Syk dame, syk hjerne

I går følte jeg meg delvis klein da jeg dro på skolen, og verre skulle det bli. Jeg hutret som ei skabbete bikkje store deler av dagen, og spurte stadig elevene om det var skrekkelig kaldt i klasserommet (i et av klasserommene var det virkelig kaldt, men ellers var det visstnok bare noe jeg innbilte meg). Halsen verket og nesa tettet seg stadig mer til, og jeg gruet meg skikkelig til å sykle hjem i en sånn tilstand. Vel, jeg kom meg både til Lillesøsters barnehage og hjem igjen, men da sa det stopp. Åh, så synd jeg syntes på meg selv!

Jeg ringte Mannen for å høre når han kom hjem fra jobben - jeg trengte avløsning, fort!
- Ja, nå har jeg nettopp kommet til Åråsen, sa Mannen fornøyd.
Pokker!
Jeg hadde glemt den hersens LSK-kampen, og det faktum at Mannen jobber frivillig med mediekoordinering under kampene.

Pokkers frivillighetsdustemann!
Som om ikke kona hans trengte mer støtte enn LSK akkurat da (når det er sagt, trenger vel LSK all den støtten de kan få, men jeg var ikke veldig rasjonell).
Så jeg bestilte pizza til ungene med skjelvende fingre, mens jeg trakk pleddet tettere rundt meg selv og snufset selvmedlidende. Barna var faktisk ganske medfølende, og da det var tid for legging av Lillesøster, sa Storebror klokt:
- Du kan godt legge deg, du også, mamma. Det er jo ikke så lenge til pappa kommer hjem, jeg klarer meg fint. Du er jo syk.
Åh, så fin sønn å ha! Og helt uten skrupler gjorde jeg som han foreslo, og sov i samfulle fjorten timer, før jeg våknet opp, drakk en hel del vann og sov litt til.

Men sannelig er det rart å sove sånn på formiddagen, når man har feber og hjernen er litt urolig i utgangspunktet.
Bland dette med en stor, skramlende søplebil, noen jagerfly som dundret forbi så det skrallet i veggene og håndtverkere som hamret løs på et av nabohusene, så skjønner du sikkert at jeg hadde urolige og delvis apokalyptiske drømmer.

Jeg gikk på videregående og oppdaget plutselig at jeg ikke hadde vært tilstede i det hele tatt i mattetimene, jeg visste ikke engang hvem læreren var, og ante ikke noe om pensum.
Jeg kjente panikken gnage i halsen - nå hadde jeg ikke sjanse! Mens jeg løp for å finne noen som kunne hjelpe meg med en oversikt, smalt det plutselig skikkelig - BOOOOM - og jeg måtte dukke ned.

Overalt regnet det med bomber, og vi visste ikke hva det dreide seg om. Noen ropte at det var russerne som skulle hevne Melodi Grand Prix, men en liten gutt med store øyne hvisket til meg at dette var straffen for at vi hadde neglisjert kildesortering så lenge. Han sa det på en måte som fikk meg til å fryse innvendig.

(....og så våknet jeg litt...)

Og jeg var på hyttetur med mange av de jeg studerte sammen med. De var kledd i feltuniformer og det begynte fint, men plutselig var det slett ikke noen kosetur, det var alvor! Jeg måtte kaste meg ned bak en busk, og mens jeg lå der, kom en diger edderkopp klatrende på foten min. En av studiekameratene mine sa at hvis jeg klarte å holde meg rolig, ville den bli til en nydelig sommerfulg, men hvis jeg gjorde en brå bevegelse, ville den hugge meg i beinet slik at jeg aldri kunne gå på det igjen. Angsten var overveldende. Jeg kjente edderkopptyngden på beinet, og hørte den høye, klaprende lyden den lagde mens den klatret oppover.

(..og så våknet jeg litt..)

Og jeg var i Strøget i København sammen med massevis av andre handlende, og Hare Krishna-syngende munker kom oppover gata, og alle syntes det virket så underholdende og flott, men jeg var den eneste som skjønte at de var onde, ONDE, og at de kom til å drepe noen av oss.
Og de kom nærmere og nærmere.
De planla å drepe meg.
Det dundret i trommene og jeg kom meg ikke unna, folkemengden var for tett. De kom nærmere, nærmere. Jeg så at de hadde oppdaget meg.

Og sånn fortsatte det. Jeg våknet utpå dagen, helt utslitt. Det er pokker ikke noen piknik å være syk. I morgen drar jeg på jobb, uansett. Alt er bedre enn dette.


Note to self: Mulig at man heller ikke bør lese Mengele Zoo mens man har feber.