De første årene av Storebrors liv ble han utelukkende utsatt for kvinnelige prester (her er en liten presisering på sin plass: Han ble utsatt for mange flere yrkesgrupper enn prester, men i den grad han forholdt seg til prester, var samtlige av dem kvinnelige). Det begynte med Margrethe prest som døpte ham, og fortsatte med blant andre Anne prest som hadde de fleste gudstjenestene han var tilstede på. Julaftener, familiegudstjenester og sånt.
Da den unge mannen nærmet seg fire år, dro barnehagen hans på julegudstjeneste.
Det var en fortørnet fyr som kom hjem den dagen.
Han hadde store nyheter:
- Presten var en gutteprest!
Ifølge de ansatte i barnehagen hadde han påpekt det snurrige avviket midt under kirkebesøket også, til stor munterhet for de voksne.
Og senere samme dag kom altså kontrollspørsmålet:
- Kan en gutt være prest, mamma?
Den lille hendelsen ga meg god anledning til å tenke på hvor langt vi er kommet siden Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i 1961, som den første kvinnen i Norge. På den tiden var motstanden mot kvinner i presteyket enorm. Nå skal man lete lenge i mørke kroker for å finne noen som for alvor synes at prester må ha skjegg og en viss mengde testosteron for å kunne formidle den rette tro.
Selv folk som ellers er mot prester, er for kvinnelige prester.
Og Anne Dalen, som har formet Storebrors bilde av selveste Presten, kommer i disse dager ut med boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje. Norsk kvinnelig teologforenings historie 1958-2008". Det er med andre ord gode tider for feministteologien.
Og er ikke feministteologi et fint ord, så vet ikke jeg.
Men ikke minst har hendelsen vært en fin påminnelse om hvor stor symbolverdi det er i de menneskene barna våre forholder seg til, enten det er i nærmiljøet eller i mediene.
Det vi er vant til å se, blir normen.
Og den normen forholder vi oss til, bevisst eller ubevisst. Når vi former selvbildene våre. Når vi trekker slutninger om andre, og når vi tar små og store valg i livene våre. Valg av utdanning og yrke, for eksempel. Eller valg av livspartner.
For øvrig leste jeg en veldig interessant post hos Virrvarr om habitus, som jeg anbefaler på det aller groveste.
Derfor vil jeg heller ikke undervurdere den enorme symbolverdien som ligger i at USA har fått sin første ikke-hvite president. Vi snakker om et land som formelt avskaffet de siste raselovene i 1964, altså tre år etter at Barack Obama ble født (og tre år etter at Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest, uten at det har noen sammenheng).
Når jeg lurer litt på om det har noe å si for den oppvoksende generasjon, så tenker jeg på Storebror og guttepresten. Og når jeg blir melankolsk og litt mammanevrotisk engstelig for de tingene Lillesøster og hennes enorme selvbilde kan møte, trøster jeg meg med at verden går framover.
Noen ganger med solide, små museskritt, og noen ganger med luftige, symbolske steg. Begge deler er viktige. Men noen må gå opp løypa.
Det kan like gjerne være oss.
"You must be the change you wish to see in the world" (Mahatma Gandhi)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Du skriver veldig bra om hvordan alt blir en del av oss og former vår frie vilje:-) Leste Virrvarr sin også, og den poengterer også det som er så inderlig vanskelig for noen å akseptere: At selv om vi gjør noe vi liker og velger selv betyr ikke det at vi er ferdig likestilt i Norge. Eller at når noen selv mener at de ikke har fordommer eller er rasister, så kan de likevel oppføre seg på en fordomsfull måte. Det ligger så mye inni oss utfra oppveksten og alt vi lærte da, men som du sier kan vi godt gjøre en innsats for å forandre tanker og handlinger!
Hjertelig hilsen Toril- som til tross for gode karakterer i realfag og til dels glitrende resultater i samfunnsfag hverken ble akademiker eller ingeniør, og er veldig fornøyd med det;-)
En periode innbilte jeg meg at jeg ville bli siviløkonom. Jeg er veldig glad for at det ikke ble sånn. Veldig, veldig glad. :o)
Legg inn en kommentar