Fredagsdiktet (på en onsdag): A Minor Bird

Den observante leser har muligens merket seg at det har vært veldig stille på bloggen min i det siste. Ja, ikke engang et skarve fredagsdikt har jeg klart å klore ned, og sånn kan man jo ikke holde på.

Jeg har en grunn til den digitale unnasluntringen, og den er dessverre svært så prosaisk: Jeg har hatt det travelt i RL, som det heter på godt norsk. Det har vært sensoroppdrag på kryss og tvers i Akershus, sluttvurderinger som skal gjøres, og (for å toppe det hele) syke unger som har fylt nettene med oppkast og det som verre er. I helga hadde jeg verdens fineste bryllupsgjestopphold på Hedmarken, men det fortjener egentlig en helt egen post.

For å bøte på fredagsdiktmangelen serverer jeg et onsdagsdikt i forbifarten. Jeg har brukt Robert Frost flere ganger tidligere, men sånn er det med gamle favoritter. De tåler å trekkes fram igjen.
Og igjen.


A Minor Bird

I have wished a bird would fly away,
And not sing by my house all day;

Have clapped my hands at him from the door
When it seemed as if I could bear no more.

The fault must partly have been in me.
The bird was not to blame for his key.

And of course there must be something wrong
In wanting to silence any song.

(Robert Frost)