Jeg elsker Inger Hagerup. Fra de underfundige barneversene til såre dikt om ensomhet. Fra kampdikt i krigens dager til brennende kjærlighet. Elsker henne.
VÆR UTÅLMODIG MENNESKE!
Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.
Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt, og makten vold.
Og mennesker trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.
Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier, sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
Alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.
Det haster, det haster idag!
Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv.
Det gjelder vår jord.
Inger Hagerup
fredag 29. februar 2008
Ny jakke, ny jobb....og vaskeproblemer
Så kjøpte jeg meg ny jakke forrige uke. En helt grei trenchcoat-aktig affære på H&M.
Denne uka har jeg begynt i et vikar/frilansoppdrag i Oslo sentrum, noe som naturlig nok medfører bittelitt økt stressnivå, da Lillesøster har parkplass med korte dager. Men med litt omorganisering skal vi nok få det greit til i en periode. Jeg har ikke lyst til å gi slipp på frilansfriheten min.
Uansett: Jeg hentet Lillesøster i parken, hvor sølenivået er høyt. Hun kastet seg rundt beina mine og tryglet om å bli løftet opp. Jeg tenkte: "skitt au, jeg kan jo bare slenge jakka i vaskemaskinen i ettermiddag", og lot meg dermed dekkes av søle, grus og snørr.
Så kommer jeg hjem, tar en titt på vaskelappen og leser "DRY CLEAN ONLY". Hvor inn i granskauen irriterende er det, på en skala fra en til ti?
Hadde jeg visst at jakka øyensynlig ikke tåler vanlig vask, ville jeg aldri kjøpt den. Dumt av meg å glemme å undersøke det, selvsagt. Men det var virkelig ikke særlig åpenbart - ei helt enkel, grei jakke i bomull!
Men den må da tåle vann, det er jo tross alt ei ytterjakke, for svingende. Man kan jo ikke være avhengig av oppholdsvær for å bruke den. Dustejakke.
Tror jeg bare skal prøve å vaske den på noe slags skånsomt program og la det stå til. Tåler den ikke såpass, er den dårlig egnet som jakke for meg. Noen som har erfaring med vask av plagg som egentlig bare skal renses?
Denne uka har jeg begynt i et vikar/frilansoppdrag i Oslo sentrum, noe som naturlig nok medfører bittelitt økt stressnivå, da Lillesøster har parkplass med korte dager. Men med litt omorganisering skal vi nok få det greit til i en periode. Jeg har ikke lyst til å gi slipp på frilansfriheten min.
Uansett: Jeg hentet Lillesøster i parken, hvor sølenivået er høyt. Hun kastet seg rundt beina mine og tryglet om å bli løftet opp. Jeg tenkte: "skitt au, jeg kan jo bare slenge jakka i vaskemaskinen i ettermiddag", og lot meg dermed dekkes av søle, grus og snørr.
Så kommer jeg hjem, tar en titt på vaskelappen og leser "DRY CLEAN ONLY". Hvor inn i granskauen irriterende er det, på en skala fra en til ti?
Hadde jeg visst at jakka øyensynlig ikke tåler vanlig vask, ville jeg aldri kjøpt den. Dumt av meg å glemme å undersøke det, selvsagt. Men det var virkelig ikke særlig åpenbart - ei helt enkel, grei jakke i bomull!
Men den må da tåle vann, det er jo tross alt ei ytterjakke, for svingende. Man kan jo ikke være avhengig av oppholdsvær for å bruke den. Dustejakke.
Tror jeg bare skal prøve å vaske den på noe slags skånsomt program og la det stå til. Tåler den ikke såpass, er den dårlig egnet som jakke for meg. Noen som har erfaring med vask av plagg som egentlig bare skal renses?
fredag 22. februar 2008
Fredagsdiktet: Natten
Denne fredagens dikt er skrevet av Magli Elster, som kanskje er aller mest kjent for diktet sitt om en forelsket pike i Zagreb, men som har skrevet mange andre fine dikt også. Jeg har flere favoritter, derfor kommer hun nok tilbake igjen en annen fredag. Men i dag slår vi et lite slag for de elskende par, dere!
NATTEN
Ganske stolt må du være
når du går ut av meg
himler har åpnet seg
tulipaner skreket høyt
i farger som kakaduer
tigresser har knurret og canyons
slått sprekker i jorden
røde og brune
millioner av år tilbake
på den tid stjernene sendte ut det lyset
som skinner i aften,
og den samme stjernen lyser over deg og over alle
som får lov til å sove
hos hverandre.
Magli Elster
NATTEN
Ganske stolt må du være
når du går ut av meg
himler har åpnet seg
tulipaner skreket høyt
i farger som kakaduer
tigresser har knurret og canyons
slått sprekker i jorden
røde og brune
millioner av år tilbake
på den tid stjernene sendte ut det lyset
som skinner i aften,
og den samme stjernen lyser over deg og over alle
som får lov til å sove
hos hverandre.
Magli Elster
tirsdag 19. februar 2008
Vinterferie er pyton
Opp med hånda alle som har tatt på en vaskeekte kvelerslange i dag! Her er vi tre som har gjort akkurat det, men bare Storebror var mann nok til å holde den. Lenge. Den kilte litt, syntes han. Bildene yter ikke skapningen rettferdighet, for slangen var laaaang. Dagens lille vinterferieutflukt til Oslo Reptilpark var en vinner, særlig hos Storebror. Lillesøster var egentlig vel så fornøyd med trikk og t-bane.
Generaler mot pupper - for barnas skyld
Det er merkelige tider vi lever i når kvinnegruppa Ottar slår et slag for retten til å vifte med puppene i svømmehallen, mens missegeneral Geir Hamnes argumenterer for å dekke til damene.
Saken jeg sikter til er å finne blant annet i Nettavisen, og kommer rekende til oss fra Sverige, hvor Grön Ungdom vil forby regler som tvinger bikinitoppen på jenter.
- Ulike klesregler er regelrett kjønnsdiskriminering, mener de.
Dette er kvinnegruppa Ottar enig i, mens missegeneralen åpenbart mener at det er langt mer sømmelig å paradere i badedrakt på scenen enn å bade med frittflytende pupper.
Hoppsann! Og her var jeg av den oppfatning at det stort sett er voksne menn(esker) som tillegger pupper seksuell betydning, mens unger flest egentlig synes de er en myk og festlig del av kroppen, godt egnet som hodepute på et morsfang. Logikken hans hadde vært ørlittegrann mer forståelig med motsatt vri: ”…hadde det bare vært barn til stede, ville det ikke vært like støtende som når det også er grafsende mannfolk til stede”, for eksempel.
Men Hamnes er nok altfor preget av den glossy, amerikaniserte bransjen han har vært del av i mer enn en kvinnsalder, hvor det er adskillig viktigere å beskytte ungene mot (naturlig) kropp enn mot lite gjennomtenkte holdninger, endimensjonale stereotypier og litt gladvold på si’.
Prinsipielt er denne puppesaken absolutt interessant. Og jeg vet at jeg personlig langt heller foretrekker at ungene mine utsettes for livsglade pupper enn forflatende misseshow. Det er dessuten grunn til å spørre seg om det er greit å ha forskjellige regler for kvinner og menn (personlig skulle jeg for øvrig mer enn gjerne ha forbudt bittesmå badebukser for menn, men prinsipielt bør de vel få lov til å gå med dem, så får jeg heller se en annen vei og eventuelt håpe at folk gjør det samme om de synes jeg ikke kler badedrakta mi).
Uansett: Jeg klarer ikke å kjempe meg så skrekkelig langt opp på barrikadene her, sånn rent praktisk sett. Min toppløstid var nemlig på åttitallet, og etter en god del år og enda flere kilo er jeg egentlig utrolig glad for at jeg har rett til å ha på meg toppen. Ikke fordi jeg skammer meg over puppene mine (vi har et veldig godt forhold til hverandre fremdeles), men fordi jeg liker å vite hvor jeg har dem. Sånn rent praktisk sett, altså.
En liten digresjon:
I hvilken hær er det Hamnes er missegeneral, egentlig? Og hvordan blir man det? Jeg antar at man begynner som missekorporal, og går gradene. Men nå vet jeg ikke så fælt mye verken om det vanlige militæret eller om missemilitæret. Jeg antar imidlertid at han ville vært mildere stemt til toppløsbading dersom han hadde vært misseadmiral.
Porom-pom-psssh! (trommevirvel og latter på boks)
Saken jeg sikter til er å finne blant annet i Nettavisen, og kommer rekende til oss fra Sverige, hvor Grön Ungdom vil forby regler som tvinger bikinitoppen på jenter.
- Ulike klesregler er regelrett kjønnsdiskriminering, mener de.
Dette er kvinnegruppa Ottar enig i, mens missegeneralen åpenbart mener at det er langt mer sømmelig å paradere i badedrakt på scenen enn å bade med frittflytende pupper.
- Men nå er det en gang slik at vi er skapt som vi er. Hadde det bare vært voksne folk til stede, ville det ikke vært like støtende som det er når det også er barn til stede, mener han.
Hoppsann! Og her var jeg av den oppfatning at det stort sett er voksne menn(esker) som tillegger pupper seksuell betydning, mens unger flest egentlig synes de er en myk og festlig del av kroppen, godt egnet som hodepute på et morsfang. Logikken hans hadde vært ørlittegrann mer forståelig med motsatt vri: ”…hadde det bare vært barn til stede, ville det ikke vært like støtende som når det også er grafsende mannfolk til stede”, for eksempel.
Men Hamnes er nok altfor preget av den glossy, amerikaniserte bransjen han har vært del av i mer enn en kvinnsalder, hvor det er adskillig viktigere å beskytte ungene mot (naturlig) kropp enn mot lite gjennomtenkte holdninger, endimensjonale stereotypier og litt gladvold på si’.
Prinsipielt er denne puppesaken absolutt interessant. Og jeg vet at jeg personlig langt heller foretrekker at ungene mine utsettes for livsglade pupper enn forflatende misseshow. Det er dessuten grunn til å spørre seg om det er greit å ha forskjellige regler for kvinner og menn (personlig skulle jeg for øvrig mer enn gjerne ha forbudt bittesmå badebukser for menn, men prinsipielt bør de vel få lov til å gå med dem, så får jeg heller se en annen vei og eventuelt håpe at folk gjør det samme om de synes jeg ikke kler badedrakta mi).
Uansett: Jeg klarer ikke å kjempe meg så skrekkelig langt opp på barrikadene her, sånn rent praktisk sett. Min toppløstid var nemlig på åttitallet, og etter en god del år og enda flere kilo er jeg egentlig utrolig glad for at jeg har rett til å ha på meg toppen. Ikke fordi jeg skammer meg over puppene mine (vi har et veldig godt forhold til hverandre fremdeles), men fordi jeg liker å vite hvor jeg har dem. Sånn rent praktisk sett, altså.
En liten digresjon:
I hvilken hær er det Hamnes er missegeneral, egentlig? Og hvordan blir man det? Jeg antar at man begynner som missekorporal, og går gradene. Men nå vet jeg ikke så fælt mye verken om det vanlige militæret eller om missemilitæret. Jeg antar imidlertid at han ville vært mildere stemt til toppløsbading dersom han hadde vært misseadmiral.
Porom-pom-psssh! (trommevirvel og latter på boks)
søndag 17. februar 2008
Søndagsposten: You Are Holy (Prince of Peace)
...en del av ironifri sone. Fordi man av og til trenger det. Fordi musikk er viktig. Og fordi når man har hørt nesten to hundre konfirmanter fremføre den i løpet av en snau ukes leir, er gåsehudfaktoren definitivt til stede.
fredag 15. februar 2008
Kort i kålen
Korttenkt - en defininsjon:
Når den badende toåringen sier at hun er ferdig, og man (rett utenfor døren, litt opptatt med å rydde) svarer:
"Kan du ta ut vannet av badekaret?"
Alle skjønner vel at DET kan hun.
Når den badende toåringen sier at hun er ferdig, og man (rett utenfor døren, litt opptatt med å rydde) svarer:
"Kan du ta ut vannet av badekaret?"
Alle skjønner vel at DET kan hun.
Fredagsdiktet: The Blind Men and the Elephant
Hvem har rett til å definere virkeligheten? Er min virkelighet sannere eller mer objektiv enn din? Kan mine erfaringer gjøres almenngyldige, eller sperrer de for min virkelighetsoppfatning? De siste dagene har Aslak Nore kritsert Åsne Seierstad som igjen har blitt forsvart av Marte Michelet. Mye av krangelen ser ut til å bunne i hvem som eier virkeligheten.
Samtidig blusser striden med Muhammed-tegningene opp igjen, og vi krangler om religion. Igjen.
Vel, det hele fikk meg i hvert fall til å huske et dikt jeg liker godt. Ukens fredagsdikt er skrevet for mye over hundre år siden (og selve historien er langt eldre), men du verden, så treffende det er. Dessuten liker jeg rytmen i det!
The Blind Men and the Elephant
It was six men of Indostan
To learning much inclined,
Who went to see the Elephant
(Though all of them were blind),
That each by observation
Might satisfy his mind
The First approached the Elephant,
And happening to fall
Against his broad and sturdy side,
At once began to bawl:
“God bless me! but the Elephant
Is very like a wall!”
The Second, feeling of the tusk,
Cried, “Ho! what have we here
So very round and smooth and sharp?
To me ’tis mighty clear
This wonder of an Elephant
Is very like a spear!”
The Third approached the animal,
And happening to take
The squirming trunk within his hands,
Thus boldly up and spake:
“I see,” quoth he, “the Elephant
Is very like a snake!”
The Fourth reached out an eager hand,
And felt about the knee.
“What most this wondrous beast is like
Is mighty plain,” quoth he;
“ ‘Tis clear enough the Elephant
Is very like a tree!”
The Fifth, who chanced to touch the ear,
Said: “E’en the blindest man
Can tell what this resembles most;
Deny the fact who can
This marvel of an Elephant
Is very like a fan!”
The Sixth no sooner had begun
About the beast to grope,
Than, seizing on the swinging tail
That fell within his scope,
“I see,” quoth he, “the Elephant
Is very like a rope!”
And so these men of Indostan
Disputed loud and long,
Each in his own opinion
Exceeding stiff and strong,
Though each was partly in the right,
And all were in the wrong!
Moral:
So oft in theologic wars,
The disputants, I ween,
Rail on in utter ignorance
Of what each other mean,
And prate about an Elephant
Not one of them has seen!
by John Godfrey Saxe (1816-1887)
Samtidig blusser striden med Muhammed-tegningene opp igjen, og vi krangler om religion. Igjen.
Vel, det hele fikk meg i hvert fall til å huske et dikt jeg liker godt. Ukens fredagsdikt er skrevet for mye over hundre år siden (og selve historien er langt eldre), men du verden, så treffende det er. Dessuten liker jeg rytmen i det!
The Blind Men and the Elephant
It was six men of Indostan
To learning much inclined,
Who went to see the Elephant
(Though all of them were blind),
That each by observation
Might satisfy his mind
The First approached the Elephant,
And happening to fall
Against his broad and sturdy side,
At once began to bawl:
“God bless me! but the Elephant
Is very like a wall!”
The Second, feeling of the tusk,
Cried, “Ho! what have we here
So very round and smooth and sharp?
To me ’tis mighty clear
This wonder of an Elephant
Is very like a spear!”
The Third approached the animal,
And happening to take
The squirming trunk within his hands,
Thus boldly up and spake:
“I see,” quoth he, “the Elephant
Is very like a snake!”
The Fourth reached out an eager hand,
And felt about the knee.
“What most this wondrous beast is like
Is mighty plain,” quoth he;
“ ‘Tis clear enough the Elephant
Is very like a tree!”
The Fifth, who chanced to touch the ear,
Said: “E’en the blindest man
Can tell what this resembles most;
Deny the fact who can
This marvel of an Elephant
Is very like a fan!”
The Sixth no sooner had begun
About the beast to grope,
Than, seizing on the swinging tail
That fell within his scope,
“I see,” quoth he, “the Elephant
Is very like a rope!”
And so these men of Indostan
Disputed loud and long,
Each in his own opinion
Exceeding stiff and strong,
Though each was partly in the right,
And all were in the wrong!
Moral:
So oft in theologic wars,
The disputants, I ween,
Rail on in utter ignorance
Of what each other mean,
And prate about an Elephant
Not one of them has seen!
by John Godfrey Saxe (1816-1887)
mandag 11. februar 2008
Et lite stykke himmel
Jeg har funnet himmelen. Den ligger ganske uventet på et flyplasshotell i Frankfurt. Det er kanskje ikke en generell himmel, mer en slags nisjehimmel for en litt overarbeidet småbarnsmor fra forstaden.
I helgen vendte jeg nesen mot Frankfurt for å dekke gave- og interiørmessen Ambiente. Det er en enorm affære, messeområdet er på størrelse med en middels norsk kommune og jeg samlet inn så mye pressestoff at jeg nesten utviklet brokk. Hele lørdagen og en god del av søndagen gikk med til knallhard messejobbing, og jeg fikk med meg noen interessante foredrag som jeg kanskje kommer tilbake til senere – mange spennende tanker om design i forhold til natur, og forbruk i forhold til bevaring. Men akkurat den biten skal oppdragsgiver få først, så la meg vende tilbake til det jeg begynte på: Himmelen.
Det er nesten halvannet år siden jeg har gjort noe som helst helt alene (med unntak av en tur på kino i august). Og perioden etter jul har vært ganske slitsom, med to sjuke unger, en dau-sjuk undertegnede og mye stress. Så da jeg fikk muligheten til å reise på jobbetur, grep jeg den begjærlig.
- Er du sikker på at du vil bruke helgen til dette, spurte oppdragsgiveren forsiktig. Jeg lo rått og forsikret henne om at etter ett års permisjon og nesten to måneders sykdom i heimen, ville en jobbehelg fremstå som en retreat. Hun er småbarnsmor selv og skjønte hva jeg mente. Og jeg fikk rett.
Allerede på flyet ned fredag ettermiddag kjente jeg den helt spesielle følelsen man får av å gjøre noe helt alene. Og da jeg åpnet døra til hotellerommet, jublet jeg litt for meg selv. En bred, deilig seng, bare til meg. Rene, hvite lakener. Store, fluffy puter. Åhhh! Jeg måtte straks ta bilde av vidunderet. Legg spesielt merke til den påfallende mangelen på legoklosser mellom putene.
Et rent, lekkert bad, bare til meg. Metervis med sirlig brettede, kritthvite håndklær. Bittesmå, matchende flasker med såpe, badeskum, shampoo og kremer. Stort badekar med ei hendig hylle til vinglasset (noen påstår at sånt er til såpa, men det er selvsagt ikke riktig).
Jeg gikk rett og slett alenebananas. Jeg rev av meg alle ubehagelige klær, kastet meg på senga og flippet gjennom kanalene på TV mens jeg drakk en overpriset Carlsberg fra minibaren. Så fylte jeg badekaret med varmt vann og velduftende badeskum, tok med meg bok og vinglass og marinerte langsomt en times tid (kun avbrutt av fornøyd klukking).
Deretter pudret jeg nesen og seilte ned i restauranten. ”Table for one, madam”, spurte hovmesteren. ”Oh yes!” utbrøt jeg så fornøyd at han skvatt litt. Jeg ble servert det lekreste fruemåltid, bare til meg.
Creme brulee av foie gras med fikenrelish. Kylling i rødvinssaus. Hele tiden satt jeg og småklukket av fryd, og jeg tipper de andre gjestene trodde jeg var spik gæern eller høy som en drage.
”Hva nå, Hanne?” hvisket jeg til meg selv da middagen var fortært og betalt. ”Du kan gjøre akkurat hva du vil, mulighetene er uendelige.”
Det fylte meg med opprømthet. Og innen klokka ni var jeg vel forvart på rommet igjen, med stillhet og bok. Jeg sov i ni og en halv time den natta, og spiste en lang og god frokost før jeg dro av gårde til en lang dag på messa.
Lørdagskvelden forløp omtrent på samme måte, bortsett fra at denne kvelden tok jeg meg ikke engang bryet med å forlate rommet for å spise. Roomservice, bare til meg.
Aldri har jeg sett så lite av en by jeg har besøkt, og samtidig fått så mye ut av det.
"L'enfers, c'est les autres.", sier Jean-Paul Sartre i Huis Clos. Selv om det er et fantastisk stykke, vil jeg nok ikke gå så langt som å påstå at helvete er andre mennesker. Men at det kan være himmelsk å være alene av og til, det er helt dønn sikkert.
I helgen vendte jeg nesen mot Frankfurt for å dekke gave- og interiørmessen Ambiente. Det er en enorm affære, messeområdet er på størrelse med en middels norsk kommune og jeg samlet inn så mye pressestoff at jeg nesten utviklet brokk. Hele lørdagen og en god del av søndagen gikk med til knallhard messejobbing, og jeg fikk med meg noen interessante foredrag som jeg kanskje kommer tilbake til senere – mange spennende tanker om design i forhold til natur, og forbruk i forhold til bevaring. Men akkurat den biten skal oppdragsgiver få først, så la meg vende tilbake til det jeg begynte på: Himmelen.
Det er nesten halvannet år siden jeg har gjort noe som helst helt alene (med unntak av en tur på kino i august). Og perioden etter jul har vært ganske slitsom, med to sjuke unger, en dau-sjuk undertegnede og mye stress. Så da jeg fikk muligheten til å reise på jobbetur, grep jeg den begjærlig.
- Er du sikker på at du vil bruke helgen til dette, spurte oppdragsgiveren forsiktig. Jeg lo rått og forsikret henne om at etter ett års permisjon og nesten to måneders sykdom i heimen, ville en jobbehelg fremstå som en retreat. Hun er småbarnsmor selv og skjønte hva jeg mente. Og jeg fikk rett.
Allerede på flyet ned fredag ettermiddag kjente jeg den helt spesielle følelsen man får av å gjøre noe helt alene. Og da jeg åpnet døra til hotellerommet, jublet jeg litt for meg selv. En bred, deilig seng, bare til meg. Rene, hvite lakener. Store, fluffy puter. Åhhh! Jeg måtte straks ta bilde av vidunderet. Legg spesielt merke til den påfallende mangelen på legoklosser mellom putene.
Et rent, lekkert bad, bare til meg. Metervis med sirlig brettede, kritthvite håndklær. Bittesmå, matchende flasker med såpe, badeskum, shampoo og kremer. Stort badekar med ei hendig hylle til vinglasset (noen påstår at sånt er til såpa, men det er selvsagt ikke riktig).
Jeg gikk rett og slett alenebananas. Jeg rev av meg alle ubehagelige klær, kastet meg på senga og flippet gjennom kanalene på TV mens jeg drakk en overpriset Carlsberg fra minibaren. Så fylte jeg badekaret med varmt vann og velduftende badeskum, tok med meg bok og vinglass og marinerte langsomt en times tid (kun avbrutt av fornøyd klukking).
Deretter pudret jeg nesen og seilte ned i restauranten. ”Table for one, madam”, spurte hovmesteren. ”Oh yes!” utbrøt jeg så fornøyd at han skvatt litt. Jeg ble servert det lekreste fruemåltid, bare til meg.
Creme brulee av foie gras med fikenrelish. Kylling i rødvinssaus. Hele tiden satt jeg og småklukket av fryd, og jeg tipper de andre gjestene trodde jeg var spik gæern eller høy som en drage.
”Hva nå, Hanne?” hvisket jeg til meg selv da middagen var fortært og betalt. ”Du kan gjøre akkurat hva du vil, mulighetene er uendelige.”
Det fylte meg med opprømthet. Og innen klokka ni var jeg vel forvart på rommet igjen, med stillhet og bok. Jeg sov i ni og en halv time den natta, og spiste en lang og god frokost før jeg dro av gårde til en lang dag på messa.
Lørdagskvelden forløp omtrent på samme måte, bortsett fra at denne kvelden tok jeg meg ikke engang bryet med å forlate rommet for å spise. Roomservice, bare til meg.
Aldri har jeg sett så lite av en by jeg har besøkt, og samtidig fått så mye ut av det.
"L'enfers, c'est les autres.", sier Jean-Paul Sartre i Huis Clos. Selv om det er et fantastisk stykke, vil jeg nok ikke gå så langt som å påstå at helvete er andre mennesker. Men at det kan være himmelsk å være alene av og til, det er helt dønn sikkert.
fredag 8. februar 2008
Fredagsdiktet: Det er aleine du er
Ukas fredagsdikt har fulgt meg siden tidlig nittitall. Da lette jeg mye etter meg selv (på de rareste steder, ikke rart jeg ikke alltid fant meg), og følte meg til tider ganske alene. Av og til gjør man jo det, uansett hvor man er i livet. Diktet "Det er aleine du er" av Margaret Skjelbred har alltid gjort meg så merkelig fortrøstningsfull. Jeg er veldig glad i det, og i det faktum at hun skriver på min barndoms vestfolddialekt.
DET ER ALEINE DU ER
Det er aleine du er.
Du kan stå om du sjælver i knærna.
Om du skulle snuble og detta
kan det være ei styrke å vetta:
Du snubla i egne bein,
det var ingen du snubla på tærna.
Det er aleine du er.
Det er aleine du er.
Du skal huse det hele tia;
om livet går mot eller med deg,
om folk er snudd fra eller te deg.
Og mistær´u fotfeste litt
kan du kikke helt nederst på sia
jeg har ei fotnote der*.
----------------
* Det er aleine du er.
DET ER ALEINE DU ER
Det er aleine du er.
Du kan stå om du sjælver i knærna.
Om du skulle snuble og detta
kan det være ei styrke å vetta:
Du snubla i egne bein,
det var ingen du snubla på tærna.
Det er aleine du er.
Det er aleine du er.
Du skal huse det hele tia;
om livet går mot eller med deg,
om folk er snudd fra eller te deg.
Og mistær´u fotfeste litt
kan du kikke helt nederst på sia
jeg har ei fotnote der*.
----------------
* Det er aleine du er.
tirsdag 5. februar 2008
Om forfall, kameler og joggebukser
I dag brøt jeg et av mine absolutte prinsipper, et jeg for lengst hadde lovt meg selv å holde uansett. Det handler om joggebukser.
Da den offisielle permisjonen min gikk ut i november, hadde ikke Lillesøster vært hjemme et år engang. Det har hun for så vidt ikke ennå, førstkommende søndag er det et år siden vi kom hjem med henne. Uansett syntes vi (les: jeg) det var altfor tidlig å sende den unge damen i barnehage hele dagen, og ettersom jeg har hatt hjemmekontor i noen år allerede, kom vi raskt frem til en finfin pose og sekk-løsning. For litt penger trenger man jo. Lillesøster går i park mellom 11-15, og i løpet av de timene prøver jeg å få unnagjort jobbingen min. Ved behov tar jeg kvelden til hjelp, og det fungerer egentlig veldig fint. Jeg får jobbe- og voksentid, Lillesøster får noen timers lek i friske søttitallomgivelser og vi har lange, trygge og fine formiddager og ettermiddager sammen.
Det må være lov å si at det er mange fordeler med hjemmekontor. Man slipper distraherende kolleger, man kan høre på høy musikk, man har kort vei til alle hjemlige fasiliteter og man kan kle seg…eh…bedagelig. Jeg tusler rundt i slaskete joggebukser uten et grann sminke og er fornøyd med hvor mye jeg sparer på kles- og sminkebudsjettet. Skal jeg i møter eller oppdrag utenfor huset gleder jeg meg til gjengjeld over å pynte meg litt.
Men ett sted går grensa, og dette lovte jeg meg selv da jeg begynte å jobbe hjemme i 2004: Jeg skal ikke gå på senteret i hjemmejoggebuksa.
For meg er det nemlig et tegn på at man har begynt den ugjenkallelige utmeldingen fra det virkelige liv. Den ene dagen tasser man rundt mellom butikkhyllene på senteret iført en litt slaskete joggebukse. Før man vet ordet av det står man ved spilleautomatene og klarer såvidt å rive seg løs for å komme hjem og se Hotell Cæsar. Grøss og gru.
Jeg er ikke særlig pretensiøs. Løsningen min er nemlig som regel å dra på meg jeans for park- og butikkturer, og eventuelt stappe det ikke så stylede håret inn i ei lue. Ikke akkurat glamour, med andre ord, men en viktig grense for meg (OK, kanskje jeg tviholdt litt i overkant på de grensene da mødrene skulle spille fotballkamp mot sønnene ved siden av senteret før sommerferien, og jeg møtte opp i olaskjørt. Men jeg spilte fotball, jeg nikket sågar ballen og jeg beholdt prinsippet mitt).
Frem til i dag. Jeg satt og jobbet på spreng da jeg til min gru oppdaget at parken stengte om ti minutter. Akkurat nok tid til å dra på meg støvler og lue, men ikke til å skifte. Og vi måtte handle.
Dermed svelget jeg kamelen min, og trampet beskjemmet rundt på senteret iført en brun, utvasket hjemmejoggings som garantert aldri er blitt brukt til trening. Ut fra lua stakk tjafsete hårstrå som definitivt trenger både vask og klipp. Forfall på hjemmefronten.
Det mest forsmedelige er nok at ingen andre oppdaget forskjellen.
Da den offisielle permisjonen min gikk ut i november, hadde ikke Lillesøster vært hjemme et år engang. Det har hun for så vidt ikke ennå, førstkommende søndag er det et år siden vi kom hjem med henne. Uansett syntes vi (les: jeg) det var altfor tidlig å sende den unge damen i barnehage hele dagen, og ettersom jeg har hatt hjemmekontor i noen år allerede, kom vi raskt frem til en finfin pose og sekk-løsning. For litt penger trenger man jo. Lillesøster går i park mellom 11-15, og i løpet av de timene prøver jeg å få unnagjort jobbingen min. Ved behov tar jeg kvelden til hjelp, og det fungerer egentlig veldig fint. Jeg får jobbe- og voksentid, Lillesøster får noen timers lek i friske søttitallomgivelser og vi har lange, trygge og fine formiddager og ettermiddager sammen.
Det må være lov å si at det er mange fordeler med hjemmekontor. Man slipper distraherende kolleger, man kan høre på høy musikk, man har kort vei til alle hjemlige fasiliteter og man kan kle seg…eh…bedagelig. Jeg tusler rundt i slaskete joggebukser uten et grann sminke og er fornøyd med hvor mye jeg sparer på kles- og sminkebudsjettet. Skal jeg i møter eller oppdrag utenfor huset gleder jeg meg til gjengjeld over å pynte meg litt.
Men ett sted går grensa, og dette lovte jeg meg selv da jeg begynte å jobbe hjemme i 2004: Jeg skal ikke gå på senteret i hjemmejoggebuksa.
For meg er det nemlig et tegn på at man har begynt den ugjenkallelige utmeldingen fra det virkelige liv. Den ene dagen tasser man rundt mellom butikkhyllene på senteret iført en litt slaskete joggebukse. Før man vet ordet av det står man ved spilleautomatene og klarer såvidt å rive seg løs for å komme hjem og se Hotell Cæsar. Grøss og gru.
Jeg er ikke særlig pretensiøs. Løsningen min er nemlig som regel å dra på meg jeans for park- og butikkturer, og eventuelt stappe det ikke så stylede håret inn i ei lue. Ikke akkurat glamour, med andre ord, men en viktig grense for meg (OK, kanskje jeg tviholdt litt i overkant på de grensene da mødrene skulle spille fotballkamp mot sønnene ved siden av senteret før sommerferien, og jeg møtte opp i olaskjørt. Men jeg spilte fotball, jeg nikket sågar ballen og jeg beholdt prinsippet mitt).
Frem til i dag. Jeg satt og jobbet på spreng da jeg til min gru oppdaget at parken stengte om ti minutter. Akkurat nok tid til å dra på meg støvler og lue, men ikke til å skifte. Og vi måtte handle.
Dermed svelget jeg kamelen min, og trampet beskjemmet rundt på senteret iført en brun, utvasket hjemmejoggings som garantert aldri er blitt brukt til trening. Ut fra lua stakk tjafsete hårstrå som definitivt trenger både vask og klipp. Forfall på hjemmefronten.
Det mest forsmedelige er nok at ingen andre oppdaget forskjellen.
fredag 1. februar 2008
Fredagsdiktet: Ett er nødvendig
Det er alltid fint å avslutte uken og gå inn i helgen med noen gode ord. Jeg har alltid vært veldig glad i å lese dikt. Derfor introduserer jeg herved den nye, faste posten "Fredagsdiktet". Les og nyt. God helg.
Ett er nødvendig
Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å TA BOLIG I SEG SELV.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hans Børli, fra samlingen Vindharpe (1974).
Ett er nødvendig
Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å TA BOLIG I SEG SELV.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hans Børli, fra samlingen Vindharpe (1974).
Abonner på:
Innlegg (Atom)