Hipp hipp hurra!

Da jeg gikk på videregående, leste jeg St.Croix-trilogien til Gerd Brantenberg for første gang (siden har jeg lest den utallige ganger). Den gjorde et sterkt inntrykk, av flere grunner (trilogien er en knallbra oppvekstskildring fra femti- og sekstitallets Fredrikstad). En av de viktigste grunnene var hovedpersonen Ingers ulykkelige kjærlighet. Inger er forelska hele tiden, og kan falle i staver over noe så enkelt som et par votter, bare fordi akkurat de vottene tilhører hennes elskede. Samtidig er Inger så skamfull at hun bare har lyst til å dø. Inger er nemlig jentegæern. Hun tror at hun er den eneste i hele verden med så syke og skammelige tanker og følelser. Hun vet i hvert fall ikke om noen andre. Man gjorde jo ikke det på den tiden, da homofili fremdeles var forbudt og folk måtte møtes under dekknavn for en forbrytelse som besto i å elske noen av samme kjønn.

Sakte gikk verden fremover. Litt etter litt dukket homfile rollemodeller opp i offentligheten. Den virkeligheten barna mine vokser opp i ser heldigvis helt annerledes ut enn Ingers virkelighet (og min virkelighet på åttitallet, for den saks skyld). Ungene mine er vant til par som består av mann og mann eller dame og dame, og lurer egentlig fælt lite på akkurat det.

Mammaen min, som nærmer seg søtti, har også hengt med i svingene der. Og da vi for noen år siden snakket om et venninnepar av meg som giftet seg, lurte hun på om de ikke skulle ha barn snart, de også.
- Uhm, det kan godt hende de ønsker seg det, men det er jo ikke nødvendigvis så enkelt å få til, sa jeg litt overbærende til min gamle mor.
- Men de kan vel bare adoptere, som andre folk, mente mamma.
- Nei, det har de ikke lov til, forklarte jeg.
- HÆ? HVORFOR IKKE? var hennes oppriktig forbløffede respons. Fine mammaen min.

Jeg hadde ikke noen god forklaring, annet enn at det fremdeles var forskjell på folk, og at er man kvinne som elsker en kvinne, straffes man for penismangelen sin. Og tilsvarende straffes homofile menn for å ha dobbelt opp av samme organ. Som om det er der alt sitter. Null er for få og to er for mange, de må ha én penis, verken flere eller færre, som skikkelige par. Hrmpf.


Dagen i dag er en stor dag. Det er en seier for kjærligheten, for likeverdet og ikke minst en enorm seier for alle de barna som så langt er blitt lovmessig diskriminert fordi foreldrene deres ikke lever i heteroforhold.
Jeg stiler meg i køen av gratulanter, og anbefaler alle å feire med å hente fram Gerd Brantenbergs bøker og lese dem. Det skader aldri med litt perspektiv!