Dronninger og prinsesser

Lillesøster har planlagt Den Store Dagen siden påske. I kveld var det vanskelig å få sove. Den lille kroppen var stappfull av maur og moro, spenning og sommerfugler. For i morgen, fredag 5.september, blir hun hele tre fingre gammel! Kravene fra den lille naziplanleggeren har vært krystallklare hele veien: Det skal være kake, krone og sang. Og kaka? Der stiller hun tre betingelser:
1) den skal være noosa
2) den skal være av suttelade
3) det skal være noe med pinsese

Ettersom jeg er en langt over middels ivrig festarrangør, skred jeg til verket med heftig engasjement. Riktignok ligger min kakekompetanse mer innenfor sjørøverskip og fotballbaner. Men hvis jentungen vil ha rosa prinsessesjokoladekake, skal hun jaggu hoppe og danse meg få det, koste hva det koste vil!
Det viste seg faktisk å koste litt, sånn estetisk sett, men det gikk til slutt. Jeg er egentlig uanstendig stolt av resultatet. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.

Jeg begynte altså med å bake sjokoladekake. For enkelhets skyld brukte jeg Møllerens Kakemons sjokoladekake-mix: Den er nemlig uten egg og melk, og dermed kan alle de små gjestene få smake på kaka. Et ubetinget pluss for en hyggelig bursdagsfeiring.
Jeg lagde to springformer med sjokoladekake. Så langt, alt vel. Men så kom utfordringen: Å lage noe som kan minne om et stort prinsesseskjørt ut av de to springformkakene. På diverse nettsider skrives det så fint om å skjære det til og modellere og blablablabla. Jeg fant til slutt ut at sølekakemetoden (også kalt røsk-og-klask) fungerte vel så bra.



Man fjerner litt her, klasker på litt der, og klemmer det hele i fasong. Det ser litt ulekkert ut, men pyttsann - det er slikt man har glasur til!

- Glasur er konditorens botox, fniste jeg innvendig mens jeg plystrende blandet sammen melis, vann og konditorfarge for den perfekte barbierosa fargen.
Det ble ikke helt sånn. For glasuren var skikkelig vrien å påføre uten å lage brokklignende utvekster i kaka, og den var påfallende rennende (jeg er sikker på at plastiske kirurger ikke har det problemet, heldiggrisene. Så mye for botox-poenget).

Det jeg manglet i fingerspitzgefühl, tok jeg igjen i kvantitet og innbitthet. Til slutt hadde jeg dekket kakemonsteret med rosa glasur og tok et skritt tilbake for å beskue vidunderet.
- Tjaaa...hva synes du? sa jeg prøvende til Mannen, som akkurat da ryddet kjøkkenet.
- Det ser ut som noe Courtney Love ville lagd til datteren sin, var Mannens lakoniske kommentar.



Jeg valgte å ta det som en kompliment. Men når alt kommer til alt, er det vel ikke annet enn det gamle hore-madonna-dilemmaet: Courtney Love eller Martha Stewart. Vil man være en kakebakende Courtney eller en løssluppen Martha? Pokkers valg.
Uansett hadde jeg viktigere ting å tenke på: Nå var tiden inne til å demontere dama. Prinsessedama altså, ikke ms. Love.
Ideelt sett burde jeg brukt en mørkhåret, mørkhudet prinsessedukke. Men det er jammen ikke lett å finne en som ikke koster flesk (når jeg tenker meg om, skulle jeg virkelig ønske at noe bokstavelig talt kunne kostet flesk, da hadde jeg gladelig betalt i dyre dommer). Jeg endte opp med et slags kompromiss; en mørkhåret, lyshudet prinsesse med rimelig nøytralt utseende.



Dama fikk fjernet begge beina i et enkelt og smertefritt inngrep. Deretter ble underkroppen hennes viklet inn i plastfolie. På dette tidspunktet begynte det hele å minne om en slags syk, syk spabehandling.
Men nå var jeg allerede langt inne i en tung, tung rosapsykose. I det øyeblikket dukken ble plassert, var jeg solgt. Det så nyyyyyydelig ut! Rett og slett henrivende! Jeg dekorerte skjørtet med begeistrede hvin, og måtte ta jevnlige pauser for å klappe i hendene.

Se på dette, da!



Ville du ikke dødd av lykke om du var en treåring med en langt fremskreden rosasjokoladeprinsessefetisj? Jeg er som sagt uanstendig stolt, og eventuelle ufine kommentarer vedrørende klumpete skjørt, ujevn dekorasjon eller tilsvarende vil umiddelbart bli slettet - eller grovt redigert.

Det er så mye glasur på kaka at vi sannsynligvis må bruke motorsag for å dele den, og småjentene får nok dekket sukkerbehovet sitt frem til konfirmasjonsalder.
Men jeg klarte det!

Nå lurer jeg bare på hvor jeg skal gjemme kaka, så Lillesøster ikke ser den før festen. Jeg trenger en kakeburka.