Fredagsdiktet: Sonic Youth

Ukens fredagsdikt satt skikkelig langt inne. Jeg var både trøtt og uinspirert, og kom egentlig ikke på noe som helst.
Men etter at jeg leste det Idaho skrev om Karen Carpenter har jeg gått og nynnet på Sonic Youths sang "Tunic (song for Karen)" resten av dagen. Og ettersom jeg sjelden lar anledningen gå fra meg til å gnåle om Sonic Youth, bestemte jeg meg for å ta sjansen på å utlevere meg selv kraftig.
I min ungdomstid var jeg nemlig en ivrig hobbydikter, hvis hang til patos sannsynligvis overskred mine talenter ganske betraktelig. Men jeg skrev i hvert fall et dikt inspirert av favorittbandet mitt, og det akter jeg å tvangsdele med eventuelle lesere av denne faste fredagsposten. Rett og slett fordi det er et ærlig, lite dikt skrevet av ei knapt tjueårig jente på en studenthybel. Og jeg blir litt ømhjertet av å tenke på henne, der hun satt og ble kjent med seg selv.
Dessuten er det enda en anledning til å denge på med et Youtube-klipp med Kim & co.



SONIC YOUTH

Musikken er et lydtett rom
som jeg vil krype inn i
når kroppen ellers føles tom
og livsangstens disharmoni
tar kvelertak på sjelen min
hvor ensomheten strever
La da musikkens faste sinn
si til meg at jeg lever

La meg få søke tilflukt litt
- alternativ bevissthet
Gitaren kiler hjertet mitt
og rytmen slår slik at jeg vet
at vokalistens sang er grønn
i musikalsk forgrening
Det andre kaller støy og drønn
gir lindring, trøst og mening


(Hanne)