torsdag 10. juni 2010

En helg på Hedmarken

Hedmarken er et relativt urørt område for meg, i hvert fall inntil forrige helg. Da var vi så heldige å få delta i et storslagent bryllup som ble holdt på Hoel Gård. Det ble en uforglemmelig opplevelse.

Vi outsourca ungene (oi, det så rart ut å bøye outsourcing på norsk, men sånn er det når man insisterer på en delvis muntlig stil) til henholdsvis en kompis og ei kusine, og kunne dermed stikke avgårde allerede fredag ettermiddag. Lettere overrasket kunne vi konstatere at vi ikke har reist bort på tomannshånd siden før vi fikk Lillesøster, altså godt over tre år siden. Hoi, som tida flyr. Gjett om vi var glade og fnisete i bilen! Samtidig hadde vi en uklar følelse av at vi hadde glemt noe(n), for det var så uvant stille i baksetet.

Hoel gård er en praktfull herregård, som i tillegg til selskapslokaler og annen stas også har mange gjesterom på gården. Vi var imidlertid booket inn i en av portnerboligene, og kjørte ned en lang lindeallé for å komme til disse idylliske småhusene helt nede ved Mjøsas bredd:


Kveldssola skinte, og flere gode venner var allerede ankommet og installert i de andre småhusene. Vi var yre og glade, alle sammen, og rigget oss sporenstreks til med mat og drikke ute ved vannet for å makse ut sommerkveldsopplevelsen.


Ja, etter å ha pakket ut litt og beundret rommet, da. Både vårt og de andres. Det var så mange fine detaljer og gamle møbler å se på. Vi gikk rett og slett tom for rosende adjektiver, etter hvert.



Neste dag bar det i fellesbuss til Hamar domkirke, hvor vielsen ble utført av en prest av det utmerkede slaget - han var både morsom og poengtert. Bruden var vakker, brudgommen gladnervøs, alle hadde gåsehud og flere av oss fikk god bruk for de medbragte papirlommetørklene. Man blir ikke akkurat mindre lettrørt med åra, for å si det sånn.

Helt uten sammenheng for øvrig ble jeg begeistret over å oppdage at altertavla i Hamar domkirke er malt av Henrik Sørensen. At jeg kan gjenkjenne kunst er ikke hverdagskost, men Sørensen har malt altertavla i Lillestrøm kirke også, og dessuten henger flere av maleriene hans på skolen min. Jeg synes rett og slett at jeg kjenner ham litt.


Det fine været la ikke noen demper på stemningen, særlig ikke ettersom alle gjestene ble fraktet tilbake til gården med selveste Skibladner. Det er relativt brukbart å gli bortover Mjøsa i solskinnet med et glass sprudlevin eller to i hånda, på vei til bryllupsfest.


Som om ikke det var nok, ventet nok et eksotisk kjøretøy på oss ved gårdens brygge. Derfra ble vi fraktet oppover den tidligere omtalte lindealleen i verdens eldste volvobuss, fra 1929 (og med "vi", mener jeg eldre, gravide og kvinner med høye hæler. Resten av selskapet tok beina fatt).


Jordbær og mer sprudlevin i hagen ved hovedbygningen (hvis eldste del er fra 1719), mens brudeparet ble fotografert i alle tenkelige vinkler og verten fortalte litt om gårdens historie. Den kan du lese om her, hvis du vil.


Utsikten fra hagen var helt tullete fin. Jeg elsker landskapet på Hedmarken. Det er noe så fint med kulturlandskap med bølgende åser, blått vann og åpne, runde, glade linjer. På denne årstida er fargene så sterke, også. Mæh, jeg har egentlig ikke ord som dekker dette, nå.


Jeg ble så revet med av de vakre omgivelsene og min egen stivpyntethet at jeg begynte å fotografere meg selv som en annen fjortisrosablogger. Det var bare delvis vellykket.
Jeg er fremdeles overbevist om at jeg egentlig var mye, mye finere den dagen enn hva bildene sier. De yter meg ikke rettferdighet. Sånn er det egentlig forbløffende ofte, når jeg tenker meg om. Hm.


Og etterpå var det middag med gårdens egne poteter og annen kortreist mat (nammenam), taler som fikk noen av oss til å skru krana på fullt (folk burde virkelig begynne å ta hensyn til oss lettrørte), kaker, brudevals, drinker, klinedans og alt som ellers hører med.
Utpå natten dinglet Mannen og jeg fnisende og gladslitne nedover lindealleen og valgte for en gangs skyld bort nabohusets nachspiel til fordel for en liten nightcap i tosomhet på rommet.

Nevnte jeg at det til alt overmål var stor, felles frokost (eller kanskje snarere brunch) dagen etter? Vel, det var det. Med sikringskost, latter, oppsummeringer, kaffe i solveggen og alt sånt.

Og alle var enige om at det hadde vært en fullkommen bryllupshelg.

Takk og tillykke, Mona og Espen!

5 kommentarer:

Cathrine sa...

Å.... Det var virkelig en helt perfekt helg!!! Og for et bryllup!! Men du- tror nesten noen har juksa litt et eller annet sted her, for det er den korteste helgen jeg kan huske!!! Følte meg nesten litt snytt der jeg sto klar til avreise søndag...

Hanne sa...

Ja, det har du rett i, Cathrine: Tida gikk uanstendig fort. Den gjør visst det når man har det gøy. Hrmpf.

mortentolk sa...

Istemmer enstemmig! Så fint at det var gøy å få solstikk, var det.
Og takk for utmerket referat, Hanne. Du skjemmer oss bort. Vi trenger ikke engang å huske det vi selv har vært med på. Nok å lese bloggen din ... Hmmm - burde vel være betenkt. Snakk om å "live life vicariously". Men med en fremragende vikar er det faktisk helt topp - som en avveksling.
God helg!

livetleker sa...

Heldige dere. Det ser aldeles superromantisk ut. Hilsen en som giftet seg i en kort sommerkjole, hadde 12 gjester og lurte på hvorfor alle grinte.

Hanne sa...

Morten: Stakkars deg med solstikket. Jeg beklager at jeg kom for sent til med sunblock. Neste gang skal jeg passe bedre på deg. ;)

Livet leker: Ja, det var så fint. Men det høres ganske så fint ut å gifte seg i kort kjole med tolv gjester, også.