tirsdag 22. juni 2010

Skummel papirteknologi

I dag skal jeg dele en snedig petit som jeg falt pladask for. Ikke bare er den velskrevet og morsom, den gir også et utmerket bilde av hvordan de digitalt innfødte ungdommene ser på dette med nett vs papir.

Den 19 år gamle skribenten er en av de tidligere tekstelevene mine. Hun gikk ut av videregående skole i forrige uke (og jeg håper ikke jeg avslører for mye om henne når jeg sier at det var med et vitnemål man sjelden ser maken til).

Heldigvis ga hun meg lov til å legge ut teksten her på bloggen min. Den har også stått på trykk i RB. Hvis du vil lese mer om og av Margrethe, kan du besøke nettsiden hennes her, eller skolebloggen hennes her.


Skummel papirteknologi

av Margrethe Miljeteig

Man snakker så mye om usikkerheten ved å sende personlige opplysninger over nett i dag. Men mens jeg studerer den skrøpelige konvolutten jeg holder i hånden, som skal beskytte alle mine personopplysninger, må jeg innrømme at jeg er mer redd for postmannen.
En undersøkelse fra TNS-Gallup viser at 200 000 nordmenn har blitt utsatt for ID-tyveri, og kriminaliteten er en av de mest økende. 

Ikke bare synes jeg det er skummelt å sende frikortet mitt i posten. Hele prosessen er rett og slett tidkrevende og tungvinn. Jeg er et av de «digitale dyr» som er vant til at det tar toppen to minutter å sende en mail, og tre minutter å få svar.

Det første som slår meg, er formatet. Brevet passer ikke inn i konvolutten. Hvorfor er de ikke kompatible? Jeg bretter brevet et par ganger, reformaterer, dytter og skviser.
Surmulende tar jeg opp konvolutten, og blir overrasket over hvor tynn den er. Jeg studerer den nøye.

Jeg kjenner på den. Jeg snur og vrir på den. Jeg titter oppi, i håp om å i det minste finne en ørliten brannmur. Men nei. Inni er det til min store skuffelse bare papir.
Er det sant? Ingen passordbeskyttelse, brannmur eller kryptert sending. Hvem som helst kan ta brevet og kose seg med ID-en min. Du trenger ikke engang hacke deg inn for å få mine personlige opplysninger. Å lage utspekulerte virus eller tappe dataen min for informasjon blir overflødig.

Så var det dette med å lukke konvolutten. Jeg har sett på film at man skal fukte lokket med tungen slik at det fester seg. I tilfelle alle mine personlige opplysninger ikke var nok til å stjele ID'en min, gir jeg tyven likeså gjerne DNAet mitt og fingeravtrykkene mine også.
Jeg tar meg selv i å lete etter emne- og adressefeltet, før jeg skrur på pennen og køler ned en adresse, midt på konvolutten. For jeg har ikke helt glemt hvordan man skriver med penn.

Fortsatt er det noe som mangler. Det aner meg at oppgaven skal bli enda mer komplisert, og det går opp for meg at frimerker ikke bare er en hobby for folk som er interessert i historie. Jeg trodde alle slike lapper befant seg i støvete albumer blant samlere med store forstørrelsesglass og pinsett, men jeg klarer til slutt å spore opp ett. Flere kroner skal jeg betale for mange dagers forsinkelse.

Og når jeg endelig er ferdig med brevet, og forhåpentligvis har puttet det i riktig postkasse, slår det meg at jeg ikke har noen backup av den lille papirbiten som kalles frikort. Og jeg blir bare tildelt én slik liten verdifull lapp i året. Nå er det bare å vente noen dager, til postmannen har tatt med seg brevet mitt, og forhåpentligvis ikke mister det på veien. Jeg må bare krysse fingrene for at ingen skal fatte interesse for akkurat mitt brev.

Kanskje er jeg paranoid, men det er skummelt å bruke systemer man ikke er vant med. Dersom jeg var vant til å gi fra meg opplysninger på små papirlapper, overført via en tilfeldig postmann med ukjent rulleblad, ville det kanskje ikke vært så skremmende.
I den nervepirrende ventetiden bestemmer jeg meg for at neste gang er det kanskje lettere å kjøre bort med brevet selv.

5 kommentarer:

9na sa...

Herlig!!! Flott altså. Godt skrevet. Den jenta kommer vi vel til å høre mere fra vil jeg tro. (Hun har tydeligvis gått i god skole også).

Hanne sa...

Ja, jeg håper virkelig vi får høre mye mer fra henne.

Jeg skulle gjerne tatt æren for de tingene hun har gjort, men jeg er redd at det vil være å klappe meg selv ufortjent på skulderen.
Disse elevene har så mange gode egenskaper at det handler mer om å legge til rette for dem og la dem utvikle seg, enn om å skolere dem som sådan. :)

Margrethe sa...

Se her!!
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5171431.ece

Jeg ventet på det. Heldigvis hadde jeg allerede gitt opp brevsendingen :)

Hanne sa...

Håh, der har du en skikkelig "hva var det jeg sa"-situasjon, Margrethe! Alltid fint når man kan underbygge på den måten! :)

krikkert sa...

Under en tidels promille (0,01%) av to milliarder brev kommer på avveie.

Dette er fortsatt 200 000 brev.