Fredagsdiktet: Børn

Det er med en viss vantro jeg konstaterer at jeg ikke har hatt et eneste Tove Ditlevsen-dikt her ennå. Det er underlig og ganske uhørt, og jeg skal sporenstreks gjøre noe med det. Muligens opptil flere ganger, også.

I boka “Mit vilde hjerte - Tove Ditlevsen i utvalg” (1980) skriver Magli Elster i forordet:
“Tove Ditlevsen ble født i 1918 og døde i 1976. Da hadde hun bak seg tre ekteskap, fire barn, en stor litterær produksjon, en lengre narkoman periode, mange og vonde depresjoner. Hun hadde opplevd alt hun hadde drømt om i barndommens gate, og mer enn det, så snart hun hadde kommet seg ut av den. Det er noe litt vilt, utemmet, sanseløst, men også sanselig, som stråler ut fra bilder og beretninger om denne Københavner-pigen. Gaten har hun med seg til siste slutt, som et dikt som forlanger å komme tilbake til første linje”.


Børn

Mit hjerte elsker alle de umuligste børn,
de som ingen holder af og ingen kan forstå.
Lyvebørn og stjælebørn og løftebryderbørn,
de børn som alle voksne folk er meget vrede på.

Mit hjerte ynder ikke disse pyntehavebørn,
der står i bed og intet ved om synd og bittert savn.
De børn som voksne holder af og klipper pænt i form,
og som med ren samvittighet tør nævne Gud ved navn.

Den kender mest til kærlighet som aldrig mødte den.
Om dyden ved den lastefulde mer end nogen tror.
Mit hjerte hader pæne voksnes hækkeklippesaks.
Det er på vilde buske verdens sjældne blomster gror.

(Tove Ditlevsen)