Fortrillende forandringer

Jeg er så ellevilt, tullete lykkelig at jeg ikke trodde det var mulig:
Jeg er våryr og nyforelska!

Den nye pasjonen startet som sånt ofte gjør - på jobbreise.
For de som vet at jeg er lærer, kan det kanskje virke mer enn suspekt at alt dette våknet i meg på en klassetur til Nederland.
Men før du slår alarm, la meg vise fram min nyeste flamme. Ta en titt på formene og fargen, tenk på hvilke eventyr en sånn kan ta deg med på og hvordan det kiler i magen når gamle kunster gjenoppleves.
Og SÅ kan du dømme meg - om du fremdeles vil (men da er du i så fall helt klin kokos tett i kålen, og således ingen man bør høre på).

La meg introdusere: Ta-daahhhh!

Er den ikke fin? Hæ? Er det ikke så det formelig lyser av den? Hæ? HÆ?

Jeg har jo nevnt (les: skrytt ubeskjemmet av) at jeg nylig gjorde unna en seks mils sykkeltur i Nederland. For mange er ikke dette stort, og særlig ikke i et land som er så flatt at det får pannekaker til å framstå som klatrevegger. Men for meg var dette en bragd. Jeg hadde nemlig ikke syklet på tolv år.
Jepp, tolv år.
Jeg ble litt paff selv, da jeg begynte å regne på det.
For tolv år siden bodde jeg midt i Oslo, og syklet til jobben i sentrum en kort periode. Men jeg kom aldri over den øredøvende dødsangsten av å bevege meg som en trillende, myk trafikantblink blant aggressive bilister og nådeløse trikker. Det ble rett og slett for skummelt, og da sykkelen min etter en stund ble stjålet, så jeg det som et vennlig pek fra skjebnen. Jeg skulle få leve!
Deretter flyttet vil til sykkelvennlige suburbia, men jeg levde greit uten sykkel. Og så gikk månedene. Og årene. Jeg levde fremdeles greit som fotgjenger og bilist.

Så da jeg fikk tilsendt ukeprogrammet fra vår nederlandske vertsskole, og så at sykkel var en vesentlig del av opplegget, ble jeg litt kaldsvett. Stemmer det virkelig at man aldri glemmer hvordan man sykler? Jeg var skeptisk. Det ble ikke bedre da min vertslærer skrev i en mail at hun ikke bodde i Delft, men i nabobyen Den Haag, en mil unna. Og hun håpte jeg likte å sykle, for vi kom til å drive en hel del med det.

Jeg så for meg en kjempeflokk friskusaktige lærere og elever som trillet muntert plystrende langs jorder og kanaler - og meg, pesende tre kilometer bak mens jeg hostet blod, før jeg vinglet hodestups ut i nærmeste grøft. Noe så ydmykende. Jeg gruet meg som ei bikkje.

Og så viste det seg at sykling slett ikke var vanskelig. Det var som...ja, som å sykle: Jeg hadde ikke glemt hvordan man gjør det! Men det jeg hadde glemt, var den berusende frihetsfølelsen man får av å trille muntert plystrende langs jorder og kanaler.
Herlighet, så gøy! Mer, mer, mer!

Skal jeg være helt ærlig, har jeg aldri før fått den berusende gladfølelsen av sykling. For oss som vokste opp langt ute på landsbygda, var sykkel først og fremst et nødvendig onde. Bussene gikk ikke, og vi ventet bare på å bli gamle nok til å kjøre moped, og deretter bil, for å komme oss langt avgårde. Og da vi først kom oss til byer og bynære strøk, var avstandene så greie og kollektivtrafikken så luksuriøst hyppig at vi sjelden så oss tilbake.

Hadde noen sagt til meg for noen år siden at jeg skulle bli en lallende gladtulling av en sykkel, og nesten ikke få sove fordi jeg gledet meg sånn til å sykle til jobben, ville jeg fnyst hånlig. Jaaaada, helt sikkert, lissom. Men den samme reaksjonen ville jeg ved nærmere ettertanke fått dersom noen på den tida hadde sagt at jeg ville elske å jobbe som lærer, også.

Sånt får en til å spekulere litt:
Tenk så mange ting jeg aldri har prøvd, men som kanskje ville vært midt i blinken for meg. Kanskje jeg er et supertalent på tuba, helt uten å vite det.
Eller er muligens sekkepipe midt i blinken for meg?
Kanskje ville dressur av veddeløpskameler vært en jobb jeg hadde trivdes ypperlig med.
Er det en sjanse for at jeg blir hekta på undervannsrugby en gang i framtida?
Her er det åpenbart ingen grenser.

I mellomtiden plinger jeg muntert med bjella på den skinnende, røde sykkelen min.
O sykkelstyre. O kjærlighet.