Feberfantasier og søvnparalyse - et rop om hjelp

Jeg har ligget febersyk og omtåket i to dager, og det er altså så slitsomt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. At øynene føles som hardkokte egg i skallen, at hodepinen knuger rundt panna som en litt for liten hjelm og at noen har gått løs på halsen med rivjern kan jeg forsåvidt takle – men disse hersens feberdrømmene!
De er simpelthen så stressende og intense at jeg så smått lurer på om det ikke hadde vært lettere å true seg på jobb. Heldigvis husker jeg bare en brøkdel av dem når jeg våkner mellom slagene, men de bruddstykkene som sitter, er gærne nok. Dagens highlights - både av den tullete og den skremmende sorten:

Jeg skulle synge duett med Kåre Conradi på direktesendt TV. Kåre og jeg skulle straks inn, rett etter en gruppe cheerleadere, da jeg oppdaget at jeg aldri hadde hørt julesangen vi skulle synge. Jeg fikk panikk. Mens Kåre tafatt prøvde å berolige meg, oppdaget jeg at i stedet for den smaragdgrønne, griselekre kjolen jeg skulle hatt på meg, hadde jeg en dobbeltspent, svart dressjakke over en formløs tunika med store svetteflekker. Og det var femten sekunder til jeg skulle på scenen.

(...og så våknet jeg litt...)

Jeg satt i en bil sammen med flere andre og ventet på å kjøre ombord på danskebåten. Det var lang kø og god tid, så jeg fant ut at jeg rakk å gå i kiosken. Jeg spurte de andre om de skulle ha noe, og Jens Stoltenberg ville gjerne ha en tjuepakning med Prince. Jaja, tenkte jeg, hvis Stoltenberg vil ha sigg, får jeg vel nesten kjøpe det til ham. Men i kiosken var de ansatte opptatt med å telle sure padder, så jeg ble forsinka. Jeg løp gatelangs i snøslaps tilbake til bilen, men rakk det ikke. Båten kjørte. Jeg sto igjen på kaia og visste ikke hva jeg skulle gjøre. I hånda knuget jeg Stoltenbergs sigarettpakke.

(...og så våknet jeg litt...)

Det var stort selskap i huset jeg er vokst opp i (som ble solgt på nittitallet), og der skulle det være koldtbord. Jeg gikk rundt med store fat med snitter for finne kjøkkenet. Det var så lenge siden jeg hadde vært der at jeg slet med å finne fram. Roastbiff og brie skvatt av fatene mens jeg sjonglerte dem mellom urimelig smale dørkarmer. Plutselig dukket det opp en hel gjeng med gamle studiekamerater. Jeg ble glad for å se dem, helt til en av dem påsto at hans familie hadde hevd på det ene soverommet vårt, det med en liten balkong. Det rommet skulle de bruke som sommerhus, mente han, og vi hadde fem minutter på oss til å pakke ut derfra.
– Men hva med roastbiffen, ropte jeg forvilet. – Roastbiffen!

(...og så våknet jeg litt...)

Jeg kjørte ski i ei bratt skogsløype, det gikk kjempefort, og det var mange små hopp. Men det var egentlig bare gøy, helt til jeg oppdaget at jeg hadde tatt feil:
Jeg hadde ikke ski, jeg hadde sykkel, og nå nærmet jeg meg et kjempehopp. Det ble brattere og brattere, og sykkelbremsene virka ikke, for det var jo ei skiløype. Jeg angret som en hund på at jeg ikke brukte sykkelhjelm, for jeg visste at jeg kom til å bli knust som pinneved.

(...og så våknet jeg litt...)

Og så kom barnespøkelsene. Jeg var i et stort hus, og visste at det var opptil fem barnespøkelser der, men det var umulig å vite hvilke rom de befant seg i. Jeg snek meg rundt med hjertet i halsen og visste at snart var min siste time kommet.

Barnespøkelser er noe av det skumleste jeg vet, og når underbevisstheten min skal slå på storslegga, drar den fram enten barnespøkelser – eller mennesker som snakker med en annen stemme enn sin egen. Alternativt barnespøkelser som snakker med en annen stemme enn sin egen.
Å herrejemini.

Enter søvnparalyse
Det var selvsagt ikke det verste. For akkurat da jeg tenkte at nå for pokker, nå er toppen nådd, så trakk underbevisstheten ut selveste esset fra ermet: søvnparalysen.
Den gamle rakkeren som dukker opp av og til og skremmer livskiten ut av meg, fordi alt føles hundre prosent virkelig, samtidig som jeg ikke kan røre meg i det hele tatt.
Mønsteret er stort det samme hver gang, men at jeg vet hva som kommer, gjør ikke opplevelsen noe mindre skremmende.
Hvordan søvnparalyse arter seg? Sånn, for eksempel:

Jeg har våknet etter en forkavet drøm midt på dagen, og ligger godt under dyna i senga mi. Da hører jeg lyden av at inngangsdøra åpnes og lukkes, noen kommer inn i huset! Men det er jo dagen, alle er ute, jeg er jo alene?
Jeg hører skrittene i trappa, langsomme og bestemte. Jeg er lys våken og ser alle detaljer i rommet, men klarer ikke røre meg. Dyna ligger som et blyteppe over meg, jeg får knapt puste. Jeg åpner munnen for å skrike, men det kommer ikke noen lyd. Og skrittene kommer nærmere. Nå åpnes døra, jeg ligger med ryggen til og kan ikke se hvem som kommer inn.
Jeg hører skrittene på soveromsgulvet og kjenner søkket i madrassen når noen setter seg ned på sengekanten. Hjertet hamrer villt i brystet og den ukjente gjesten presser dyna nedover meg, det blir enda tyngre å puste, jeg klarer ikke skrike...

Og så våkner jeg. Hele jeg, ikke bare deler av meg. Og jeg er vettskremt og husker hver detalj, som om jeg skulle ha vært våken hele tida. Ikke rart folk før i tiden trodde søvnparalyse hadde med overnaturlige vesener å gjøre. Jeg ble voksen og vel internettbevandret før jeg fant ut at dette var et relativt vanlig fenomen, og ikke bare jeg som holdt på å bli fullstendig koko.

"Søvnparalyse har nok forekommet til alle tider – og over alt, noe ulike begreper fra forskjellige land tyder på. På japansk refereres det til et ord som betyr noe sånt som ”å sitte fast i metall”.
I Mexico og Indonesia snakker man om at ”en død sitter oppå en”, og i vårt land heter det at ”mara rir en”."

Jeg håper jeg snart blir frisk. Alternativt søvnløs.


Relatert bloggpost: Syk dame, syk hjerne