Hun er fri (hun har ikke sko på)

– Iiiihhh, din dust, hyler tre bikinikledde tenåringsjenter henrykt og sprinter lattermildt over gresset med en jevnaldrende gutt på slep.

Vennegjengen sitter i en klynge på plenen og skravler mens den lille kampen pågår. I akkurat denne gjengen er to av de mange jentene iført hijab og ellers en tekkelig mengde tekstiler, til tross for solvarmen. Hijabjentene sitter avslappet bakoverlent og ler høyt. Den ene bøyer seg framover og kommer åpenbart med et godt poeng, for hun understreker det med å klaske seg jovialt på låret, og resten av gjengen hyler av latter. De har det bra, alle sammen.

Jeg ligger på friluftsbadet Nebbursvollen og nyter solvarmen og boka mi i et par timers pusterom mellom jobb og sommerfest i barnehagen. Det er bare tenåringer og lærerpakk som har tid til sånt på denne tiden av ettermiddagen. Lyden av hylende og småkranglende jenter og gutter, vannsprut og latter gjør meg glad og sommeravslappet. Dette er lyder jeg kjenner og husker. Jeg hører sommer og fellesskap.

Men når jeg myser gjennom solbrillene på de hylende hordene, begynner jeg å huske. Jeg ser på alle jentene, løpende og slentrende forbi meg.

Flotte, nydelige, vakre tenåringsjenter som drar i bikinikanten, holder en arm "tilfeldig" over magen, kaster stjålne blikk rundt seg og dekker til innbilte problemområder med håndklær, skjerf, bager og hva som ellers finnes for hånden. Den glade hylingen ligger som et tynt ferniss over følelsen av å være for mye av noe eller for lite av noe, over frykten for ikke å strekke til, frykten for å være feil på et vis. Og hendene deres, de unge, flagrende hendene deres, er overalt, prøver å avlede, dekke til, reparere noe som ikke er feil i utgangspunktet.

Sånn var det, ja.
Nå husker jeg det.

– Youth is wasted on the young, hvisker jeg for meg selv (jeg husker ikke der og da hvem som sa det, men jeg har senere googlet meg fram til at det er George Bernard Shaw). Det virker unektelig som sløsing: Så mye skjønnhet, så mange komplekser. Så liten mulighet til å nå fram til dem med et budskap om å slappe av litt.

– Slapp av litt, er nettopp det jeg vil si til dem.
– Senk skuldrene og slipp den ikke-eksisterende magen din ut. Drit i om han-med-den-blå-badebuksa liker deg eller ikke. Gjør dine egne ting. Du er fin.
Men de ville ikke hørt på meg. Klisjeer blir ikke skikkelig sanne før man har erfart dem selv.
Så jeg nøyer meg med å se på hijabjentene og bikinijentene, og tenke mitt.
Jammen er de fri, gitt. Begge grupper.
Jenter er jenter.

Selv er jeg langt over hylealder og velter meg med stor selvfølgelighet utover et badehåndkle, dobbelt så tung som dengang og fire ganger så trygg og tilfreds. Jeg tar plass.

Jeg er den ekte rebellen. Modenhet er min hijab.