fredag 7. november 2008

Fredagsdiktet: Hvem er det du er



Jeg var ganske nyinflyttet til Volda, ganske nysingel i sivilstand og skråsikker på at nå skulle jeg virkelig ikke rote meg borti noe seriøst på en stund.
Jeg skulle leve det glade studentlivet i det ville vesten, være fri og frank og ikke så rent lite raus.
Etter en utagerende fest på studentkroa inviterte jeg mine femti beste splitternye venner på et enda mer utagerende nachspiel i mitt eget kollektiv.
Dessverre var ingen av medboerne mine motivert for fest, og etter en stund ble samtlige deltakere skjelt ut og kastet på dør av en ubegripelig olm og morgenkåpekledd skikkelse som var blitt frarøvet nattesøvnen (hun hadde til overmål soverom under stua, så i ettertid er det lett å forstå irritasjonen).

Jeg skammet meg som ei bikkje, og bestemte meg for å søke asyl hos en medstudent for å unngå den verste stemningen dagen derpå.

Han var blond, blid og snakkesalig - med andre ord det stikk motsatte av alt jeg var tiltrukket av.
"Han er virkelig ikke min type, så han kan jeg bli med hjem i natt. Det er ingen fare for at jeg blir forelska i ham", resonnerte jeg fornøyd. Og ble med den blonde pratmakeren hjem (ja, jeg sa at jeg skulle være raus).

Dette skjedde i november 1995.
Temmelig nøyaktig tretten år, to barn, et rekkehus og mye moro senere kan jeg konstatere følgende:
- At det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden.
- At noen ganger oppdager man at man tidligere har lett på feil sted.
- At lykken er større enn forstanden.
- Og at når man plutselig finner noen man leker godt med, bør man fortsette med det.

Sånn er forklaringen på valg av ukens fredagsdikt. Gratulerer med dagen, kjekken!


Hvem er det
du
er, hvem er det vi er, vi som er
glade, glade

- jeg ser inn
i et par
øyne som lever
og får

til svar: Vi er to som fikk
en tid
sammen, her nede, til å være
glade - skal vi prøve det?


(Jan Erik Vold)



P.S: Bildet er for øvrig tatt på det tidligere omtalte nachspielet. Ikke at noen av oss husker at det ble tatt, men det er fint med et minne.

2 kommentarer:

Toril sa...

Å, nå ble jeg helt romantisk her! For en magisk historie! Og så fantastisk å ha bilde av første møte med sin mann!

Diktet er også nydelig.

Klem, Toril

Hanne sa...

Toril: Jeg ble litt romantisk selv, jeg, da jeg skrev det. Og det er jammen fint å kjenne litt på hvordan det var den gangen alt var nytt og spennende. :o)