Oss kløner imellom

Det finnes knapt noen bedre start på en grytidlig mandags morgen i slutten av oktober enn at den helsikes %$#&-bilen ikke virker.
Det er så man forbanner alle bilprodusenter generelt og franske bilprodusenter spesielt, samtidig som man sender en ekstra olm tanke til den $%#&!! elektronikken som de stapper inn i nymotens automobiler.

Egentlig har jeg vært fornøyd med Renaulten vår, selv om onde tunger hevder at jeg bare ville ha den på grunn av det fjonge småstashet inni, og at jeg dermed, i realiteten, kjøpte verdens dyreste solbrilleetui.
Det er selvsagt bare sludder, jeg er sikker på at det finnes langt dyrere solbrilleetuier å få kjøpt, sågar uten fire hjul, motor og en hel masse potensielt irriterende elektronikk.

Vel hjemme igjen fra jobb har jeg fått rikelig med anledning til å irritere meg over registreringsskjemaer på nett som slett ikke fungerer som de skal og praktiske ting jeg i vanvare har forlagt/ryddet til et såkalt lurt sted og slettes ikke finner.
Hvor har jeg for eksempel gjort av stiftemaskinen min?
Og hva skjedde med den nye termosen, egentlig? Bortført av utenomjordiske gjester med hang til varme drikker?
Dessuten var jeg klønete og kom i skade for å knuse en tallerken. Ikke i sinne, dessverre - det hadde vært et løft.

Jeg er nemlig notorisk klønete. Let me count the ways:

* Jeg er av den typen som klarer å snuble mens jeg står stille. Stadig vekk.
* Jeg har skallet hodet i bakdøra på bilen (ikke den nåværende, den gamle) så blodet rant nedover ansiktet.
* Jeg har satt fast en nøkkel i leppa. Det var en sånn gummidings utenpå, med en sprekk i, og jeg satt fraværende og bet i den, da den smatt på plass som en skikkelig vond piercing.
* Høygravid og fin, bare få dager før Storebrors fødsel, løp jeg nedover en skråning etter bussen, da jeg skled i gjørma og måtte halte hjem og ringe jobben om at jeg ble hjemme. Den eneste buksa som passet akkurat da var jo tilsølt av gjørme.
* Jeg har kilt meg dønn fast inni svingdøra hos Sveriges Televisjon. Det var en søndagskveld, så det var ikke akkurat flust med folk der til å få løsnet den døra. Desto færre som bevitnet fadesen, da.
* Jeg har utallige matlagingsarr på armene fordi jeg stadig dulter borti kantene på stekeovnen mens jeg lager mat. Et praktfullt nanbrød-arr, for eksempel.

Da er det sannelig godt å se at noen har hatt verre dager. Noen har hatt en skikkelig drittdag, rett og slett. Jeg ler godt av at det ikke er meg, og kjenner meg bedre allerede.
Så får vi se hvordan det går med bilen framover.

(P.S. Bildet av bumperstickeren har jeg forresten fått på mail av en hjelpsom Rikke)