- Sett på Kludvigsen og Ludvigsen, roper ungene når vi kjører bil. Storebror har for lengst oppdaget at de egentlig heter Knutsen og Ludvigsen, men ser ingen grunn til å oppklare misforståelsen for Lillesøster. Vi voksne er bare dypt takknemlige for at ungene foretrekker barnemusikk som voksne også liker å høre på, og på noen av sangene er nok vi i forsetet de mest entusiastiske (som når det snakkes om at "skraphandler Lund prøvd' sæ på a Lina Larsen - og klart' det" - haha).
Storebror elsker Hallo, hallo og Kanskje kommer kongen. Lillesøster kniser henrykt av Jeg er en forhekset prinsesse og Syk. Begge prøver å få til skarre-r på Eg ve te Bergen.
Mannen har fortalt at han lenge i oppveksten (egentlig altfor lenge, innbiller jeg meg) trodde at "små glass med artisjokk" bare var et tulleutrykk som duoen hadde funnet på. Selv kan jeg ikke høre Grevling i taket uten å tenke på mammas barndomshjem.
Jeg var veldig glad i Knutsen og Ludvigsen, og hørte til og med på dem i de kleine pre-tenårene da jeg ellers var livredd for å virke barnslig. Men Knutsen og Ludvigsen var større enn sånt.
Ukas fredagsdikt blir, ikke overraskende, en sang: Savnevise. Sniff.
Egentlig burde det vært mange, mange sanger, men du kan jo finne fram Knutsen og Ludvigsen-platene dine selv og høre på dem - du finner dem også på Spotify.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
"Langt borte, i et fjernt rike, mellom jakokser, antropologer og ugjennomtrengelige ødemarker, der bor et lite folk, som fremdeles har for vane å samle seg rundt leirbålet på kalde høstkvelder. Og det sies at de er så primitive og tilbakestående at de sitter der og nynner: M-m-m-m"
Som sosialantropolig kan jeg selvfølgelig bekrefte dette.
Snufs.
Katrine: Snufs, ja. Og ettersom jeg fra tid til annen befinner meg ved et leirbål (alternativt en grill) på relativt øde steder, har jeg også et visst anektdotisk bevis for dette. Men det er selvsagt godt med en bekreftelse fra sosialantropologen. :)
Åh, fine sangene. Trist, er det.
Ja, det er trist. Heldig da at vi har så mange skatter vi kan hente frem igjen! Selv kan jeg ikke tenke på Knutsen og Ludvigsen uten å flire, for da jeg var ca 7-8? var jeg på konsert, muligens i Uskedalen, og da terget Knutsen Ludvigsen med å si "hei på deg bestemor" da de sang "hallo, hallo ", og han ble så sur, og jeg og hele salen fikk krampelatter for han gjorde det igjen og igjen! Og så er jeg så glad for at han brukte seg på sånne meningsfulle ting som å prate med barn og andre fine ting:)
Og en fin ting til er jo det at de tekstene som var morsomme og rare da jeg var liten faktisk er enda bedre nå!
Åh, ja, det arbeidet han gjorde med flyktningebarn er jo (sniff) vidunderlig! Det er ingen tvil om at tekstene holder seg langt inn i voksentilværelsen. Knutsen & Ludvigsen sine sanger gjør verden til et litt rarere og finere sted.
Legg inn en kommentar