Jeg så den plutselig på vei hjem fra skolen, den fløy faretruende lavt, rett mot meg. En overivrig redebygger med en altfor stor grein i nebbet. Greina var godt over halvmeteren lang, og fuglen ikke på langt nær like stor. Snakker om sviktende dømmekraft. Den kjempet for å holde høyden. Det måtte gå galt. Jeg dukket ned over sykkelstyret, men ikke langt nok.
Whækk, sa det da greina traff meg midt i hodet så det sang.
Slått ned av fjærkre, nå.
Så har man prøvd det også. Og jeg som hadde et anstrengt forhold til fugler allerede. Små, stikkende øyne, spisse nebb, rare klør og ekle, lusete fjær.
Morderiske jævler. Nå er det personlig.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
Haha!!!
Hvordan gikk det forresten, med deg og fuglen?
Joda, vi overlevde forsåvidt begge to. Jeg kan ikke svare for dustefuglen, men jeg ble i hvert fall ganske betuttet. Fuglen slapp greina etter sammenstøtet og fløy sin vei. Mulig den fremdeles lurer på hva som skjedde.
Hva er oddsene, egentlig, for at den skulle kræsje akkurat i undertegnede på sykkel? Djiis. :D
Hahaha! Har du vurdert å lage tegneseriestriper også, Hanne? Du er god på situasjonskomikken, og jeg aner den norske, kvinnelige journalistutgaven av Bill Watterson.
Du må regne med at det ble gjort med fullt overlegg. Den merket at det var en fuglehater på den sykkelen.
Karen: Åh, det var skikkelig hyggelig å høre, tusen takk! Men nei, jeg er nok ikke så visuelt begavet, så jeg tror ikke det blir noen tegneseriestriper.
Fran: Det er akkurat det jeg mistenker! Hrmpf. Håper ikke den kan lese også, onde, onde fuglen.
Fantastisk historie :-)
- og du får min fulle sympati. Jeg lider nemlig av fuglefobi, spesielt når jeg tenker på fjærene som drysser av lus. Grøss......
Bente: Takk, godt å høre fra en meningsfelle. Ekle, ekle fugler. Hrmpf.
hæhæhæ - må bare fortelle om pappa som var på sin sedvanlige joggetur rundt et vann i hjembyen. Det var en deilig sommerkveld for noen år tilbake. Plutselig så han noe ubestemmelig, stort og hvitt komme mot ham fra høyre, og han rakk å tenke "Snøball. Stor snøball. Full fart" før de kolliderte, pappan min og gåsa. Bang, deis i bakken begge to, før de kom seg på bena, så forskrekket på hverandre, summet seg og fortsatte med sitt. Hæhæhæh.
Anette: Hahahaha! Åh, himmel - for en hendelse, og for en beskrivelse. Takk for en god latter. :D
Legg inn en kommentar