Fredagsdiktet: Hansken

Da bestefar døde for mange år siden, arvet mamma losjeringen hans (red.anm, altså ringen fra losjen. Jeg innser at ordet losjeringen åpner for flere tolkninger). Ringen bruker hun fremdeles. Etter hvert viser det seg at hun tydeligvis har arvet hendene hans også. Av og til skvetter hun når hun ser ned på hånda som har ringen på seg – det er jo ikke hennes hånd, men hånda til faren hennes som ligger der!
Det er litt rart og veldig fint, og i en diktsamling av Hilchen Sommerschild fant jeg et dikt som handler om noe av det samme.


HANSKEN

Hva er det for en fremmed hånd
som ligger her i fanget mitt
med skrukkehud og årer?

Det er jo mammas gamle hånd
som leier aller trette barn
og tørker unge tårer

Nei hun er død
ja hun er død

Det er min egen hånd som nå
har gammel hanske på

men myke varme hender
som stryker barnekinn
er evig gjemt i hansken
i mammas
og i min


(Hilchen Sommerschild)