Hahaha! Ser ut som diskusjonen går høyt.
fredag 28. mars 2008
Da han møtte Kenneth
Mannen er i Madrid på tur med jobben. De dro i går. I dag fikk jeg dette bildet på mobilen:
Hahaha! Ser ut som diskusjonen går høyt.
Hahaha! Ser ut som diskusjonen går høyt.
Fredagsdiktet: Ti bud til en ung mann som vil frem i verden
"Få mennesker har med større kraft enn Jens Bjørneboe hamret sitt navn inn i den norske etterkrigstiden."
Det skrives på omslaget til Fredrik Wandrups bok om (ja, nettopp - du verden) Jens Bjørneboe, og det er vanskelig å være uenig. De fleste av oss har på et eller annet vis latt seg hamre, eller kanskje likefullt latt seg jamre (jeg kunne ikke dy meg), over Bjørneboes tekster. Det er mye fascinerende å hente. Denne ukens dikt står forsåvidt godt selv, men jeg må ta med en anekdote om Bjørneboe, sitert fra Wandrups biografi:
For ordens skyld (og før noen rekker å skrive oppbragt om det): Promillekjøring er ubrukelig, kunstner eller ei. Men la oss samtidig ikke se bort fra at mange av de som kjente ham, tok avstand fra ham da dette skjedde. Helt til de hørte historien gjenfortalt på en vittig måte, og gjerne ville myse mot stråleglansen.
Det er lov å se hele mannen. Det er lov å rynke på nesa over enkelte av tingene.
Samtidig er det lov å nyte hans "Ti bud til en ung mann som vil frem i verden". Gi dem gjerne til en konfirmant nær deg - men sørg for å forklare det i samme slengen. Og sørg nå endelig for at unge mennesker nær deg har rikelig med tilgang til sin Bjørneboe. De lever ikke av det, men de kan definitivt vokse av det.
TI BUD TIL EN UNG MANN SOM VIL FREM I VERDEN
I.
Det første bud er ganske lett.
De som er flest, har alltid rett.
II.
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III.
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
lV.
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V.
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.
Vl.
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)
Vll.
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
Vlll.
Husk: Ingen mann kan roses nok
Slik bygger man en venneflokk
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis)
IX.
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjef forteller
et ord til ham som ryktet gjelder)
X.
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg d r i s t i g med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
- én time forut for din tid.
Det skrives på omslaget til Fredrik Wandrups bok om (ja, nettopp - du verden) Jens Bjørneboe, og det er vanskelig å være uenig. De fleste av oss har på et eller annet vis latt seg hamre, eller kanskje likefullt latt seg jamre (jeg kunne ikke dy meg), over Bjørneboes tekster. Det er mye fascinerende å hente. Denne ukens dikt står forsåvidt godt selv, men jeg må ta med en anekdote om Bjørneboe, sitert fra Wandrups biografi:
I 1969 ble han igjen tatt for fyllekjøring. Slik fortalte han sine venner hvordan det skjedde:
- Har De drukket? spurte politimannen som stanset ham. For ordens skyld.
Dette var en mandag. Bjørneboe svarte:
- Jeg har ikke gjort annet siden torsdag.
- Men de vet vel at det er forbudt å kjøre bil i påvirket tilstand?
- De tror da vel ikke at jeg ville våge meg ut i denne trafikken hvis jeg var edru? svarte Bjørneboe.
For ordens skyld (og før noen rekker å skrive oppbragt om det): Promillekjøring er ubrukelig, kunstner eller ei. Men la oss samtidig ikke se bort fra at mange av de som kjente ham, tok avstand fra ham da dette skjedde. Helt til de hørte historien gjenfortalt på en vittig måte, og gjerne ville myse mot stråleglansen.
Det er lov å se hele mannen. Det er lov å rynke på nesa over enkelte av tingene.
Samtidig er det lov å nyte hans "Ti bud til en ung mann som vil frem i verden". Gi dem gjerne til en konfirmant nær deg - men sørg for å forklare det i samme slengen. Og sørg nå endelig for at unge mennesker nær deg har rikelig med tilgang til sin Bjørneboe. De lever ikke av det, men de kan definitivt vokse av det.
TI BUD TIL EN UNG MANN SOM VIL FREM I VERDEN
I.
Det første bud er ganske lett.
De som er flest, har alltid rett.
II.
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III.
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
lV.
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V.
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.
Vl.
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)
Vll.
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
Vlll.
Husk: Ingen mann kan roses nok
Slik bygger man en venneflokk
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis)
IX.
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjef forteller
et ord til ham som ryktet gjelder)
X.
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg d r i s t i g med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
- én time forut for din tid.
torsdag 27. mars 2008
A few of my favourite things
Jeg jobber ganske mye med interiør, noe som er litt ironisk, ettersom hjemmet mitt på ingen måte bærer preg av det. Jeg er ikke uinteressert i interiør og design, snarere tvert imot. Jeg liker å følge med, og en design som er både vakker og funksjonell kan gjøre meg glad - ja, sågar klappe i hendene-begeistret. Det er fascinerende å se hvor påvirket man kan bli av de visuelle omgivelsene. Men jeg nærer en intens motvilje mot å bruke motbydelig mye penger på sånt (og i denne sammenhengen ligger lista ulogisk lavt for hva jeg betegner som motbydelig mye, i motsetning til hva jeg for eksempel er villig til å betale for god mat eller god vin), og jeg er altfor lat til å tråle østlandet rundt etter geniale kupp og skjulte skatter for en rimelig penge.
Uansett: En av mine gode oppdragsgivere har en fast spalte hvor intervjuobjektet skal trekke fram tre favoritter fra hjemmet sitt. Det kan være møbler, pynteartikler, bruksgjenstander -kort sagt ting. Jeg er glad i lister, så jeg har pønsket litt på dette selv. For det er da komplett umulig å velge ut tre ting framfor alle de andre? I tillegg har jeg i mitt stille sinn tenkt at det sannelig er godt at ikke jeg blir spurt, for huset mitt er møblert og dekorert av Ikea og dessuten har jeg ikke sansen for nips og pyntesaker, så der er det lite å hente.
Så feil kan man ta. En aldri så liten reality check viser at den stakkars mimimalismen har lite å stille opp med hos meg. Hjemmet mitt er en nådeløs kamparena. Streite ikeamøbler og maltrakterte barneleker kjemper om plassen med støvete arvestykker som tviholder på en forloren verdighet. Meterhøye avisbunker skuler misunnelig på bøkene som formerer seg som apekatter i uanstendig mange hyllemeter (jada, jeg er Gunn Helen Øye-sertifisert harry som dekker opptil flere vegger med bøker, og jeg skammer meg ikke det grann).
Jeg er glad i hjemmet mitt. Det inneholder de viktigste menneskene i verden for meg. Og det er en del ting her jeg liker skikkelig godt, også. Mesteparten av bloggen min handler om menneskene. Her er noen av tingene.
Denne engleskulpturen kommer fra huset til farmor og farfar. Jeg beundret den som bitteliten og fikk den til odel og eie mens jeg fremdeles gikk på barneskolen. Den har en enorm affeksjonsverdi, og kunne også hatt en brukbar salgsverdi, ifølge gode kilder - hvis den hadde vært feilfri. Men jeg spilte innendørs volleball på rommet som tolvåring og dekapiterte det stakkars vesenet, og reparerte skulpturen på macgyvervis med Karlsons lim og hobbymaling. Like fin for meg. Kanskje til og med finere.
Da vi kjøpte rekkehus, trengte vi møbler, og vi fikk arve to Siesta-stoler av foreldrene mine. Mitt første minne av stolene er fra stua i Våle, hvor vi bodde til jeg var fem. Det er tretti år siden. Nå står en av dem i et hjørne i den kombinerte lekekrok/bibliotekløsningen vår (makkeren er foreløpig forvist til andre etasje, men de skal snart gjenforenes). Visste du forresten at Siesta ble designet av norske Ingmar Relling i 1965, og at det står 16 Siesta-stoler i Det hvite hus i Washington?
Grandtante K (en av mine mange grandtanter) hadde dette brillefine bildet hengende i kjellertrappa si, og jeg kikket på det lenge. Da hun flyttet fra huset sitt og skulle kvitte seg med mange av tingene, var selveste grombildet på vei i søpla. Heldigvis klarte mamma å redde det for meg. Grandtante K lo imidlertid godt da hun hørte at jeg ville ha bildet. Det var jo så stygt! Jeg synes det er kjempefint, og har hengt det over sofaen.
Emaljefatet fant jeg bakerst i et kjøkkenskap hjemme hos foreldrene mine. De har to like, og da mamma så hvor begeistret jeg ble, fikk jeg det ene. Med løfte om at jeg får det andre også, når den tid kommer. Det kan jeg gjerne vente lenge på. Telysholderen i mosaikk kjøpte mannen og jeg i Barcelona i 2005. Den kunne like gjerne vært kjøpt på Indiska, men vi vet bedre.
Min mormor Signe, som datteren min er oppkalt etter. Mormor Signe døde før jeg ble født, men jeg har alltid kjent henne allikevel, for jeg har hørt så mye om henne. Hun var visstnok sta, fandenivoldsk, sosial, høylytt, humoristisk og glad i å synge. Det slår meg at datteren min fikk et navn som passet bedre enn vi kunne ane da vi ga henne det. Ved siden av bildet står en eske som Sverre lagde i barnehagen. Verdifull.
Ting, altså. Men ikke i motsetning til mennesker. Ting får verdi når de kan knyttes til mennesker, hendelser og følelser. Noen ting er små knagger vi kan henge minnene våre på.
Uansett: En av mine gode oppdragsgivere har en fast spalte hvor intervjuobjektet skal trekke fram tre favoritter fra hjemmet sitt. Det kan være møbler, pynteartikler, bruksgjenstander -kort sagt ting. Jeg er glad i lister, så jeg har pønsket litt på dette selv. For det er da komplett umulig å velge ut tre ting framfor alle de andre? I tillegg har jeg i mitt stille sinn tenkt at det sannelig er godt at ikke jeg blir spurt, for huset mitt er møblert og dekorert av Ikea og dessuten har jeg ikke sansen for nips og pyntesaker, så der er det lite å hente.
Så feil kan man ta. En aldri så liten reality check viser at den stakkars mimimalismen har lite å stille opp med hos meg. Hjemmet mitt er en nådeløs kamparena. Streite ikeamøbler og maltrakterte barneleker kjemper om plassen med støvete arvestykker som tviholder på en forloren verdighet. Meterhøye avisbunker skuler misunnelig på bøkene som formerer seg som apekatter i uanstendig mange hyllemeter (jada, jeg er Gunn Helen Øye-sertifisert harry som dekker opptil flere vegger med bøker, og jeg skammer meg ikke det grann).
Jeg er glad i hjemmet mitt. Det inneholder de viktigste menneskene i verden for meg. Og det er en del ting her jeg liker skikkelig godt, også. Mesteparten av bloggen min handler om menneskene. Her er noen av tingene.
Denne engleskulpturen kommer fra huset til farmor og farfar. Jeg beundret den som bitteliten og fikk den til odel og eie mens jeg fremdeles gikk på barneskolen. Den har en enorm affeksjonsverdi, og kunne også hatt en brukbar salgsverdi, ifølge gode kilder - hvis den hadde vært feilfri. Men jeg spilte innendørs volleball på rommet som tolvåring og dekapiterte det stakkars vesenet, og reparerte skulpturen på macgyvervis med Karlsons lim og hobbymaling. Like fin for meg. Kanskje til og med finere.
Da vi kjøpte rekkehus, trengte vi møbler, og vi fikk arve to Siesta-stoler av foreldrene mine. Mitt første minne av stolene er fra stua i Våle, hvor vi bodde til jeg var fem. Det er tretti år siden. Nå står en av dem i et hjørne i den kombinerte lekekrok/bibliotekløsningen vår (makkeren er foreløpig forvist til andre etasje, men de skal snart gjenforenes). Visste du forresten at Siesta ble designet av norske Ingmar Relling i 1965, og at det står 16 Siesta-stoler i Det hvite hus i Washington?
Grandtante K (en av mine mange grandtanter) hadde dette brillefine bildet hengende i kjellertrappa si, og jeg kikket på det lenge. Da hun flyttet fra huset sitt og skulle kvitte seg med mange av tingene, var selveste grombildet på vei i søpla. Heldigvis klarte mamma å redde det for meg. Grandtante K lo imidlertid godt da hun hørte at jeg ville ha bildet. Det var jo så stygt! Jeg synes det er kjempefint, og har hengt det over sofaen.
Emaljefatet fant jeg bakerst i et kjøkkenskap hjemme hos foreldrene mine. De har to like, og da mamma så hvor begeistret jeg ble, fikk jeg det ene. Med løfte om at jeg får det andre også, når den tid kommer. Det kan jeg gjerne vente lenge på. Telysholderen i mosaikk kjøpte mannen og jeg i Barcelona i 2005. Den kunne like gjerne vært kjøpt på Indiska, men vi vet bedre.
Min mormor Signe, som datteren min er oppkalt etter. Mormor Signe døde før jeg ble født, men jeg har alltid kjent henne allikevel, for jeg har hørt så mye om henne. Hun var visstnok sta, fandenivoldsk, sosial, høylytt, humoristisk og glad i å synge. Det slår meg at datteren min fikk et navn som passet bedre enn vi kunne ane da vi ga henne det. Ved siden av bildet står en eske som Sverre lagde i barnehagen. Verdifull.
Ting, altså. Men ikke i motsetning til mennesker. Ting får verdi når de kan knyttes til mennesker, hendelser og følelser. Noen ting er små knagger vi kan henge minnene våre på.
torsdag 20. mars 2008
Påsken, den korte versjonen
På selveste skjærtorsdag og med helligdagene i kø kan det være betimelig å friske opp kunnskapene om hva som skjedde i de dager. La oss ta kortversjonen, slik Storebror sammenfattet den da han var fire år gammel:
"Jesus satt og spiste brødskive, og så kom det noen jegere og spikret han opp på korset, og der døde han, så pappaen hans passet ikke særlig godt på".
Enkelt og greit! God påske.
"Jesus satt og spiste brødskive, og så kom det noen jegere og spikret han opp på korset, og der døde han, så pappaen hans passet ikke særlig godt på".
Enkelt og greit! God påske.
tirsdag 18. mars 2008
Hva tilbyr vi jentene?
Hun sto lett tilbakelent med en liten knekk i hoftene og et livstrøtt ansiktsuttrykk. Det lange, blonde håret hennes nådde helt ned til beina. Beina utgjorde to tredjedeler av den sylslanke kroppen, med andre ord en tredjedel av verdens omkrets, sånn omtrent. Strømpene dekket to tredjedeler av beina igjen, fra de grønne pusestøvlene og opp til den bare huden mellom de milelange lårene og det ikke-eksisterende skjørtet.
Nei, jeg fant aldri skjørtet hennes, men til gjengjeld hadde hun høye pupper og rikelig med tilbehør. For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år, ifølge Toys'R'Us. Jenter fra 6 år og oppover, ifølge produsenten. Barn, ifølge alle. Nærmere bestemt jentebarn.
Jeg snakker om Hi Glam Fashion-dukken "Pam", som jeg var så heldig å møte på i leketøyshyllene i går, mellom Barbie og Pokemon. Her er hun (klikk på bildet, så får du detaljene):
Vi var på tur, og snille mormor hadde sendt ungene litt penger til påskeferien, så de fikk lov til å velge seg ut en leke hver. Storebror (7) fant fort sin greie: Et innviklet Lego Star Wars-byggesett med mange deler, som krever konsentrasjon og kreativitet. For Lillesøster (2 1/2) var det ikke så enkelt.
"Nå har vi gjort unna aktivitetsleken, la oss finne noe søtt og passiviserende til jentungen", sa mannen og trodde han var et snev ironisk. Det var han slett ikke.
Mannen og jeg har ofte harselert over kjønnsdelingen i lekebutikkene, men sjelden (eller aldri) har det vært så tydelig som i går. Guttelekene var aktiviserende, detaljerte, utfordrende og relativt fargenøytrale. Riktignok mante de ikke til verken empati, omsorg eller ettertanke, men flesteparten av dem ga i hvert fall inntrykk av å henvende seg til noen som ønsket å handle fremfor å bli (be)handlet.
På jentefronten var situasjonen en ganske annen. Myke tøydyr i sarte farger, pene pastellbokser for søte hemmeligheter, lekre vesker for tilbehøret - og dukker. Noen av dem i babyformat, for å fremelske omsorgsfølelsen. Men først og fremst langbente, mykhårede, høybrystede, shoppende dukker.
Jeg er ikke noen hysterisk motstander av dukker til jenter, og jeg prøver ikke å insistere på nazinøytralitet i leketøysverdenen. Riktignok var jeg ei lite dukkeinteressert jente selv, som først og fremst likte bøker, Lego, biler, klatring i trær og vennskapelige slåsskamper. Samtidlig hadde jeg mine perioder med lidenskapelig Barbie-interesse, og jeg tror ikke det skadet meg særlig mye.
Men jeg vokste opp i en tid hvor kjønndelingen i lektøysmarkedet ikke var i nærheten av det den er nå. Der har vi faktisk tatt et skikkelig skritt bakover. I tillegg vokste jeg opp i en tid hvor tilbehør var noe vi lagde selv. Dermed sov mine Barbie-dukker i senger jeg snekret på sløyden, iførte seg antrekk jeg sydde selv og hadde et utrolig kreativt liv (ikke minst på det kjønnsmessige plan, hvor ingen av dem var beskjedne, men det er en litt annen historie).
Heldigvis tar dagens leketøysfabrikanter ansvar, slik at dagens småjenter slipper å tillegge dukkene sine sånne detaljer som personlighet. Det kommer fiks ferdig, og dermed kan jentene forholde seg til viktige ting som lakkering av negler. For å sitere nettsiden: "Join the girls as they take their Hi Glam lifestyle global! You can really use the nail polish on yourself or your Hi Glam doll."
Og la meg nok en gang sitere Pam (la oss et øyeblikk glemme at det er en anatomisk umulighet at hun kunne stått oppreist, langt mindre pustet eller snakket): "I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Jammen, da er jo saken klar. La jentungene få Hi Glam-doll før universitetet eller egenviljen tar dem. La oss håpe at våre døtres (åpenbart medfødte) shopping-, sminke-, og forsidepikedrømmer blir virkelighet.
Og la dem for Guds skyld ikke få snusen i at det er forskjell på et shoppende menneske og et handlende menneske.
Nei, jeg fant aldri skjørtet hennes, men til gjengjeld hadde hun høye pupper og rikelig med tilbehør. For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år, ifølge Toys'R'Us. Jenter fra 6 år og oppover, ifølge produsenten. Barn, ifølge alle. Nærmere bestemt jentebarn.
Jeg snakker om Hi Glam Fashion-dukken "Pam", som jeg var så heldig å møte på i leketøyshyllene i går, mellom Barbie og Pokemon. Her er hun (klikk på bildet, så får du detaljene):
Vi var på tur, og snille mormor hadde sendt ungene litt penger til påskeferien, så de fikk lov til å velge seg ut en leke hver. Storebror (7) fant fort sin greie: Et innviklet Lego Star Wars-byggesett med mange deler, som krever konsentrasjon og kreativitet. For Lillesøster (2 1/2) var det ikke så enkelt.
"Nå har vi gjort unna aktivitetsleken, la oss finne noe søtt og passiviserende til jentungen", sa mannen og trodde han var et snev ironisk. Det var han slett ikke.
Mannen og jeg har ofte harselert over kjønnsdelingen i lekebutikkene, men sjelden (eller aldri) har det vært så tydelig som i går. Guttelekene var aktiviserende, detaljerte, utfordrende og relativt fargenøytrale. Riktignok mante de ikke til verken empati, omsorg eller ettertanke, men flesteparten av dem ga i hvert fall inntrykk av å henvende seg til noen som ønsket å handle fremfor å bli (be)handlet.
På jentefronten var situasjonen en ganske annen. Myke tøydyr i sarte farger, pene pastellbokser for søte hemmeligheter, lekre vesker for tilbehøret - og dukker. Noen av dem i babyformat, for å fremelske omsorgsfølelsen. Men først og fremst langbente, mykhårede, høybrystede, shoppende dukker.
Jeg er ikke noen hysterisk motstander av dukker til jenter, og jeg prøver ikke å insistere på nazinøytralitet i leketøysverdenen. Riktignok var jeg ei lite dukkeinteressert jente selv, som først og fremst likte bøker, Lego, biler, klatring i trær og vennskapelige slåsskamper. Samtidlig hadde jeg mine perioder med lidenskapelig Barbie-interesse, og jeg tror ikke det skadet meg særlig mye.
Men jeg vokste opp i en tid hvor kjønndelingen i lektøysmarkedet ikke var i nærheten av det den er nå. Der har vi faktisk tatt et skikkelig skritt bakover. I tillegg vokste jeg opp i en tid hvor tilbehør var noe vi lagde selv. Dermed sov mine Barbie-dukker i senger jeg snekret på sløyden, iførte seg antrekk jeg sydde selv og hadde et utrolig kreativt liv (ikke minst på det kjønnsmessige plan, hvor ingen av dem var beskjedne, men det er en litt annen historie).
Heldigvis tar dagens leketøysfabrikanter ansvar, slik at dagens småjenter slipper å tillegge dukkene sine sånne detaljer som personlighet. Det kommer fiks ferdig, og dermed kan jentene forholde seg til viktige ting som lakkering av negler. For å sitere nettsiden: "Join the girls as they take their Hi Glam lifestyle global! You can really use the nail polish on yourself or your Hi Glam doll."
Og la meg nok en gang sitere Pam (la oss et øyeblikk glemme at det er en anatomisk umulighet at hun kunne stått oppreist, langt mindre pustet eller snakket): "I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Jammen, da er jo saken klar. La jentungene få Hi Glam-doll før universitetet eller egenviljen tar dem. La oss håpe at våre døtres (åpenbart medfødte) shopping-, sminke-, og forsidepikedrømmer blir virkelighet.
Og la dem for Guds skyld ikke få snusen i at det er forskjell på et shoppende menneske og et handlende menneske.
mandag 17. mars 2008
Hopp hopp
Det var tåkete og kjølig da vi kom fram til Experimentarium - en time før det åpnet. Så vi slo ihjel tiden med å gå en tur langs vannet. På denne filmsnutten ser du Lillesøster lære pappa å hoppe. De hysteriske lattervrinskene i bakgrunnen kommer fra Storebror og mamma. Det blir alltid god moro av voksne som prøver å etterligne barn. Og omvendt, forsåvidt.
Nerd-o-rama
Et tips for den som har barn, er barn eller har vært barn selv, og attpåtil befinner seg i København i noen timer: Dra til Experimentarium!
Her formidles naturvitenskap og teknikk på en så håndgripelig og fengende måte at selv en realfagvegrer som undertegnede blir ivrig. Og ungene går helt bananas. De løser gåter, utfører eksperimenter, lærer om universet og kroppen vår, bygger broer og plasker med vann.
Foruten de faste utstillingene og aktivitetene fikk vi se en live disseksjon av et ekte griseøye (noe de voksne syntes var griseekkelt, mens ungene frydet seg), et imponerende såpebobleshow (ispedd fakta om overflatespenning og eh...såntnoe, jeg var mer interessert i de gøyale boblene) og barna fikk klappe en ørkenrotte.
Vi var der i går. Timevis med moro. Anbefales!
Storebror prøver å få overblikk over alle eksperimentene som har med vann å gjøre (klikker du på bildet, får du se litt mer, du også).
Lillesøster lærer seg hvordan sluser fungerer. Det var jaggu på tide.
I Experimentarium kan man trene hjernen og kroppen samtidig. Perfekt for rastløse nysgjerrigperer!
Etterpå fikk Storebror et byggesett av solsystemet, mens Lillesøster fikk et trepuslespill med fiskemotiver og magneter. Og alle var enige om at det var en fin tur.
Her formidles naturvitenskap og teknikk på en så håndgripelig og fengende måte at selv en realfagvegrer som undertegnede blir ivrig. Og ungene går helt bananas. De løser gåter, utfører eksperimenter, lærer om universet og kroppen vår, bygger broer og plasker med vann.
Foruten de faste utstillingene og aktivitetene fikk vi se en live disseksjon av et ekte griseøye (noe de voksne syntes var griseekkelt, mens ungene frydet seg), et imponerende såpebobleshow (ispedd fakta om overflatespenning og eh...såntnoe, jeg var mer interessert i de gøyale boblene) og barna fikk klappe en ørkenrotte.
Vi var der i går. Timevis med moro. Anbefales!
Storebror prøver å få overblikk over alle eksperimentene som har med vann å gjøre (klikker du på bildet, får du se litt mer, du også).
Lillesøster lærer seg hvordan sluser fungerer. Det var jaggu på tide.
I Experimentarium kan man trene hjernen og kroppen samtidig. Perfekt for rastløse nysgjerrigperer!
Etterpå fikk Storebror et byggesett av solsystemet, mens Lillesøster fikk et trepuslespill med fiskemotiver og magneter. Og alle var enige om at det var en fin tur.
fredag 14. mars 2008
Bitty!
I kommentarfeltet til "Sannheten om frukt" nedenfor her, nevner Rikke en av de morsomste/ekleste greiene fra Little Britain (og det sier ikke så rent lite, for de gutta kan virkelig gjøre ekkelt morsomt - og omvendt): Bitty.
Jeg tror at selv de ivrigste ammefundamentalister må være enige i at på et eller annet alderstrinn er nok nok. Fortrinnsvis en stund før dette.
Jeg tror at selv de ivrigste ammefundamentalister må være enige i at på et eller annet alderstrinn er nok nok. Fortrinnsvis en stund før dette.
Fredagsdiktet: Asfalt
Jeg vet det er tidlig og at jeg sannsyligvis blir skuffet, men jeg har reale vårfornemmelser om dagen. Det er noe med fuglekvitter og lukten av bar asfalt som får sommerfuglene i magen til å komme ut av vinterdvale. Jeg tar meg selv i å trekke pusten dypt, smile bredt og tenke: VÅR!
Med våren følger yrheten, og det er kanskje derfor jeg forrige dagen kjøpte en bok bare fordi den hadde bilde av Trond Espen Seim på coveret. Ja, det er pinlig. Og ja, jeg vet at verken han eller stemmen hans (iiihhh) er inni boka. Men han er så kjekk at jeg blir litt småfnisete av å tenke på det, og jeg trengte noe greit lesestoff til bussen, så da var saken biff.
Ukens fredagsdikt er en aldri så liten hyllest til våryrheten. Man blir aldri for gammel eller for gift til å sette pris på menneskelig skjønnhet. Og før noen finner på å stemple meg som en stirrende gammel gris (ettersom jeg er hunkjønn, blir jeg vel gammel purke, da), må jeg understreke at "ung" er et svært tøyelig begrep. Noenogtjueåringer er unge i massevis. I noen sammenhenger passerer sågar jeg som ung fremdeles.
Nok chitchat, her er fredagens fine ord. God helg - og god vårfornemmelse!
ASFALT
Gå bak unge gutter
se på lange skritt
tatt av unge ben
kraft i hasene under knærne
svai i ynglingehofter
det går som en plystretone
langs lange unge lår
et stykke natur, helt gratis
å se på.
- Magli Elster -
Med våren følger yrheten, og det er kanskje derfor jeg forrige dagen kjøpte en bok bare fordi den hadde bilde av Trond Espen Seim på coveret. Ja, det er pinlig. Og ja, jeg vet at verken han eller stemmen hans (iiihhh) er inni boka. Men han er så kjekk at jeg blir litt småfnisete av å tenke på det, og jeg trengte noe greit lesestoff til bussen, så da var saken biff.
Ukens fredagsdikt er en aldri så liten hyllest til våryrheten. Man blir aldri for gammel eller for gift til å sette pris på menneskelig skjønnhet. Og før noen finner på å stemple meg som en stirrende gammel gris (ettersom jeg er hunkjønn, blir jeg vel gammel purke, da), må jeg understreke at "ung" er et svært tøyelig begrep. Noenogtjueåringer er unge i massevis. I noen sammenhenger passerer sågar jeg som ung fremdeles.
Nok chitchat, her er fredagens fine ord. God helg - og god vårfornemmelse!
ASFALT
Gå bak unge gutter
se på lange skritt
tatt av unge ben
kraft i hasene under knærne
svai i ynglingehofter
det går som en plystretone
langs lange unge lår
et stykke natur, helt gratis
å se på.
- Magli Elster -
torsdag 13. mars 2008
Sannheten om frukt
Frukt er skikkelig oppskrytt.
Sånn, nå er det sagt. Min mørke hemmelighet, som jeg knapt har våget å tilstå for meg selv. For alle er da begeistret for frukt, og det er jo så sunt, og så godt - nature's own candy. Men nå har jeg altså kommet ut av skapet som fruktskeptiker.
Jeg synes rett og slett det er poengløst å gumle på et eple, og en banan er ubrukelig som mellommåltid for meg. Skal jeg velge sunn snacks, spiser jeg langt heller gulrøtter enn pærer. Grønnsaker elsker jeg nemlig, virkelig og ubetinget. De har altfor lenge stått i fruktens skygge, som dens litt snusfornuftige søskenbarn fra landet, men av meg får de dobbel tommel opp.
Bearbeidet frukt kan fungere. Jeg sliter med å spise frokost, og en smoothie fungerer utmerket i stedet. Likeledes liker jeg fruktsorbeter, fruktsalater og fruktfyll i gjærbakst, for eksempel.
Nå kom jeg forresten til å tenke på en kjempemorsom scene fra That 70s Show. Det er Halloween, og Kitty (mammaen) har lagret opp rosiner, nøtter og diverse frukt for å gi til de godteritiggende hordene. Red (mannen hennes) fnyser av henne, og spår katastrofe. Kitty er urokkelig og deler det ut til ungene.
Kitty: "Raisins are nature's own candy".
(Noe smeller i vinduet)
Kitty: "Red, what was that?"
Red: "Eggs. Nature's own hand grenades".
Det er ikke umulig at den scenen er morsommere når man ser den selv enn når jeg gjenforteller den, det tar jeg høyde for.
Men poenget mitt er uansett: Frukt er ikke godteri. Ikke er det mat heller.
Vil du ha godteri, spiser du sjokkis eller pottis. Vil du ha sunn mat, spiser du grovbrød eller grønnsaker. Frukt er en ingrediens, som kan brukes i både drikker og desserter, eller som garnityr (noen epleskiver på osten, er for eksempel godt), men som har svært begrenset egenverdi. La meg for ordens skyld gjøre et hederlig unntak for klementiner og riktig modnet ananas.
Jeg er klar over at jeg er sørgelig alene om fruktsynet mitt, selv i mitt eget hus. Men nå har jeg i hvert fall tilstått.
Sånn, nå er det sagt. Min mørke hemmelighet, som jeg knapt har våget å tilstå for meg selv. For alle er da begeistret for frukt, og det er jo så sunt, og så godt - nature's own candy. Men nå har jeg altså kommet ut av skapet som fruktskeptiker.
Jeg synes rett og slett det er poengløst å gumle på et eple, og en banan er ubrukelig som mellommåltid for meg. Skal jeg velge sunn snacks, spiser jeg langt heller gulrøtter enn pærer. Grønnsaker elsker jeg nemlig, virkelig og ubetinget. De har altfor lenge stått i fruktens skygge, som dens litt snusfornuftige søskenbarn fra landet, men av meg får de dobbel tommel opp.
Bearbeidet frukt kan fungere. Jeg sliter med å spise frokost, og en smoothie fungerer utmerket i stedet. Likeledes liker jeg fruktsorbeter, fruktsalater og fruktfyll i gjærbakst, for eksempel.
Nå kom jeg forresten til å tenke på en kjempemorsom scene fra That 70s Show. Det er Halloween, og Kitty (mammaen) har lagret opp rosiner, nøtter og diverse frukt for å gi til de godteritiggende hordene. Red (mannen hennes) fnyser av henne, og spår katastrofe. Kitty er urokkelig og deler det ut til ungene.
Kitty: "Raisins are nature's own candy".
(Noe smeller i vinduet)
Kitty: "Red, what was that?"
Red: "Eggs. Nature's own hand grenades".
Det er ikke umulig at den scenen er morsommere når man ser den selv enn når jeg gjenforteller den, det tar jeg høyde for.
Men poenget mitt er uansett: Frukt er ikke godteri. Ikke er det mat heller.
Vil du ha godteri, spiser du sjokkis eller pottis. Vil du ha sunn mat, spiser du grovbrød eller grønnsaker. Frukt er en ingrediens, som kan brukes i både drikker og desserter, eller som garnityr (noen epleskiver på osten, er for eksempel godt), men som har svært begrenset egenverdi. La meg for ordens skyld gjøre et hederlig unntak for klementiner og riktig modnet ananas.
Jeg er klar over at jeg er sørgelig alene om fruktsynet mitt, selv i mitt eget hus. Men nå har jeg i hvert fall tilstått.
fredag 7. mars 2008
Fredagsdiktet: Berus dere!
Jeg har alltid hatt et svært anstrengt forhold til tid. Ikke på en sånn tidsriktig (sic!) tidsklemmemåte, men på det mer eksistensielle og nevrotiske planet. Bare det å forholde meg til tidssoneinndelinger kan gi meg en plagsom kløe i bakhodet, og da har jeg ikke engang begynt å snakke om det store perspektivet. Tidligere grublet jeg mye over sånt, og til tider ble jeg nok litt småkoko av å ligge våken og tenke på "tidens forferdelige byrde", for å sitere dagens dikter. Etter hvert har jeg blitt flinkere til å fortrenge tidsnevrosene mine, rett og slett for å ivareta nattesøvn og mental helse. Men det er fint å se at andre også har vært inne på de samme tankene.
Poesi beruser jeg meg i hele tiden. Av og til (ja, ikke rent sjelden) er det vin inne i bildet også.
Men denne helgen skal jeg benytte meg av dyd. Jeg skal nemlig barnevakte mer enn 300 konfirmanter på nattcup fra i kveld til i morgen tidlig, helt frivillig og av mitt hjertes (selv)godhet. Om ikke annet kommer jeg nok til å få en finfin rus av søvnmangel og koffein utpå morgenkvisten.
Nok småprat, over til fredagsdiktet. Ha en fortreffelig helg, alle sammen.
BERUS DERE!
Man bør alltid være beruset.
Her ligger hele spørsmålet.
For ikke å føle tidens forferdelige byrde
som knekker dine skuldre og bøyer deg mot jorden,
bør du beruse deg uten opphold.
Men i hva? I vin, i poesi eller i dyd etter behag.
Men berus deg.
Og hvis du undertiden våkner på en slottstrapp,
i det grønne gresset, i en grøft
eller i den uhyggelige ensomheten i ditt kammer,
og merker at rusen er mindre eller helt forbi,
så spør vinden, bølgen, stjernen, fuglen, uret,
alt som flykter, jamrer, ruller, synger, taler;
spør hvilken time det er.
Og vinden, bølgen, stjernen, fuglen, uret, vil svare deg:
Det er rusens time!
For ikke å være tidens pinte slave, så berus deg;
berus deg uten opphold.
I vin, poesi eller i dyd etter behag.
- baudelaire-
PS. Jeg ser at det finnes opptil flere forskjellige oversettelser av dette, og at denne versjonen ikke er den mest brukte. Dette er imidlertid den jeg er vant til, og dermed tviholder jeg på den. Det er gøy å prøve nye ting, men når det gjelder favorittformuleringene mine er jeg relativt lite endringsvillig.
Poesi beruser jeg meg i hele tiden. Av og til (ja, ikke rent sjelden) er det vin inne i bildet også.
Men denne helgen skal jeg benytte meg av dyd. Jeg skal nemlig barnevakte mer enn 300 konfirmanter på nattcup fra i kveld til i morgen tidlig, helt frivillig og av mitt hjertes (selv)godhet. Om ikke annet kommer jeg nok til å få en finfin rus av søvnmangel og koffein utpå morgenkvisten.
Nok småprat, over til fredagsdiktet. Ha en fortreffelig helg, alle sammen.
BERUS DERE!
Man bør alltid være beruset.
Her ligger hele spørsmålet.
For ikke å føle tidens forferdelige byrde
som knekker dine skuldre og bøyer deg mot jorden,
bør du beruse deg uten opphold.
Men i hva? I vin, i poesi eller i dyd etter behag.
Men berus deg.
Og hvis du undertiden våkner på en slottstrapp,
i det grønne gresset, i en grøft
eller i den uhyggelige ensomheten i ditt kammer,
og merker at rusen er mindre eller helt forbi,
så spør vinden, bølgen, stjernen, fuglen, uret,
alt som flykter, jamrer, ruller, synger, taler;
spør hvilken time det er.
Og vinden, bølgen, stjernen, fuglen, uret, vil svare deg:
Det er rusens time!
For ikke å være tidens pinte slave, så berus deg;
berus deg uten opphold.
I vin, poesi eller i dyd etter behag.
- baudelaire-
PS. Jeg ser at det finnes opptil flere forskjellige oversettelser av dette, og at denne versjonen ikke er den mest brukte. Dette er imidlertid den jeg er vant til, og dermed tviholder jeg på den. Det er gøy å prøve nye ting, men når det gjelder favorittformuleringene mine er jeg relativt lite endringsvillig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
