Fredagsdiktet: Nåken gode ting

Aiaiai, dette holder akkurat - men jeg er en deadlinejunkie, og er dermed godt fornøyd med at fredagsdiktet postes en snau halvtime før fredagen er offisielt ferdig. God margin, spør du meg. Særlig med tanke på at noen har hatt en dag stappfull av travle moroting. Skoledagen var nemlig ikke en helt vanlig dag: Vi har gjennomført tidenes første utdeling av Gullsnilen-prisen. Det ble en finfin affære med pynt, pomp og prakt, og noen av oss gjorde ting vi slett ikke kan (som for eksempel å ræppe en selvkomponert greie, iført onepice lagd av søplesekker og gaffatape - bare for å nevne noe).

Mange fine elever fikk velfortjente priser, mange fine elever var entusiastisk publikum, og mange fine elever gjorde en fantastisk innsats med selve arrangementet. Det er mye god læring i å gjennomføre slike ting, og ikke minst er det identitetsskapende så det holder. Hurra!
At vi lærere på avdelingen fikk noen suverene timer etterpå med utekafé og restaurant, god mat, god drikke, gode historier og alt som ellers hører med, gjør ikke akkurat dagen noe kleinere.

Men nok om det: Fredagsdiktet, ja. Jeg må jo huske fredagsdiktet midt i alt dette fine. Kanskje virker det litt rart å bruke et trøstedikt på en dag man er generelt glad, men egentlig er det helt logisk. For diktet handler jo om å finne (og ikke minst holde fast ved) de fine, gode tingene her i verden. Diktet er for øvrig visstnok best kjent som en sang av vestlandsbandet Vamp, men ettersom jeg slett ikke er noen Vamp-jente, velger jeg å se bort fra akkurat det, og heller konsentrere meg om selve teksten.

Og da jeg gikk av bussen i kveld, trakk jeg pusten skikkelig og kjente på vårlukta som ligger i lufta, hvor pent det er når det lyser fra rekkehusvinduene i skumringen og hvor godt det var å kunne løpe opp bakken til hjemmet mitt. Det er ikke småtteri, egentlig.


Nåken gode ting

Når verdo bler dumme, så leita
eg fram nåken gode ting;
Ein støvete blom i ei veita,
ein måse som fyke i ring.

Ein måne e go’ nå’ han velta
på ryggen og slappe av,
og føllte drops mens di smelta,
ei velstelte, gammadle grav.

Og ungar e go’ når di grine,
ein hund nå’ du kjeme him,
ei kalde pils e vel fine?
Og så e eg så glad i rim.

Eg lika regnet som sipa
nå regnet e mildt og lett,
ei nyrensa, snille pipa,
og noken som helde meg tett.

Har du sitt kossen Drammen lyse
på vei fra Oslobesøk?
Eg lika pyttar som fryse,
og sursild med masse løk.

Nå’ jevedl slite og streva
seg inn i meg gong på gong
så vidt att’ eg våge leva,
då laga eg ein toskjen song.

D’e hjelp i ein blom og ein måse,
ein måne, ei grav og ein hund,
og følte drops i ein påse
di trøsta ei lito stund.

(Ingvar Moe)