelse!


ASFALT

Gå bak unge gutter
se på lange skritt
tatt av unge ben
kraft i hasene under knærne
svai i ynglingehofter
det går som en plystretone
langs lange unge lår
et stykke natur, helt gratis
å se på.

- Magli Elster -

Fredagsdiktet: Speilet

Jeg kunne publisert fredagsdiktet nuh, og uten videre dikkedarer latt som om jeg hadde postet det innenfor anstendig fredagsfrist uansett. Men da hadde jeg ljugd, så jeg får vel heller unnskylde: Kjære lesere og diktvenner, jeg har sluntret unna mine bloggplikter! Jeg hadde det så travelt i går, ikke et øyeblikks pause. Jeg satt og jobbet på spreng, og da jeg var ferdig med å jobbe, måtte jeg forte meg å dusje og bare løpe til bussen - for jeg skulle ut på by'n med jentegjengen.
Dinner and drinks!
Kræsje fest!
Veldig moro!
Du veit du har vært på fest når du kommer hjem i grålysninga med buksa under armen (og tro det eller ei, det har faktisk en relativt anstendig forklaring).

Nok snikksnakk, her er fredagsdiktet, på en lørdag - men ikke mindre fint av det.




SPEILET

Et speil
der jeg ser mitt ansikt
å dette ansikt en alltid har med seg
stygt og vakkert, ømt og ondt
plutselig er det blitt et ansikt jeg minnes
fra onde dager og tunge netter
og morgener av klarhet, blå:
Sisyfos' ansikt, når steinen
skal løftes og bæres opp igjen.
Ønsket om frihet fra håp, kan det være risset inn
i dette ansikt som er mitt?

Magli Elster

Fredagsdiktet: Våkne, sommer

VÅKNE, SOMMER

Kysse sin egen
salte arm
og tro at du
har vært her
en svane
ville ha kysset
sin hals.


(Magli Elster)

Fredagsdiktet: Børn

Det er med en viss vantro jeg konstaterer at jeg ikke har hatt et eneste Tove Ditlevsen-dikt her ennå. Det er underlig og ganske uhørt, og jeg skal sporenstreks gjøre noe med det. Muligens opptil flere ganger, også.

I boka “Mit vilde hjerte - Tove Ditlevsen i utvalg” (1980) skriver Magli Elster i forordet:
“Tove Ditlevsen ble født i 1918 og døde i 1976. Da hadde hun bak seg tre ekteskap, fire barn, en stor litterær produksjon, en lengre narkoman periode, mange og vonde depresjoner. Hun hadde opplevd alt hun hadde drømt om i barndommens gate, og mer enn det, så snart hun hadde kommet seg ut av den. Det er noe litt vilt, utemmet, sanseløst, men også sanselig, som stråler ut fra bilder og beretninger om denne Københavner-pigen. Gaten har hun med seg til siste slutt, som et dikt som forlanger å komme tilbake til første linje”.


Børn

Mit hjerte elsker alle de umuligste børn,
de som ingen holder af og ingen kan forstå.
Lyvebørn og stjælebørn og løftebryderbørn,
de børn som alle voksne folk er meget vrede på.

Mit hjerte ynder ikke disse pyntehavebørn,
der står i bed og intet ved om synd og bittert savn.
De børn som voksne holder af og klipper pænt i form,
og som med ren samvittighet tør nævne Gud ved navn.

Den kender mest til kærlighet som aldrig mødte den.
Om dyden ved den lastefulde mer end nogen tror.
Mit hjerte hader pæne voksnes hækkeklippesaks.
Det er på vilde buske verdens sjældne blomster gror.

(Tove Ditlevsen)