11 down, 49 to go

I løpet av sommeren har vi jaggu feiret et elleveårsjubileum, Mannen og jeg.

Det er altså elleve år siden jeg sto og luska bak en busk ved Strømmen kirke, iført full brudemundur med slør og dertilhørende stæsj, mens jeg ventet på at gjestene skulle komme seg inn i kirken sånn at jeg etter hvert kunne gjøre min strålende entré.

Det var en flott og personlig seremoni, mest fordi vi fikk vår ønskeprest Helge Fisknes til å utføre vielsen. Helge var Mannens konfirmasjonsprest, og selv om Mannen (i motsetning til meg) er en heftig agnostiker, hadde han alltid et sterkt forhold til Helge prest.
Han (Helge, altså) var leder i Aksept fra 1987 til 1996, prest i Kirkens Bymisjon, varm og raus og et menneske det føltes riktig og greit å avgi høytidelige løfter overfor (se bare her).

Bryllupsfesten fortsatte med en finfin fest i en ombygd låve, cajun-buffet til middag, noen tåredryppende taler og deretter dans og moro til kuene kom hjem (og enkelte mannlige gjester måtte vri svetten ut av finskjortene sine, for det var så moro på dansegulvet). Den gang var det fire år siden vi traff hverandre for første gang.

Ettersom vi giftet oss midt i sommerferietida, har vi hatt hver eneste bryllupsdagsfeiring deretter på hytta, med forskjellige gjester hvert år. Og ettersom vi ikke har stålkontroll på datoene her ute, har vi lært oss å stille mobilalarmen, sånn at vi husker dagen.
Det første året ble jeg nemlig vekka av at mamma ringte:
- Gratulerer med dagen, kvitret hun.
Jeg ble helt kald.
- Nå har mora mi blitt senil, tenkte jeg, for det er ingen her som har bursdag om sommeren.
Det tok litt tid før jeg skjønte at hun mente bryllupsdagen vår. Den vi hadde glemt.

Men nå som vi er gamle og kloke og endog lever i framtida med mobilvarsler og sånt, klarer vi å håndtere merkedagen finfint. Vanligvis pakker vi med oss en flaske schprudelwasser og handler noe godt til middag, men i år gikk vi ølveien og feiret med en flaske hver av det fineste trappistene har å tilby:


...nemlig en Rochefort 10.
Jeg mangler ord - dette er utenomjordisk god øl. Den er imidlertid tullete sterk, både i smak og i alkoholprosent, så det holder fint med en flaske til hver, dette er ikke en øl du kommer trekkende med i en sixpack på vorspiel. Det er en øl man nyter mens man snakker om fine og gøye ting.



...og etterpå spiste vi foie gras-crème brulée med jordbærsyltetøy (vi pleier å ha solbærgelé, men det hadde vi glemt å handle), mens vi sendte en vennlig tanke til den stakkars middelklassen borte på Hankø.
Jada, jeg vet det høres motbydelig ut, men det er en tradisjon. Og vi prater litt om hvor fort tida går, og alt som har skjedd, og skåler litt og er generelt glade, og synger høylytt og skrålende med på alle sangene vi liker.

Og vips, så har man vært gift i 11 år. Det er jo helt sjukt lenge!

Da vi annonserte at vi skulle gifte oss, var det noen som lurte på om det ikke var skremmende å tenke på å leve sammen med noen i kanskje 60 år. Det snakket vi om også, for vi er jo pragmatiske mennesker, og for oss var svaret enkelt:
- Det er mer skremmende å tenke på 60 år uten hverandre. Vi har det jo så gøy!

Diktet: Avskjed

(Det er helt umulig å holde styr på ukedagene nå om sommeren, så jeg gir blanke og poster dikt svært sporadisk og helt etter eget forgodtbefinnende.)

Før sommerfest hos venninne Siren her forleden satt vi på kjøkkenet og småprata mens vi kutta grønnsaker til grillen. Thåström sto på spilleren, og vi fortapte oss litt i Fan fan fan. Den er så intens og trist og fin, og som Siren sa:
- Det er så man får litt kjærlighetssorg uten å egentlig ha det, bare av å høre på den.
For man kan alltid huske den følelsen av å ha det vondt, samtidig som en liten del vil holde litt ekstra på den vonde følelsen, for det er enda rarere at den skal bli fjern og fremmed, og at mennesker som var så viktige for en skal bli glemt.

Og så går det mange år, og plutselig sitter man ved et kjøkkenbord og småprater mens man kutter grønnsaker til grillen, og så husker man knapt navnet til han som man gråt så fælt over den gangen, husker du han? Som gjorde at jeg måtte gjemme ansiktet bak hånda da jeg traff ham i studentkantina, vet du. Mener du han du var så stressa da du skulle på date med? Jeg vet ikke, det husker jeg ikke nå.
Der kan du se.


Og sånn kom vi på Avskjed av Inger Hagerup, et dikt vi gnålte mye på før.
Men ironisk nok husket vi bare bruddstykker av det. Så da måtte jeg finne det igjen.
Og her er det:


AVSKJED

Han sa: Du glemmer meg nok sikkert fort.
Til høsten kjære - bare vent og se.
En måned etter at jeg har reist bort,
så vil du ikke tenke mer på dét.

Men jeg skal huske denne skjønne våren
og at du var så vakker og så god.
Så kjære - om en uke, nei i morgen
vil dette lille hjertesåret gro!

Hun satt og tegnet streker på et bord
og tenkte: Ord og ord og bare ord!
Så glatt og dyktig som han er. Så flink.
Til mannen sa hun bare: Få en drink!

Men han, som hadde ventet gråt og bønner
og scener, følte seg forunderlig snytt.
Og halvt i sinne sa han: Ja, jeg skjønner,
for deg er dette ikke noe nytt.

Hun smilte blekt og svarte: Kjære venn,
for deg, for meg - å, la oss ikke trette.
Jeg vet jo du har rett. Men nettopp dette,
at jeg skal glemme deg så snart igjen,

det er dessverre ikke noen trøst.
Mitt hjerte blomstret slik for deg i våres.
Og at det skal stå bart og tomt mot høst
og ikke lenger banke eller såres

ved noe som er deg - din munn, din stemme,
ja selve mangelen på hjertesår,
og at jeg sikkert kommer til å glemme,
det er den sorgen som jeg drikker for.

- Inger Hagerup -

Et hytteliv - del 3

Så er vi kommet til 80-tallet, og med det beveger vi oss inn i adskillig bedre dokumenterte tider enn før. Da har vi nemlig tatt over hytta etter grandtante Kirsten og grandonkel Jens, og pappaen min har begynt å skrive hyttebok. I den har han notert ned store og små begivenheter, værobservasjoner og besøkende. Det hele er holdt i en nøktern og kortfattet stil, men vi kan lese mye ut av det allikevel.

Som i notatet fra 2.pinsedag 1986:
"Har vært ute en kort dagstur. Har luftet og rasket ut. Sisternen er tømt (radioaktivt avfall) og vi får håpe den fylles igjen før sesongen starter."
Tsjernobyl, anyone?



Her er det 1981, og vi har nettopp overtatt hytta. Mamma (med ryggen til), grandtante Kirsten og jeg sitter i hagen, og det ser ut som vi spiller kort eller Yatzy. Mye er forandret siden den gang. Men hellene med de hvite feltene ligger ved siden av hytta nå, og de blomstrete hageputene bruker vi fremdeles, som strandputer, nå. Man blir god på gjenbruk når alt må båtfraktes og bæres på ryggen. Dessuten er det fint å ha igjen noe fra de som var her før oss.


Selv om den gamle, gule hytta var alldeles bedårende, trengte den sårt vedlikehold. Mamma og pappa kledde den om med redwood og bygde på en terrasse, sånn at vi kunne sitte ute til enhver tid (som seg hør og bør når man er på hytta). Men merk at krakkene fra 40-tallsbildene fremdeles er med oss! Inne ble det også gjort endringer - det bittelille, gamle kjøkkenet ble pikerommet mitt, og var akkurat stort nok til en seng og en liten hylle. Når jeg lå i senga, kunne jeg ta på veggen på andre siden. Alt i rommet var hvitt og knallgult, og jeg elsket det.

Vi fikk også en nyvinning i form av solcellepanel, noe som medførte at det ble lettere (og ikke minst mindre brannfarlig) å lese på senga. Det var imidlertid klare tidsbegrensinger på sengelektyren, så når lyset begynte å svikte, var det bare å legge seg til å sove.

Og Soda Stream-maskinen var intet mindre enn et mirakel! Tenk, vi kunne lage vår egen brus, så lett som bare det. Mikse og matche med smaker og essenser (tropisk hawaii-følelse og en slags colavariant var favoritter). Soda Streamen ble en attraksjon, rett og slett.



1984 var "a very good year", som Sinatra ville sagt det.
På bildet er jeg nesten tolv år og sitter som nummer to fra høyre (korrigering: jeg mener selvsagt nummer to fra venstre), med raff, rød joggebukse og ei grillpølse i hånda. Resten av gjengen består av en fetter, ei kusine og to tremenninger. Det var noen års aldersforskjell på oss alle, og den forskjellen kunne være begrensende både før og senere i oppveksten, men akkurat det året spilte det slett ingen rolle.

Denne gyldne sommeren var vi en finfin gjeng som streifet rundt på halvøya, badet hele tiden, sov i telt i hagen (uten å sove særlig mye), kjørte båt, klatret i de mange fjellknausene og grilla pølser på stranda.
Ikke minst gikk vi nesten daglig de drøyt tjue minuttene til badestedet Foten for å kjøpe kjeveknekkere og spille det tøffe bilspillet de hadde der.

Vi hadde mye frihet, og i hukommelsen min varte den sommeren i mange måneder.
Ikke regnet det noe særlig heller, bortsett fra akkurat den dagen da Astri, kusina til pappa og mor til de to tremenningkompisene, tok oss med til Fredrikstad for å spise pizza. Den dagen hølja det ned, men du verden, så fint vi hadde det. Akkurat den dagen husker vi, hele gjengen.



Da vi kom til 1985, hadde det skjedd en del med noen av oss. Vi havnet i rykket mellom barndom og ungdom, og på dette bildet har vi virkelig fjaset oss til. Jeg og hyttenabojentene fant nemlig noen gamle badedrakter og bikinier på de respektive hyttene våre. Vi syntes de var utrolig stygge (i sin skamløse mangel på åttitallsfarger og -snitt), og følte oss skikkelig sprø og gærne da vi til alt overmål våget å gå ned i Sundet og bade med dem - sånn at noen faktisk kunne SE oss!

Vi fniste oss nesten åndeløse underveis, og lurte høylytt på hvordan noen kunne ha funnet på å iføre seg sånne gøøørstygge plagg.
I ettertid synes jeg selvsagt disse badedraktene er mye finere enn de vi trampet rundt med på åttitallet, men sånn er det jo gjerne. Jeg er nummer to fra høyre, forresten - iført mammas blå, altfor store bikini.



Grillmiddag i 1986, med undertegnede i raff, oransjestripet joggedress ved enden av bordet.
Mamma og pappa hadde besøk av venner. De kom med båten sin fra Vestfold hver sommer, og det var alltid en stor og lykkelig overraskelse når de dukket opp, helt plutselig. Vips, liksom - her er vi! Nå ville noe sånt vært tilnærmet utenkelig, vi detaljplanlegger og -kommuniserer med gjestene våre hele veien fram til hyttedøra. Men på åttitallet var det ikke hver mann, sin mobiltelefon.

Vi var imidlertid uvanlig tidlig ute med å anskaffe sånne nymotens greier her ute.
I hytteboka har pappa notert på lørdag 21.juni 1986:
"Klokka 14.00 ringte vi mobil til Mysen (til besteforeldrene mine, Hanne anm) for første gang. Om kvelden var det St.Hans-fest på brygga, med bål og levende musikk"

Jepp, vi fikk mobiltelefon i 1986 - og det var en begivenhet, altså. Jeg husker den telefonen så godt (ikke minst fordi vi hadde den her til langt utpå nittitallet).
Den kostet uforholdsmessig mye og hadde form som en enorm kasse med et lite telefonrør på toppen. Den var rett og slett ikke særlig mobil, all den tid den veide det samme som en liten ponni.

Trakk strøm gjorde den også, og det hadde jo ikke vi flust av, med vårt lille solcellepanel og bilbatteri. Det resulterte i at den sto på 1 time om dagen, fra kl 18 til kl 19, og da kunne omverdenen nå oss. Hyttefolk i nabolaget valfartet hit for å ta vidunderet i beskuelse.
Nå sitter vi her med PC-er, iPhone og mobile DVD-spillere, hele gjengen. Det har gått fort.



La oss avrunde med et alldeles bedårende bilde av pappaen min, fra 1987.
Her er han 48 år gammel, og det må være lov til si at han rimelig sprek. Hvis du synes han allikevel ser litt rar ut, skyldes det at han i et anfall av spøkefullhet iførte seg mitt åttitallsstæsj, komplett med topp, solbriller og hårsløyfe (og litt stuffing under toppen). Jeg tror han syntes at jeg var litt i overkant jålete og prøvde å poengtere det - og at han rett og slett ville tulle litt.

Og med dette går åttitallet ubønnhørlig mot slutten.
Riktignok var både '88 og '89 igjen, men det finnes ikke så mange bilder av meg fra de årene. Jeg var opptatt med speiderleire, språkreiser til Frankrike og å være hjemme sammen med venner - mens foreldrene mine var på det jeg syntes var verdens kjedeligste sted. Det skjedde jo ikke noe der!
Sånn er det i noen år mens man finner seg selv (og en rekke andre mennesker på veien), og så kommer man tilbake igjen.

Det gjorde i hvert fall jeg.




Et hytteliv - del 2
Et hytteliv - del 1

Et hav av tid

Dette bildet er slett ikke fra en sommer på seksti- eller søttitallet.
Det er fra en av morgenstundene mine tidligere denne uka, jeg aner ikke hvilken dag, men jeg våknet av meg selv, samtidig med Lillesøster, og tuslet ut på verandaen med frokostmat og den gamle Tandberg-reiseradioen fra 1969 for å høre på - ja nettopp - Reiseradioen.

En uke på hytta tar det for virkelig å finne rytmen. Eller, rytme høres altfor raskt ut, og her er det ingenting som går hurtig (borsett fra enkelte partier med kortspill). Det er vel mer snakk om en slags sakte flyt, med senkede skuldre og følelsen av at tid ikke er et tema i det hele tatt. Den bare er der, og vi gjør som vi vil, uavhengig av den. Spiser når vi er sultne, sover når vi er trøtte og ser sjelden på klokka - knapt på kalenderen. Hvilken dag er det i dag? Uhm, da må jeg tenke etter.

I går var de store hendelsene at to bittesmå måkeunger spaserte klønete over plenen her, noe som selvsagt gjorde de voksne måkene alldeles rekordsinte og angrepsvillige overfor oss menneskene. Nede på stranda svømte et svanepar med to unger rundt, på nært hold, og svanefar beit naboen i låret. Hadde vi hatt avis her ute, ville det garantert vært førstesideoppslaget.
Og på kultursidene: Lillesøster (4) lærte seg å bruke jojo, og Storebror prøver å lære seg Come together av The Beatles utenat, for det er den tøffeste sangen han vet om for øyeblikket. Det blir litt disputt ved CD-spilleren, for Lillesøster fant en gammel Frem fra glemselen-CD og har insistert på å høre Barnetro på repeat. Jeg holder en knapp på Storebrors valg, selv om Lillesøster er bedårende når hun danser lyrisk til den lett jamrende vokalen i Barnetro.
Dødsannonser ville det også vært behov for i avisa: Ungene fant ytterligere en måkeunge på plenen, men den hadde ikke klart seg. De pakket den pent inn og bar den ned i søplekassene i Sundet, gråt en skvett og gikk videre i livet.

I dag reiste mamma hjem etter noen dagers besøk. Hun ville hjem til pappa, som er dårlig til beins og ikke klarer å komme seg ut hit lenger. Det er ikke akkurat livsløpsstandard her ute, så man må nyte mens man kan - og deretter la neste generasjon gjøre det samme.
Jeg og ungene kjørte henne inn med båten og fikk samtidig handlet litt og hentet vann. Båtturen var storveis, for det blåste litt, sånn at det ble store, morsomme bølger å hoppe på. Det er nesten som karuseller, det - bare bedre. Rompa til Lillesøster lettet fra setet flere ganger.
Da jeg bar den tunge børen med drikkevann, brus, juice, øl, Farris, matvarer og all slags gode saker opp fra båten til hytta, kjente jeg virkelig at den nyfrelste sykkelvirksomheten min har gitt resultater, jeg er så mye sterkere enn i fjor. For en lykke å oppdage muskler.

Så hva har jeg ellers gjort i alle timene i dag? Jeg har vasket hår og hud og klær i regnvann fra vaskevanntønna, og det tar sin tid. Vannet skal hentes og varmes. Klærne skal ligge i bløt en stund og så skal nytt vann hentes for å skylle. Det var godt tørkevær, med skyfri himmel og litt vind, så nå vifter flere plagg dovent i kveldssola.


Selv sitter jeg i skyggen med PC på fanget, for jeg har fått nok sol for i dag. Og mens ungene lekte med nabobarna, fikk jeg lest gjennom alle lørdagsavisene. Det skjer visst et og annet i verden fremdeles. Men nå skal vi spise.

Et hytteliv - del 2

Vi har altså kommet til midten av sekstitallet i hyttelivserien, og da er det på tide å fokusere litt ekstra på de som er årsaken til at jeg sitter her ute, for de har nemlig nettopp truffet hverandre (nei, jeg må skuffe dere, foreldrene mine er ikke to menn - se på alle bildene):


1964: To unge herremenn solbader på svabergene.Den kjekke, unge mannen i tjuefemårsalderen til høyre på bildet er pappaen min, men det er fremdeles drøyt åtte år til han er så heldig å bli pappaen min. Den enda yngre herremannen til venstre for ham er onkelen min.


1964: Min nyforlovede mor smykker skjærgården med sitt nærvær.
Mamma og pappa har altså møtt hverandre, og det gikk åpenbart greit, for på dette tidspunktet er de forlovet.
Men selv om foreldrene mine begge hadde flyttet hjemmefra og attpåtil var forlovet, var det ikke snakk om at de fikk dele rom i løpet av ferien. Mamma sov sammen med farmor, mens pappa, farfar og de andre herrene sov sammen. At køyene kun var adskilt med et forheng, hadde lite å si:
- Det var klare herre- og dameavdelinger, forteller mamma lattermildt (hun er her sammen med meg på hytta nå, og sørger for at det jeg skriver er riktig). Jeg er fascinert av badedrakta hennes, den ser ut som en kortkort "Vi på Saltkråkan"-kjole. Mamma forteller at mønsteret var i rødt og grønt på hvit bunn.
Den dagen ble hun visstnok så solbrent at hun kunne skrelle av huden på overkroppen i ett eneste flak etterpå. Solkrem var ikke et tema på sekstitallet. Da var det vaselin og Niveakrem (i en blå metallboks) som gjaldt.


1971: Slik så hytta ut den gang.
Vi smyger oss over i søttitallet, og tar en titt på hvordan hytta så ut på den tiden. Jeg elsker både fargene, det lille gjerdet, parasollen og det hele. Det er sånn jeg husker hytta fra jeg var liten, og jeg synes den var nydelig, men jeg medgir at den ikke var særlig praktisk. Det er fremdeles pappas tante Kirsten og onkel Jens som eier hytta, men pappa har deltatt i mye av arbeidet underveis. På en av de store steinene utenfor hytta har han hugget inn navnet sitt og en dato - han var tolv år. Inskripsjonen synes fremdeles.


1974: Jeg er med på bildet!
Det er slett ikke lett å se (folk tok bilder på skikkelig lang avstand den gangen), men han som står som nr to fra høyre er farfar. Og i bæremeis på ryggen hans sitter altså jeg, med et rafft, prikkete skaut (det samme som jeg er iført på headeren i bloggen her). De andre på bildet er mamma, farmor, bestefar (altså mammas far) og mammas lillesøster, min dengang 11 1/2 år gamle tante Sine. Avstandsfotografen er pappa. Selv er jeg altså halvannet år gammel og reiser svært behagelig til hytta.

Det aller mest tydelige søttitallsbildet fra hytta er fra den samme turen, og finnes i headeren på bloggen min. Året er altså 1974, jeg er halvannet år gammel og glad som ei lerke. Og knærne til min elleve år gamle tante stikker opp fra fluktstolen i bakgrunnen.


1977: Sånn gjør man i Fredrikstad.
Ei turistbrosjyre fra Fredrikstad har også fått plass i hyttealbumet. Brosjyra er fra 1977, men årstallet har jeg skrevet på for hånd.
I den kan man lese at Fredrikstad kan by på hele 13 kafeer og restauranter, og enda flere kafeteriaer (jeg aner ikke hvordan skillet ble satt). Blant dem var legendariske Bjørnen i Nygaardsgata (legendarisk for oss som elsker bøkene til Gerd Brantenberg i hvert fall, hun er også nevnt her), og en kinesisk restaurant som sørget for mangfoldet den gangen: China Kafe i Storgata.

Skal vi fortsette hytteserien?
Neste gang kommer vi i så fall til åttitallet. Vi snakker skrekkvelde på motefronten kombinert med poseringsglad fjortis, jeg er ikke sikker på om bildene kan publiseres. Men...jo!

Følg med.


Et hytteliv -del 1
Et hytteliv - del 3

Et hytteliv

Nå sitter jeg på den ytterste (halv)nøgne (halv)ø sammen med ungene og nyter ferielivet. Mannen er igjen i hverdagslivet en stund til, men vi andre har kastet klokka og vifter bedagelig med tærne i fjæra. Her leves livet langsomt og intenst, og slik har det vært så lenge jeg kan huske.

Mine forlengst avdøde oldeforeldre og besteforeldre har også viftet med tærne her ute. Skjønt, for dem var det nok langt mer jobbing og mindre tåvifting.
Riktignok mangler vi fremdeles både bilvei og innlagt vann, så standarden er forholdsvis nøktern nå også (i hvert fall sammenliknet med hyttepalassene man kan lese om i tabloidene, og takk og pris for det). Men vi unner oss både det ene og det andre på måter generasjonene før oss ikke kunne. Så kan vi sitte og høste godene av deres strev. Da er det fint å ta vare på ikke bare stedet her, men også noen minner om de som var her før oss.


Pappa, farmor og farfar i 1946. Pappa er sju år gammel.
For noen år siden lagde jeg et eget hyttehistoriealbum. Her har jeg samlet bilder helt fra 1946, da hyttehistorien her ute begynner. Albumet vokser selvsagt for hvert år, og alle besøkende her blir tvunget til å se i det. De eldste bildene er ikke mange (man sløste ikke med bildene den gang, og noen har også blitt borte i årenes løp), men det er desto mer spennende å kikke på dem.
Jeg vet akkurat hvor dette bildet er tatt, for eksempel. Svabergene forandrer seg lite.



Slik så det ut i 1949. To grandonkler slapper av i solveggen.
Den første delen av hytta ble påbegynt i 1946. Da besto den av ett lite rom, og et utendørs kjøkken. Senere ble den påbygd, ett rom av gangen. Materialer var mangelvare i utgangspunktet, og alt måtte bæres ut på smale skogsstier og over ujevne svaberg.

Hytta ble bygd av pappas tante og onkel. De var barnløse, og pappa tilbragte somrene her ute hos dem. Flere andre av mine grandonkler og -tanter bygde også hytter i nærheten, og senere bygde farmor og farfar hytte noen hundre meter bortenfor.
Ser du den lange benken som står langs den bakerste veggen? Den har vi fremdeles - jeg pusset den ned i fjor høst og skal male den nå. Håndverk som holder, der altså!



1949: Kaffepause for hele storfamilien.
Her har pappa blitt 10 år gammel, og sitter omkranset av besteforeldre, tanter og onkler. Raff topplue og sirlige snipper på den unge mannen, altså. Og skjorter og bluser på de voksne.
Ikke helt som den hullete joggebuksa jeg ifører meg her ute. Det har gått nedover med hyttemoten.



Badeglede i Sundet, ca 1950
Pappas mormor sitter og passer på mens en av pappas kusiner bader. Den lille kusina med hårsløyfa er i dag mormor til tenåringsjenter (som er firmenninger til mine barn), og de holder hytte rett borti stien her.



Hytteunderholdning fra 1958
I kommodeskuffene lå det massevis av skatter, blant annet flere små spørrebøker fra femtitallet. Denne har jeg limt inn i albumet. Vi har også et gammelt syskrin fylt med fine knapper, synåler sirlig pakket inn i tynt gråpapir, trykk-knapper som kostet 1 krone og 25 øre, og en rosemalt stoppesopp. Blant annet.


1964: Klestørk og kaffeselskap
Sekstitallet er kommet, og farmor og farfar har også bygd hytte her ute. Dette er i hyttehagen deres. Farfar drev butikk på Mysen, og hadde selvfølgelig åpent på lørdager. Så snart butikken stengte, dro de den halvannen times lange bilturen til Strømtangen.
De hadde ikke båt, og måtte gå i en drøy halvtime med alt som skulle bæres med. De kom fram til hytta lørdagskvelden, og reiste tilbake om ettermiddagen søndag. Et snaut døgn med materialbæring, snekring, vasking, vannhenting, hagestell - og noen kaffepauser.

Farmor er damen i mønstrete kjole med ryggen til, og pappa er den kjekke, unge mannen helt ytterst til høyre i bildet (bare halvparten av ham vises), med farfar ved siden av seg. Rundt bordet sitter også onkelen min, en oldemor og to oldefedre.
En av oldefedrene mine døde faktisk her ute, på hytta vår. Da jeg var liten syntes jeg det var skummelt, nå synes jeg det er fint.

Oi, nå har jeg brukt massevis av ord, bilder og plass, og jeg har ikke kommet lenger enn til 1964. Dette lukter føljetong lang vei.
På tide å logge av for i kveld og gå løs på en runde Yatzy med Storebror. Noen tradisjoner skal man holde.

Et hytteliv - del 2

Fredagsdiktet: On being human

Jeg har et kjempecrush på C.S.Lewis, det har jeg hatt siden jeg var seks år gammel og ved en tilfeldighet la mine småbarnsfingre på boka Løven, heksa og klesskapet for første gang. Det var en av de første "ordentlige" bøkene jeg leste på egenhånd fra perm til perm, og gjett om jeg var lykkelig da jeg fant ut at det fantes flere bøker i serien!

Siden den gang har jeg lest Narnia-bøkene mange ganger. Som barn leste jeg dem som eventyr, og jeg drømte og ønsket så inderlig at Narnia virkelig skulle finnes, og at jeg skulle få komme dit. Det var ikke få klesskap som ble endevendt av en ivrig Hanne, men jeg antar at ingen av dem var gamle nok til å stamme fra Narnia (huset vårt ble bygd det året jeg leste Lewis for første gang).
Først som ungdom oppdaget jeg den kristne analogien i dem, og det fikk meg ikke til å like dem noe mindre, den gang følte jeg det mer som en nøkkel til å forstå en del av kristendommen.
Som voksen setter jeg pris på den underforståtte, finurlige måten han forteller på, som innlemmer både voksne og barn i historien, på hver sine nivåer.
Jeg tilstår gladelig at jeg ikke har lest stort annet av Lewis enn Narnia-bøkene, men noe har man da snublet over. Her er et dikt av samme forfatter.


On Being Human

Angelic minds, they say, by simple intelligence
Behold the Forms of nature. They discern
Unerringly the Archtypes, all the verities
Which mortals lack or indirectly learn.
Transparent in primordial truth, unvarying,
Pure Earthness and right Stonehood from their clear,
High eminence are seen; unveiled, the seminal
Huge Principles appear.

The Tree-ness of the tree they know-the meaning of
Arboreal life, how from earth's salty lap
The solar beam uplifts it; all the holiness
Enacted by leaves' fall and rising sap;

But never an angel knows the knife-edged severance
Of sun from shadow where the trees begin,
The blessed cool at every pore caressing us
– An angel has no skin.

They see the Form of Air; but mortals breathing it
Drink the whole summer down into the breast.
The lavish pinks, the field new-mown, the ravishing
Sea-smells, the wood-fire smoke that whispers Rest.
The tremor on the rippled pool of memory
That from each smell in widening circles goes,
The pleasure and the pang -- can angels measure it?
– An angel has no nose.

The nourishing of life, and how it flourishes
On death, and why, they utterly know; but not
The hill-born, earthy spring, the dark cold bilberries.
The ripe peach from the southern wall still hot
Full-bellied tankards foamy-topped, the delicate
Half-lyric lamb, a new loaf's billowy curves,
Nor porridge, nor the tingling taste of oranges.
– An angel has no nerves.

Far richer they! I know the senses' witchery
Guards us like air, from heavens too big to see;
Imminent death to man that barb'd sublimity
And dazzling edge of beauty unsheathed would be.
Yet here, within this tiny, charmed interior,
This parlour of the brain, their Maker shares
With living men some secrets in a privacy
Forever ours, not theirs.

(C.S.Lewis)

Legoland

Vi drar som hovedregel ikke på utpregede temaland-greier, stort sett er vi sånne kjedelige søttitallsforeldre av typen: Vi reiser på hytta og ferdig med det, her har du en pinne å spikke på, så kan Sabeltann og alle hans kumpaner seile sin egen sjø, vi finner opp våre egne hjemmelagde pirater på hytta, sådetså.
På søndag vendte vi imidlertid nesen mot Legoland, for en barnevennlig (og ja, jeg innrømmer det, en hannevennlig) ferie. Jeg har en enorm soft spot for Legoland og synes det er helt uforholdsmessig stas der. Jada, det er plast og kommers og alt sånt, men det er Lego, for pokker! En av mine barndomsfavoritter. Sånn sett er Legoland det forgjettede land, og heldigvis er ungene enige med meg.


Vi slo til med rom på selveste Hotel Legoland, hvor alt er legorelatert og det er egen inngang til parken. Massevis av små og store legofigurer overalt, ungene var i himmelen.


I lobbyen sto denne digre dragekompisen og ventet, sammen med en hel lekebuss full av moro og massevis av smålego som ungene kunne leke fritt med.


Alle hotellgangene hadde navn og symboler. Vi bodde i Pirate Street (yar!). Rommene hadde også egne symboler, slik at barna lett kunne finne fram på egen hånd. Det er veldig lett å huske at døra vår er den med skattekista på, for eksempel.


I restaurantens barnebuffet var det sågar legoformede potetkroketter. Aiaiaiai! Ifølge innholdsfortegnelsen var det potetmos (poteter, melk og en anelse egg), formet og stekt.

Så var det tid for å gjøre selve parken. Heldigvis hadde vi to dager på oss, så vi slapp å stresse rundt. Og været var vi veldig heldige med, det var som å komme til Syden (dette forunderlige land som alle kjenner).


Lillesøster slet litt med å akseptere alders- og høydegrensene på enkelte av attraksjonene, men heldigvis var det nok av ting å gjøre for en drøy meter lang fireåring, også. Monorailen her var så stas at vi måtte ta den hele tre ganger, mens Storebror og pappa ventet på at Storebror skulle få ta sertifikat.


Vi har nemlig vært her en gang før, da Storebror var 5 år gammel, og da var han til sin store ergrelse for ung for lappen. Denne gangen gikk det imidlertid i boks. Vi bevitnet oppkjøringen og kan bekrefte at den unge mannen kjørte forsvarlig. Fylle bensin kunne han også. Og nå har han papirene som bekrefter det.


Som nevnt var det sydenvarme i Danmark, og da er det godt at det er mange muligheter for vannlek, slik at heite hoder får kjølt seg ned. Ikke bare med de morsomme sprutedingsene på bildet her.
Pirate Water Falls er et vannlekeland med store sjørøverskip, vannkanoner og mange muligheter til ellevill vannlek. Et av skipene har for eksempel ei tønne i masta som rommer hele 1000 liter vann, og når den med jevne mellomrom blir full, tømmes den over de som til enhver tid befinner seg under den. Det gjorde vi ofte.
Iiiihhh!


Lillesøster gikk karusellbananas. Her jubler hun i froskehoppet, som ingen over 150 cm fikk ta.


I Atlantis kunne vi se haier, fargerike fisker og korallrev. Og ungene kunne stikke hodet inn i akvariene, takket være noen finurlige glassrør.


Miniland er en klassiker og alltid stas. Jeg husker det kjempegodt fra da jeg besøkte Legoland som åtteåring. Storebror var fascinert av oljetankerne, plattformene og brokonstruksjonene. Lillesøster var muggen fordi hun ikke fikk lov til å spasere inn og leke med all den morsomme legoen. Amalienborg slott, for eksempel, ber jo formelig om å bli lekt med!

Etter dag nummer to i Legoland sovnet jeg først i hele familien, i nitida. Jeg har et vagt minne av å ligge i senga sammen med Lillesøster mens hun synger nattasang for meg og pjusker meg i håret. Kun kort tid etter kom Mannen og Storebror og la seg. Så sloknet vi alle fire, og sov i samfulle tolv timer.
Det tar på å være barn, altså.